Det lyder merkelig, for flukten fra landsbygda har ført ungdom i generasjoner den andre veien. Fra jorda og bygda og inn til arbeidsplasser i sekundær- og tertiærnæringene i byene. Og slik er det jo fortsatt; odelsgutter og -jenter takker farvel til åker og fjøs. I Norge legges det ned rundt 1000 bruk i året, tendensen er den samme i resten av Europa. Frankrike, Europas største jordbruksland, har mistet 200 000 bønder mellom 2000 og 2010.
Men nå går det en strøm den andre veien også, fra byen og tettstedene og ut på landet. En ny generasjon ser verdien av å arbeide i og med naturen, og søker den friheten som en gård kan gi. Den økonomiske krisen og økende arbeidsledighet kan forklare noe, men ikke alt. Det er også en sterk indre motivasjon som driver disse nye bøndene. Push and pull, som geografene sier for å forklare hvorfor mennesker beveger på seg.
DE TO FRANSKE ungdommene Lucile Leclair og Gaspard d’Allens har trålet den franske landsbygda for å bli bedre kjent med dem som de kaller ny-bønder (néo-paysans). En av dem de har truffet er Alexandre, tidligere it-konsulent, nå gartner og grønnsaksprodusent i Loire--dalen i Vest-Frankrike: ”Jeg var helt avsondret fra naturen, alltid foran en skjerm, og jeg savnet det konkrete”, forteller han i boka Les néo-paysans. For Alexandre, som for de andre ny-bøndene vi møter i boka, er livet som bonde et valg av livsstil, og det er ikke snakk om å gå fra en industriell livsstil til en annen. Nærhet til dyr, planter, natur og kunder er vesentlig, og de har derfor valgt å drive økologisk. ”Økologisk landbruk er bare helt opplagt for oss”, forteller David, som sammen med venninnen Soizic, driver et lite bruk på en øy i Bretagne. Øya er en del av en naturpark, og ytterst i havgapet er kontakten med elementene sterk og direkte, forteller Soizic. ”Vi hadde ikke den samme miljøbevisstheten før, det var bare så vidt vi sorterte søppelet vårt. Da vi fikk høre at vi måtte bruke tørrdo visste vi ikke hva det var!”
Ti mål med poteter og femti sauer, det er en økonomisk umulighet.
At øya er et avgrenset område, gjør menneskenes fotavtrykk enda mer synlige, og gårdsdriften har lært dem mye om samspillet med naturkreftene og resirkulering av ressurser. Strømmen i huset får de fra en vindmølle, og jordene gjødsler de med hønsemøkk, sauemøkk og tang.
VEIEN FRA KONTOR til jord kan ofte være kronglete, og det er langt fra opplagt at rådgivningsapparat og landbruksmyndigheter har sansen for byboere som legger fram drømmer og planer for gårdsdrift. Det som David og Soizic fikk høre på fylkeslandbrukskontoret (Chambre d’agriculture) kunne like godt ha vært uttalt her hjemme: ”Ti mål med poteter og femti sauer, det er en økonomisk umulighet”. ”De veddet på at vi ikke ville holde ut seks måneder”, sier David. Men åtte år senere har de ikke blåst bort fra den lille øya si; poteter, sauekjøtt og egg, sammen med litt gårdsturisme, har faktisk vist seg å være økonomisk bærekraftig!
ÉN AV TRE som overtar et gårdsbruk i Frankrike er nå ny-bønder, og sammen med den raske utviklingen av andelslandbruk – det er nå over 1000 i Frankrike – bybønder og nettsalg av kortreist mat, har de laget en bølge som stadig flere av de gamle bøndene også vil være med på. I følge den nederlandske agronomen Jan Douwe van der Ploeg, er nå over halvparten av bøndene i Europa i ferd med å bryte med industrimodellen. Men denne motstrømmen utgjør, mener han, ’et svart hull’ i samfunnsvitenskapen, for stadig flere bønder prøver å komme seg ut av den knipetangen som stordrift, monokulturer og høy gjeld har brakt dem inn i.
Dette bruddet viser også at landbruk i sin natur må være mangfoldig. Industrimodellen, bygd på kunstgjødsel, sprøytemidler, store maskiner og store mengder kraftfôr, er en blindvei, en modell ment å passe for alle bønder overalt. Men ingen gård er lik. Derfor er allsidighet, lettere og rimeligere maskiner, økt interesse for produktkvalitet og videreforedling av gårdsprodukter, ikke bare kvantitet, stikkord for den grønne motstrømmen i landbruket. Bøndene finner sine egne veier, og fordi hver bonde og hver gård er forskjellig kan disse alternativene være vanskeligere å få øye på enn det kollosallandbruket med enorme traktorer, siloer og driftsbygninger som har preget denne primærnæringen de siste tiårene.
BØNDER som rekrutteres utenfor næringa kan kanskje ha lettere for å bryte med konvensjoner og tradisjoner, velge bort det som har vært opplest og vedtatt, enn de som er vokst opp på gård. Men ofte skorter det på både kunnskap og erfaring. Hvilke frukttrær skal man plante der man bor, når er det tid for å slå høy, hvordan tar man imot en nyfødt kalv, og når skal hvitløken settes i jorda?
Spørsmålene er mange for den som ikke en gang har en tante eller bestefar på landet, slik er det jo for de aller fleste i dag. På nettstedet gardsbruk.no i Norge, eller gjennom organisasjonen Terre de liens i Frankrike, kan man få hjelp til å finne drømmegården. Men hva gjør du når du en dag står på eget tun, ser utover jorder og bygninger og spør deg; hva skal jeg gjøre med alt dette?
I FRANKRIKE prøver organisasjonen Fermes d’avenir (Framtidsgårder) å hjelpe interesserte i selv å finne svar på disse spørsmålene. På organisasjonens hjemmeside kan vi blant annet lese: ”Vi ønsker å gi flest mulig sjansen til å realisere sitt eget økologiske og økonomisk bærekraftige landbruksprosjekt. Vi henvender oss særlig til bønder som ønsker å legge om, byfolk som vil begynne med grønnsakdyrking, og grunneiere som ønsker bedre bruk av en del av eiendommen sin. Hovedmålet er å vise at det er mulig, på 10 dekar, å skape en varig arbeidsplass innen økologisk grønnsakdyrking”.
På nettstedet gardsbruk.no i Norge, eller gjennom organisasjonen Terre de liens i Frankrike, kan man få hjelp til å finne drømmegården.
På nettsiden finner vi også en rekke praktiske råd, veiledning i dyrking og videosnutter. Som en smakebit – for man blir ikke bonde på nettet. Kjernen i prosjektet er derfor en mikrogård der interesserte kan arbeide og teste bondelysten og bondeevnen. Ut fra denne forsøksgården har det allerede sprunget ut nærmere 40 andre tilsvarende prosjekter, gårder av ulik størrelse som tar imot dem som vil prøve seg.
KAN NY-BØNDENE revitalisere landbruket og skape optimisme og nye produkter? I alle fall haster det, mener sivilagronom Maximilien Rouer som har skrevet boka Les agriculeurs à le reconquête du monde (Bøndene gjenerobrer verden).
”Landbrukssektoren har stivnet i gamle modeller for volumer og priser” og, hevder han videre; ”har ikke tatt til seg de systemendringene som skjedde mellom 1985 og 1995.” Mens verden trues av klimakatastrofe og forbrukerne ønsker kortreist mat uten genmodifisering og sprøytemidler, arbeider konvensjonelle bønder livet av seg (mellom 300 og 400 selvmord i året i Frankrike). Kanskje løsner noe nå, i hele kjeden fra jord til bord, takket være både god gammeldags agronomi og datateknologi, mener han: ”Overalt vokser det fram alternativer til det intensive jordbruket; kortreist mat, økologisk landbruk, andelslandbruk, lokalt landbruk... Før var vi bare en håndfull engasjerte, i dag er over 20 000 bønder engasjert i kvalitetsproduksjon... Totalt er 15 prosent av bøndene inne i en alternativ prosess, noe som er blitt en kritisk masse. Og engasjementet vokser!”
Mens verden trues av klimakatastrofe og forbrukerne ønsker kortreist mat, arbeider konvensjonelle bønder livet av seg, mellom 300 og 400 selvmord i året i Frankrike.
NØKKELEN TIL videre utvikling ligger i tettere bånd mellom bønder og byfolk. Og det er her datateknologien kommer til nytte. Supermarkedet som tilbyr anonymisert mat fra alle verdenshjørner får konkurranse fra grupper av bønder og forbrukere som kommuniserer og handler via nettet. Systemene er allerede i drift, steder der bønder legger ut varene sine på en nettside og forbrukerne bestiller for levering for eksempel én gang i uka. Og hvorfor ikke la kundene få et virtuelt besøk på gården via en drone? undrer Maxilimilien Rouer.
Ny teknologi, nye utfordringer og ny kunnskap kan gjøre veien fra jord til bord kortere. Mellomleddene vil miste makt og innflytelse. Samtidig kan bondeyrket få igjen sin allsidighet, og bonden sin stolthet over å lage et ferdig kvalitetsprodukt. Slike tendenser kan altså spores på flere plan. Hvilke tendenser som vil prege framtida, er det for tidlig å si noe om, men alt tyder på at dagens industrielle modell for matproduksjon ikke lenger er bærekraftig. Ny-bøndene viser vei videre – gjennom prøving og feiling. Mange hindringer ligger i veien for dem som vil gå sine egne veier, men ny-bøndene uttrykker i bunn og grunn et grunnleggende ønske i en verden som strever med å definere et ønskelig framtidsprosjekt. De viser at livet ikke bare leves fra ni til fire, og spør seg hvordan de kan bruke livet sitt både til egen glede og felles nytte. Ikke alltid lett, men likevel en utfordring å vokse på.
