Å, jeg vet en seter

Er det noe forskjell på om en utvikling tar en uke eller 100 år? Vi kan stille oss dette spørsmålet når det gjelder antall setre i Norge. Har en seter redusert verdi bare fordi utviklingen går sakte?

Shifting baseline er et uttrykk forskere bruker for å forklare hvordan det kan ha seg at vi ikke oppdager at vi er «på vei mot katastrofen». Katastrofen kan, når det gjelder jordas helse, blant annet dreie seg om utrydding av dyrearter eller høy sykdomsforekomst blant mennesker og dyr.

Fiskeriforsker Daniel Pauly skapte uttrykket i 1995, med utgangspunkt i overfiske. Han forklarer uttrykket slik; «Hver generasjon av fiskeforskere aksepterer størrelsen på fiskebestanden da deres karrierer som forskere startet som det normale/baseline, og bruker dette for å måle endringer. Når den neste generasjonen starter sine karrierer, har bestanden blitt enda mer redusert, men det er bestanden på dette tidspunktet som fungere som den nye normalen. Resultatet er en gradvis endring av normalen – en gradvis tilpasning til den snikende forsvinningen av naturressursen…»

KAN SHIFTING BASELINE også brukes om landbruket? Vi kan ta antall setre i Norge som eksempel. Hva er et naturlig referansepunkt her? Hvor mange setre det fantes før de første mennesker kom til landet? (Selvfølgelig var det null). Hvor mange setre fantes da antallet var på topp? Hvor mange setre vi hadde i 1950?

Svaret er mer komplisert enn hva gjelder overfiske, for hva slags verdi har en seter? Og hvilke «seterfunksjoner» kan like gjerne løses på andre måter?

Miljødirektoratet skriver:

Det moderne jordbruket truer kulturlandskapet

Den omfattende intensiveringen og mekaniseringen etter andre verdenskrig revolusjonerte jordbruket og bidro til at produksjonen økte betraktelig. Nye driftsformer og mekanisering, med bruk av traktorer og maskinelt utstyr, har hatt spesielt stor betydning. Bruk av kunstgjødsel og vesentlig mindre bruk av utmarka har ført til store endringer i næringsforholdene, slik at det biologiske mangfoldet har blitt redusert.

Antall setrer og dyr på utmarksbeite forteller oss en god del om utviklingen i kulturlandskapet. I 1850-årene hadde vi rundt 50 000 setrer. Fram til andre verdenskrig ble antallet kraftig redusert. I 1939 var det ca. 30 000 setrer igjen. I 2014 var det 960 setrer i drift. Fra 2000 til 2014 er tallet på jordbruksbedrifter med seterdrift mer enn halvert.

Med andre ord er antallet setrer en av flere indikatorer på hvordan det står til med kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet.

Videre står det:

Hvis utviklingen fortsetter får det store konsekvenser

Dersom endringen i arealbruk fortsetter i samme takt som de siste 50 årene, vil det få store konsekvenser. Mye av vårt biologiske mangfold vil bli borte. Vi kan også miste viktige genressurser for framtida. Bestøvning (pollinering) kan bli redusert hvis ikke villbier, humler og andre bestøvende insekter beholder leveområdene sine. De gamle kulturlandskapene er også robuste økosystemer som har betydning for landskapets evne til å tilpasse seg et endret klima.

Vi vil ikke kunne oppleve historiske landskap, og det vil være vanskeligere å lære av fortiden. Resultatet kan bli at vi får mindre kunnskap om og forståelse av samspillet mellom menneske og natur.

For mange mennesker er det knyttet opplevelse og sterke følelser til kulturlandskap som er holdt i god hevd. Hvis landskapet blir utarmet og fattigere, kan det gå ut over vår identitet. Historie betyr mye for vår tilhørighet til et sted, både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Tap av kulturlandskap kan få store konsekvenser for næringsutvikling og reiseliv.

ET VAKKERT kulturlandskap og biologisk mangfold er vanskeligere å måle og sette verdien på enn en fiskebestand. Nettopp derfor kan det være ekstra viktig å ha en forståelse for hva som ligger i begrepet shifting baseline når det gjelder spørsmål som: Er dette tilstrekkelig biologisk mangfold? Er nedleggelse av ytterligere 500 setrer forenlig med et kulturlandskap som er vakkert nok?

Avhengig av hva vi velger som referansepunkt vil svarene gjerne bli forskjellige. Å benytte vårt første møte med for eksempel utmark som referansepunkt kan i verste fall lede oss til å oppdage irreversible og uheldige endringer for sent. Våre første spørsmål hva gjelder referansepunkter må være: Hvordan vet vi hva som er normalt? Er vi allerede langt på vei mot katastrofen?