WWOOFING: Kultur, dugnad eller kriminalitet?

– SCIROCCO! Andrea Catalano forsøker febrilsk å overdøve suset fra trærne, knitringen fra sanden i lufta, samt sitt eget mobile aggregat. Selv står jeg med en gul plastrake i handa, ikke ulik en av lekene jeg hadde i barnehagen. Med den er det meningen at jeg skal gre oliventrærne fri for oliven. Oppdraget har jeg funnet på plattformen WWOOF.it. Forkortelsen står for Worldwide Opportunities on Organic Farms. En slik type aktiv ferie er perfekt for en som er interessert i gode råvarer, kulturutveksling og ikke er redd for å ta i et tak. 

FOR MEG PASSER DET også perfekt at jeg elsker Sicilia! Gården jeg bor på ligger ikke langt fra landsbyen Ballata, litt inn i landet for havnebyen Trapani. Det er november, midt i olivensesongen, fortsatt er det t-skjortevarmt, men nå tar vinden seg stadig opp. I morgen er det meldt regn hvilket betyr enda en ufrivillig fridag. I går fikk vi ikke levert avlingen til pressa, til det var køen for lang. Skal oljen bli på sitt beste bør det ikke gå mer enn et døgn før frukten blir til olje. Nå er vi derfor bokstavelig talt ute i hardt vær – dette helt i tråd med hele organisasjonen WWOOF. Spesielt gjelder dette den norske avdelingen. For om det ikke direkte stormer rundt WWOOF Norge, er det stadig noen som blåser dem kaldt i nakken. Det finnes eksempler på at medlemmer, grunnet mangel på arbeids- eller oppholdstillatelse, kan bli sendt hjem. Vi hører også om verter som enten lover mer enn de kan holde eller også setter wwofferne sine til oppgaver som absolutt ikke tangerer grunnideen om økologisk drift og samhandling. Mens min innsats via WWOOF på Sicilia i Italia, anses som en kulturell og pedagogisk ressurs for landbruket, møter frivillige i Norge et regelverk som sidestiller ubetalt læring med ulovlig arbeid. 

DET INTERNASJONALE WWOOF-systemet er tilsynelatende bygget på ideen om en vinn-vinn-situasjon: Frivillige melder seg inn i organisasjonen knyttet til det landet de ønsker å besøke, betaler en gitt kontingent og booker plass på en økologisk gård. Her bidrar de med praktisk hjelp som stell av dyr, innhøstning og hage- eller skogsarbeid, men skal etter reglementet ikke erstatte en fast, lønnet arbeider. Idealet er snarere at deltakeren skal gå tett på bonden og gjerne sammen med andre, ta imot kunnskap, bidra og også lære bort. Hjelpen skal, i prinsippet, ikke overstige fire timer per dag, i retur får wwooferen kost og losji. For den økologiske bonden skal samhandlingen handle om noe langt dypere enn billig hjelp. 

– WWOOF-systemet passer den økologiske bonden bedre enn de som dyrker konvensjonelt, forklarer Fabrizio Romagnoli. 

Han og familien på fire hadde en gang en gård på landsbygda mellom Bologna og Firenze. Hit kom det wwoofere fra hele verden. Når jeg får adressen hans på WhatsApp tar den meg likevel bare få minutter fra Bologna sentrum. Ganske plutselig står jeg foran en tolv etasjers ganske grusom høyblokk. Jeg skal opp i åttende. 

«Økologiske bønder har større glede og nytte av hjelp utenfra.»

HER BOR ITALIAS WWOOF-koordinator. Ikke desto mindre er han gift med sin egen sjef Eszter Matolcsi. Det er hun som har invitert meg. For hvorfor ta intervjuet på e-post når de har en sofa ledig? Bondegården er imidlertid solgt. Bak den avgjørelsen ligger en helt annen historie, men den mer enn ti års lange erfaringen som vertskap har ekteparet tatt med seg inn i noe som nesten kan kalles en urban hybeltilværelse. – Økologiske bønder har større glede og nytte av hjelp utenfra, sier Fabrizio og trekker ut kjøkkenbordet fra veggen slik at det blir plass til en til. Han fortsetter: 

– Ofte er økobønder mer vant til å tenke helhetlig og ser at man er tjent med en jevnlig utveksling av historier og kunnskap. Eszter legger til at man i Italia omtaler vertsgårdene som læringssentre der målet er at begge parter skal dele kunnskap om økologisk jordbruk. 

– Vi fokuserer på den pedagogiske og kulturelle delen av opplevelsen, det vil si kunnskapsutveksling gjennom praktisk arbeid, sier hun og legger til at det på ingen måte er snakk om et hierarkisk arbeidsforhold, men en gjensidig utveksling av bærekraftige jordbruksmetoder. 

I Italia ønskes frivillighet tusen ganger velkommen, i tillegg har også WWOOF Italia fått til en avtale med landets svar på NAV – nemlig stiftelsen Marco Biagi. Ifølge vedtektene er dette et instrumentelt organ ved Universitetet i Modena. Eszter forklarer: 

– Marco Biagi fungerer som en tredje oppdragsinstitusjon som utgjør et stabilt møtepunkt mellom universitet, offentlige organer og bedrifter. De bidrar med andre ord til å fremme og styrke den økonomiske og kulturelle utviklingen i regionen. Blant annet bistår de og ser til at alt er på det rene når det gjelder arbeidstakernes helse, forsikring, sikkerhet og likestilling på arbeidsplassen. 

I OG MED DENNE JURIDISKE forankringen kan italienske økobønder, over 1000 WWOOF-verter i alt, hvert år ta imot rundt 8000 frivillige. Ordningen tangerer også utsagnet fra min vert fra Sicilia. Under et forblåst, eldgammelt oliventre bekrefter Andrea Catalano at motivasjonen hans er sosial og faglig, ikke økonomisk: 

– Vi lærer begge veier. Vi utveksler verdier og gjør noe sammen. Etter en drøy uke på hans lille sted, har jeg lyst til å si som de ofte gjør på TV-aksjonen: 

– Jeg gir så det monner og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. 

Men så enkelt er det altså ikke. Ikke hjemme i Norge. I 2024 gjennomførte politiet i Innlandet flere aksjoner spesifikt rettet mot wwoofere. Blant annet ble den amerikanske 22-åringen Juliana Mattson ifølge NRK hentet av politiet klokken 06.00 om morgenen og satt på flyet hjem. Dette skjedde kun tre dager etter at hun startet som wwoofer på Senter for biologisk mangfold. Har du ikke arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge kan du med andre ord i stedet møte politiets utlendingskontroll og bli sendt hjem. 

DUGNAD ER NORGES NASJONALORD, men det får være grenser for frivillighet. I et skriftlig spørsmål adressert arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (AP), finner jeg et relevant spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG). I skrivet påpeker Hansson faren ved at arbeidet til WWOOF Norway stopper opp fordi frivillige deltakere stemples av UDI (Utlendingsdirektoratet) som ulovlig arbeidsinnvandring. Hansson mener at dette er feil og argumenterer slik: 

– Det er vanskelig å se hvilken interesse Norge skal ha av å hindre WWOOFs frivillige kunnskapsutveksling. Til dette svarer Tonje Brenna at 

– (...) tredjelandsborgere som er på besøk i Norge, ikke skal brukes som ulønnet arbeidskraft for å utføre oppgaver som vanligvis ville blitt utført av andre mot betaling. Kravet om gyldig oppholdstillatelse gjelder også for deltakere i WWOOF, og de som utfører gårdsarbeid uten tillatelse, arbeider ulovlig i Norge. I svaret til Hansson oppfordrer Brenna organisasjonen, WWOOF Norge, om å be medlemmene sine søke om oppholdstillatelse før de ankommer Norge. 

– Faktisk advarer vi folk utenfor EU mot å registrere seg i WWOOF Norway. Dette svarer Ingunn Moen, når jeg ringer henne og konfronterer henne med dette. Ingunn er WWOOF-koordinator i Norge og viser til organisasjonens nettsider der det tydelig står skrevet at medlemmer som kommer fra land som Japan, Canada og Australia ikke har lov å komme til Norge uten visum. Gjør de det likevel, risikerer de å bli arrestert, deportert og kan bli utvist fra EU og Schengen. 

FOR Å YTTERLIGERE UNNGÅ at dette kan skje, sendes det ut en lenke til et infoskriv til alle som kommer fra et land utenfor EU/EØS, men som likevel har registrert seg i organisasjonen. Ikke bare potensielle medlemmer får gult lys, det samme gjelder økologiske bønder som ønsker å bli verter. Også disse har et reglement å følge. I Norge er avtalen muntlig og tillitsbasert, mens andre land opererer med kontrakt. Men uansett lover verten her å ikke ta imot folk fra utenfor EU/EØS, da med unntak av dem som er i Norge/EU som studenter eller med oppholdstillatelse med rett til arbeid. – Vi tar dette jevnlig opp med vertene, forsikrer Ingunn og viser til et system som faktisk varsler hver gang ordet «visa» nevnes i en melding. I de tilfellene det er ønske om at noen hjelper til å skaffe visa, sjekkes dette opp av WWOOF. I disse tilfellene iverksettes følgende rutine: Verten kontaktes og det sjekkes opp om vedkomne har tilbydd seg å hjelpe. Som regel svarer de da nei, men hvis hendelsen likevel gjentar seg kan de bli utestengt fra systemet. I arbeidet med å kvalitetssikre vertene har WWOOF Norge to koordinatorer. Disse går nøye igjennom godkjenningsrutinene og følger opp med såkalte «reviews» og tilbakemeldinger fra dem som har gjestet stedet. I de tilfellene der det viser seg at medlemmene har utført oppgaver som ikke følger reglene, eksempelvis turistbaserte aktiviteter som ikke har noe med økologisk landbruk å gjøre, blir vertene utstengt. 

– Vi følger opp hvis vi mistenker at noe er utenfor reglene, forsikrer Ingunn. – Vi sjekker når det kommer klager og i den grad vi får det til, besøker vi også gårdene.

ALLE FILTER I WWOOF-systemet til tross, nå og da oppstår det uheldige situasjoner som kan skade både organisasjonen, vertskapet og ikke minst wwooferne selv. Hva nå? Kan det være en løsning at hjelperne besøker Norge som turister? Ingunn Moe er skeptisk til begrepsbruken: 

– Det vil jo bare bekrefte at myndighetene og Kripos har rett, innvender hun. 

– Ønsket vårt er å få legitimitet til å utveksle kunnskap, vennskap, kultur og hjelp. I noen tilfeller ser det likevel ut til at turiststempelet fungerer. Blar jeg to år tilbake i min egen almanakk kommer jeg fram til en fantastisk og ikke minst bløt uke på Træna i Nordland. Her var jeg ikke wwoofer, men dugnadsturist. Den gangen snakket jeg med Moa Björnson. I dag har hun steget i gradene fra prosjektleder til administrerende direktør i Træna 365. 

– I 2025 gjennomførte vi Volunteer Vacation og det med vellykket resultat, sier hun og kan videre reportere at de ikke bare fikk ekstremt mange henvendelser fra hele verden, men sågar besøk av internasjonal presse. Ved slike seanser er hjelpere fra fjern og nær i aksjon kun en kort periode. Björnson tror at dette kanskje gjør at aktiviteten kan anses som lovlig. 

– Vi har ikke hatt noe problem med det regelverket, kanskje fordi det i hovedsak er en kortere tid og et opplevelsesbasert reiselivsprodukt. Ikke en arbeidsplass, med ansettelseslignende forhold. 

ETTER DETTE FORARBEIDET er det fristende å resonnere slik: Hvis jeg ankommer Norge som turist og i tillegg velger å wwoofe og hvis WWOOF Norge også legges under et annet departement – eksempelvis Kultur- og likestillingsdepartementet, da er jeg trygg. Men nei. 

– Kravet om oppholdstillatelse gjelder både for betalt og ubetalt arbeid, også når arbeidet foregår i forbindelse med kulturutveksling. Dette svarer Håvard Sæthre, fagansvarlig i UDI. 

For myndighetene spiller det altså ingen rolle at motivasjonen er å lære om bærekraftig landbruk; så lenge ytelsen representerer en materiell eller ideell verdiskapning, regnes det som arbeid.

SVARET FRA UDI har jeg ventet på i tre måneder. Det vil si, fra jeg tok kontakt første gang, er jeg blitt kasteball mellom Kripos, Arbeiderpartiet og partiets arbeidspolitiske talsmann. Til Kultur- og likestillingsdepartementet, via Justis- og beredskapsdepartementet og deretter tilbake til UDI. Når svaret er negativt, er det lett å gi opp. Hvem kan hjelpe Knøttet? Finnes det et magisk ord som gjør det enklere for økobonden å skaffe seg tillitsfulle hjelpere? I Ren Mat 2024 finner jeg noe som kan ligne et svar, nemlig lønn. I en spalte fra økobøndene Mathilde og Martin Buch Larsen på Bøtun i Luster, forteller paret at de velger å lønne hjelperne sine. De har selv reist rundt i verden og wwoofet, og de syntes ordningen var fin. Derfor var det også naturlig å selv bli verter. Likevel landet de på tradisjonelt, lønnet arbeid. Buch Larsen-ekteparet skriver at avgjørelsen først og fremst handler om kvalitet og kompetanse. Driften på Bøtun er sammensatt og krever folk som behersker rutinene, forstår helheten i produksjonen og blir værende over tid. Landbruket oppleves ikke som mindre krevende enn andre fagyrker, og de mener derfor at arbeidet bør utføres av ansatte med lønn og ordnede vilkår. Valget er også begrunnet i økonomisk bærekraft. Ved å lønne arbeidskraften synliggjøres de reelle kostnadene ved matproduksjon, noe de ser som et viktig korrektiv til priskonkurransen i dagligvaremarkedet. Samtidig gir faste ansettelser forutsigbarhet for begge parter, med klare rammer for ansvar, arbeidstid og planlegging – både i driften og i familielivet på gården. 

SOM ET SVAR PÅ DETTE står det i WWOOFs internasjonale reglement at medlemmene nettopp ikke skal kunne erstatte en lønnsarbeider verken i effektivitet eller innsats. På mange måter skal hjelpen bare gi en ekstra dimensjon til gården, impulser og kanskje også inspirasjon utenfra. 

– Å være bonde, og kanskje spesielt hvis du er økobonde og aleine om dette på ditt hjemsted, er et ganske ensomt yrke, innrømmer Fabrizio Romagnoli. For to år siden hadde han kunnet servere egendyrkede valnøtter som dessert etter pastamiddagen, men nå åpner han i stedet en pose fra Helios. Fra åttende etasje strekker blikket seg langt i det italienske innlandet, men for WWOOF Norge er utsiktene kanskje ikke fullt så gode? Igjen dykker jeg ned i Tonje Brennas svar til Rasmus Hansson: 

– Ifølge utlendingsloven paragraf 55 skal borgere av land utenfor EØS (...) mot eller uten vederlag, som hovedregel ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid. Bestemmelsen skal bidra til å motvirke svart arbeid og sosial dumping, og skal hindre omgåelse av utlendingslovens innvandringsregulerende regler. 

FORMULERINGEN VIRKER FORNUFTIG, men likevel står jeg litt skuffet tilbake. Jeg er midt i kjernen av Italia, like ved et av verdens eldste universitet, Bologna Centrale, som også er et knutepunkt som hver dag benyttes av 160 000 passasjerer. Siri Nilsens sang surrer som en mygg i ørene: «Hvor skal du gå?» 

– Ciao, sier Andrea Catalano og er ikke det minste overrasket over å se meg igjen. Også vinden ønsker meg velkommen og svisj, der napper den av meg det grønne skautet mitt og sender det som et kjedebrev langt inn på de gule engene av ville ringblomster. Luften er mettet av sand fra Sahara. Munnen er tørr, og øynene klør. Eszter har fortalt meg at flere wwoofere ser på praksisen som en test på om de virkelig passer til fysisk arbeid og om de i fremtiden skal skaffe seg sin egen gård og satse økologisk. For min del, akkurat i dag, er tanken litt fjern. Jovisst får jeg hver dag servert italiensk kaffe og søtsaker til lunsj mellom de eldgamle og rynkete oliventrærne, men bonderomantikk? Nei, den må du lengre ut på landet med! Og nå blåser det opp igjen. – Scirocco, sier Andrea og forklarer at ordet betyr vinder fra Afrika. Når dette været farer over Middelhavets største øy, heter det seg at antall kriminelle handlinger øker i omfang. 

– Hva er det du sier? spør Francesco. Han er filmregissør fra Milano, men sjekker ut livet som øyværing og har i dag tegnet seg som frivillig oliveninnhøster. Ut over levende bilder, er han interessert i tradisjoner og ikke minst språk. Sammen med vår nye WWOOF-venn fra Auckland på New Zealand, som dessuten viser seg å være musiker, har vi mye å snakke om. Med fare for at vinden vil nappe telefonen ut av hendene hans, flekker Francesco den likevel opp fra lomma. Nå sjekker han den digitale ordboka. S for Scirocco. 

PÅ MIN REISE som wwoofer har jeg gjort et ærlig forsøk på å forstå og bli klok på ordningen. Hjemme i Norge har myndighetene satt seg målet om at 10 prosent av det totale jordbruksarealet innen 2032 skal være økologisk. Beredskap og bærekraft er framtidens refreng, i tillegg er landets nasjonalord «dugnad». Min nye italienske regissørvenn Francesco plirer med øynene og utbryter: 

– Du har rett. Vinden Scirocco har en urovekkende navnebror, det italienske ordet «sciroccato», som rett og slett betyr gal!