MÅTEN VI NORDMENN GÅR TUR PÅ er ganske kulturelt interessant. I andre land kan man gjerne «go out for a walk», eller drive med profesjonell «hiking», men begrepene dekker ikke spennet i kulturen vi har skapt rundt denne både fritids- og hverdagsaktiviteten vår. Vi har fjelltur og skitur. Kveldstur og søndagstur. Fisketur, bærtur og sopptur. Telttur og campingtur. Trilletur og luftetur. Det sies gjerne at språket avslører hva en kultur er opptatt av. I så fall sier turordene ganske mye om oss. Turen sitter så dypt i den norske folkesjela at vi knapt tenker over hvor særegen denne praksisen egentlig er. Nesten enhver anledning til å komme oss ut av døra har sitt eget navn. Hørte jeg noen si rusletur?
FRITIDSTUREN I NORGE vokste frem i takt med urbaniseringen og industrialiseringen. For mange arbeidsfolk var imidlertid skogen lenge vel så mye et sted for matauk som for rekreasjon; bærplukking, fiske og soppsanking kunne spe på både husholdningen og inntekten. Først da kortere arbeids- dager og etter hvert ferie ga flere faktisk fritid, kunne turen for alvor bli et folkefenomen – og med den turmaten. Parallelt har vi fått stadig større avstand til både naturen og matproduksjonen. Og tursekken vår er som et matsystem i miniatyr. Når vi pakker sekken, gjør vi i liten skala mange av de samme valgene vi også gjør ellers. Lokalt eller langreist? Råvare eller ferdigmat? Miljøvennlig emballasje eller plast? Forskjellen er at på tur blir valgene vi lander på mer avgjørende – og avslørende. Vi må bære både maten og konsekvensene av den med oss, uten tilgang på kjøleskap og helst ikke etterlate oss spor. For vel har vi blitt bevisste på sporløs ferdsel langs veien (epleskrott i marka går greit, men nei til appelsinskall). Vi bærer med oss søpla hjem, og er varsomme med bål. Men hvorfor tenker vi så mye på gramvekten av det vi putter i sekken, men relativt sett lite på «vekten» maten har belastet verden med før den havnet der? Det vi ikke legger igjen i skogen, kan ha satt dype spor et annet sted. Matvarene har gjerne hatt en lang reise før de endte i trette turmager. «Bak enhver ost er det et beite med en annen grønnfarge under en annen himmel», skrev den italienske forfatteren Italo Calvino (uformell oversettelse). Det samme gjelder appelsinen med sin reise fra Spania, eller den ferdiglagede posevarianten. En frysetørret turpose har råvarer, energi, industri og emballasje bak seg. Det betyr ikke at den ene alltid er «god» og den andre «dårlig». Men vi har beveget oss et stykke fra at turmat var proviant og overlevelse, eller nytte, om du vil, til at det i dag handler mye om nytelse og ytelse.
OG SAMTIDIG SOM NYTELSEN har gjort sitt inntog, er det flere av oss som helt frivillig gjør matdelen av turen litt mer omstendelig. Vi bærer, sanker, kutter, fyrer og venter. Kanskje er det fordi veien – i dette tilfellet forberedelsene – i seg selv gir mening, i et samfunn der mat er ekstremt tilgjengelig og vi selv trenger å gjøre stadig mindre av arbeidet. Den bevisst tungvinte matlagingen ute blir en måte å søke tilbake til noe konkret og håndfast på. Christopher Sjuve formulerer det som mangel på «natur og ekte mat» i Lotte Shephards analyse av turmaten som fenomen på side 10. Når vi høster skånsomt, handler lokalt, lager maten ute eller møter produsenten, blir sammenhengene bak maten mer synlige. I økologisk landbruk holdes også flere av disse forbindelsene levende.
Tursekken vår er som et matsystem i miniatyr.
Driftsformen legger stor vekt på hvordan maten har blitt til, og på samspillet mellom jord, planter, dyr, landskap og ressursene rundt. Mange mener også at økologisk mat har mer – og ofte bedre – smak enn konvensjonell. Mer terroir, som det så fint heter. Men kanskje er det minst like interessant at økologien bygger på en bestemt måte å se naturen på. Den er ikke bare en passiv råvarebank, men består av levende økosystemer og kretsløp vi må forstå, arbeide med og være varsomme overfor.
Det endrer likevel ikke det grunnleggende paradokset: Jordbruket og mennesket er både natur og kultur. Vår faste Jordvett-skribent Erik Røed, som alltid har et godt blikk for paradokser, minner oss denne gangen om hvordan vi både lever av naturen og kjemper mot den. Bonden må holde noe tilbake for å få noe annet til å vokse, og maten må saltes, tørkes, kjøles eller foredles for å vare. Det er en nyttig påminnelse i en utgave der vi ellers gjerne søker ut i naturen for å finne noe ekte og opprinnelig.
NATUREN ER IMIDLERTID bare én del av turen. For hva er den egentlig uten ferdafølge? Vi går sammen, deler mat og opplevelser underveis. Turen er også et fellesskap. Vi hilser på fremmede på stien, spør om veien, deler bålplass, eller endog soverom på fjellstuene. Samtidig kan nettopp de kodene som gjør norsk turkultur så selvsagt for mange av oss, gjøre terskelen høyere for dem som ikke har vokst opp med den. Ikke alle kjenner seg hjemme i den tradisjonelle norske turkulturen, men alle har et forhold til mat. Det er utgangspunktet for Norsk Friluftslivs prosjekt Turmat fra hele verden, som bruker mat fra ulike kulturer til å bygge bro mellom internasjonal matkultur og norsk turkultur og få flere ut i naturen. Erfaringene fra prosjektet tyder på at det å lage og dele mat ute kan senke terskelen for deltakelse og gi mestring. Maten blir et felles språk der det du allerede kan, er en ressurs. Det bidrar til fellesskap på tvers av bakgrunn.
TURMAT TRENGER IKKE være verken svett gulost eller gourmet i lyngen. Vi kan få en god tur med både pølser på termos, risotto med hvitvin og daal med varmende krydder.
Men turopplevelsen både heves og forankres av å lage eller spise mat sammen med andre.
Kanskje tar vi også med oss noe mer enn tomme matbokser tilbake.
