ENDELIG TILBAKE I SADELEN etter at vi mistet et måltall for økologisk areal og omsetning i 2018.
En målsetting, hva betyr vel det? Kanskje ikke så mye i seg selv, men det vi har lært er at fraværet av en målsetting er verre. Det betyr at økologisk ikke blir prioritert, det glemmes, det havner på den listen over ting man gjerne skulle ha rukket, men aldri nå. Kanskje i morgen. Kanskje neste år. Undertittelen på evalueringen av den foregående strategien, skrevet av Oxford Research, var «Gode intensjoner – lite handling». Undertittelen til en rapport om økogrøntsektoren under samme regime var mindre nådig: «Diffuse politiske mål, passiv politikk og mangelfulle tiltak».
Nå har vi en ny strategi, med undertittelen «fra økologisk jord til middagsbord». Det rimer, men det er et velkjent rim.
Et offentlig strategidokument vil neppe gå inn i en litterær kanon, og i de fleste sosiale anledninger vil ingen le av deg for å ikke ha prioritert å lese på regjeringen.no. Slik sett kan du trygt bla videre. Er du likevel nysgjerrig: Den nye strategien har ti tiltakspunkt. La oss hoppe i det.
TILTAK 1
Vektlegge overføringsverdien fra økologisk til konvensjonelt jordbruk (spydspissfunksjonen)
KNAPT NOEN ORD TÅLER å bli nistirret på, og kanskje er det urettferdig at vi sitter og glaner oss blinde etter mening på en overskrift. Tenk at man har en så etablert metafor at den kan stå som oppklarende parentes for hele den foregående setningen, og at denne metaforen for det å lære bort praksiser som får det til å vokse og gro, er at landbruket er et spyd med et skaft og en spiss og at dette kastes eller stikkes et sted. Hvordan kan du «vektlegge» dette og hvorfor skal man vektlegge overføringsverdien eller funksjonen, ikke det man overfører?
Vi har kommet dårlig ut fra start og prøver på nytt: Økologisk landbruk har siden sin biodynamiske start vært tenkt som et alternativ til et landbruk man mente ikke var framtidsrettet, og at da økologisk gikk fra noe som de få drev med til å bli offentlig norsk politikk gjennom EØS i 1994, har ideen om at økolandbruket skal ha en funksjon for det øvrige landbruket, levd videre.
Problemstillingene vi bærer med oss i dag er ikke nye. De negative miljøkonsekvensene av norsk landbruk var kjent før 1980-tallet, men Stubsjøen-utvalget var blant dem som løftet det inn i norsk politikk, for å velge oss et startpunkt som samsvarer noenlunde med tiden hvor økologisk begynner å få sin nåtidige form. Mange av konsekvensene var knyttet til bruk og overforbruk av kunstgjødsel. Tilsvarende hadde man gjort seg erfaringer med negative miljøkonsekvenser av kjemiske sprøytemidler, og bruksvolumet var allerede betydelig redusert fra 1980- til 1990-tallet (selv om en variabel her er overgangen fra lavdosemidler som har høyere giftighet i lavere konsentrasjon).
Allerede i Stortingsproposisjon 8 (1992-1993) omtales økolandbruket som viktig da det er et «referanselandbruk for kunnskaps- og idéutveksling med det tradisjonelle landbruket». Det er omtrent det som står om den saken.
Ingen skal måtte stå i noens takknemlighetsgjeld, men det har blitt påpekt av flere at de miljøvennlige praksisene som er utviklet i økolandbruket og så tatt i bruk i resten av landbruket, de glemmer man opphavet til. Glemmer man det, er det kanskje ikke så lett å se at det var noe å lære heller.
«Spydspissbegrepet er så bekvemt: Man kaster ut noe som lyder slagkraftig, men som samtidig er så uforpliktende»
Det er utfordringer med denne ideen om en spydspiss: Er det nok økobønder til at andre kan se til dem og lære? Bønder kan ikke fly land og strand rundt. Man må kunne få det fysisk nært om det skal være praksisnært, i sesong.
Anerkjenner man egentlig overføringsverdien? Mye tyder på at dette er et hinder i seg selv. I Landbruksdirektoratets (Ldir) rapport om flaskehalser for økokornproduksjon (2023) nevnes økobøndenes status blant bønder som en selvstendig flaskehals. Jordbruksutdanningene tilbyr lite informasjon om økologisk, det er stemoderlig behandlet, og internt i bondestanden mener mange at dette er noe tøv. Dette var også bakgrunnen for Jon Almaas offentlige ytringer i fjor. Han opplevde motbør han følte var uforståelig: Hvorfor er det så akseptabelt å snakke ned kollegaen som driver annerledes?
«Faglagene har et spesielt ansvar for å mobilisere i egne rekker», sa Kari Marte Sjøvik da jeg snakket med henne om det. Jeg tror at en «vektlegging» av denne funksjonen må innebære en ganske omfattende gjennomgang av hvordan man snakker om økolandbruk både offentlig og i bransjen. For spydspissbegrepet er så bekvemt: Man kaster ut noe som lyder slagkraftig, men som samtidig er så uforpliktende. Det er ikke spissheten på spydet som gjør kastevåpenet unyttig, det er at skaftet ikke henger med.
TILTAK 2
Styrke Nasjonal ressursgruppe
NASJONAL RESSURSGRUPPE er et barn av den forrige strategien, og var et av to «strategiske hovedgrep» for å samordne innsatsen «mellom ulike aktører og organisasjoner som jobber med økologisk mat i ulike deler av verdikjeden».
I en midtveisevaluering ble forumet kritisert for å mangle handlekraft utenfor møterommet. Ressursgruppa «fungerer mer som en informasjonsutvekslingsarena. Det utvikles ikke konkrete tiltak og oppfølgingspunkter. Møtene i ressursgruppen gir dermed ikke opphav til handling i ettertid.»
Kanskje vil den nye økostrategien endre på det: I dette tiltakspunktet lå det også en avtale med signatur og ventet. I desember 2025 leverte aktørene i ressursgruppa inn noen setninger om hva de ville gjøre for å styrke økologisk landbruk i Norge, og signerte med det en intensjonsavtale som de vil bli målt på i årene fremover. Alle formuleringene er kanskje ikke så målbare eller uten forbehold, men det må regnes som et reelt fremskritt at man kan se hva de enkelte vil jobbe for.
TILTAK 3, 4, 5
Økt omsetning og produksjon av økologisk melk, korn, frukt og grønt
TRE ULIKE TYPER produksjoner med egne utfordringer: Økomelk solgt gjennom dagligvare var i sin tid et resultat av etterspørsel møtt med frykten for import, om vi skal tro Emil Mohr og Morten Ingvaldsen i deres bok «Historien om økologisk landbruk i Norge» fra 2022: Under en studietur for TINE, Debio og Økologisk Norgeforløperen Produsentlaget til Sverige i 1991 kunne Arla Meierier melde at de gjerne solgte økomelk over grensa. Det satte ifølge forfatterne en støkk i TINEs deltakere. Ut fra dette springer TINEs økologiske Dalsgården lettmelk fra 1995, og da TINE la ned sin avdeling på Røros, ble det starten på det heløkologiske Rørosmeieriet i 2001.
I 2024 ble det produsert 43,6 millioner liter økomelk, ifølge Ldirs årlige rapport. Anvendelsesgraden, altså hvor mye av økomelken som faktisk blir omsatt som økologisk, lå i 2024 på 69 %. Det er høyere enn året før da andelen var nærmere 50 %, men her spiller det også inn at Norsk melkeråvare avsluttet kontrakten med flere økomelkeprodusenter i vestlige og nordlige fylker, noe som gjør at prosentandelen øker. Veien videre er ukjent: Etterspørselen etter økologisk melkeråvare er større enn tilbudet. Vil Norsk melkeråvare gå tilbake på sine planer om å sentrere økomelken på Østlandet og i Trøndelag, eller vil andre aktører melde seg på for å møte forbrukeres ønsker om å handle økologisk? Vil det bli svenske Arla i butikken likevel? Én ting er sikkert: 10 % av den økologiske melkeproduksjonen i dag tilsvarer 150 millioner liter. Potensialet er stort.
Økokorn utgjør omtrent 1 til 2 % av produksjonen i Norge. Det aller meste brukes som fôrkorn (80-90 %). Det er ikke helt unaturlig at man bruker korn til fôr siden det er et krav i økoregelverket at man skal tilby dyrene egen- eller nærprodusert fôr, et krav som ble skjerpet i EU-regelverket i 2022. Men det handler jo også om etterspørsel etter økologisk korn til menneskemat – og mulighetene til å få det omsatt som mat og ikke fôr. Ta havregryn som et eksempel: I dag er det meste av det økologiske havregrynet du finner i butikken importert. Det er bekvemt, har det blitt sagt, å importere. Det lager mindre ball i mottakssystemet for korn og man får det ferdig sortert. Praktisk for de det gjelder, men kanskje ikke ideelt i et beredskapsperspektiv? Apropos det – beredskapslagrene som forsvant da verden virket trygg, men så kom tilbake igjen: Ville det ikke vært klokt om man skulle skape stabil etterspørsel etter økologisk korn, at en andel av siloene gikk til økologisk? Om ikke 10 %, hva med 1%? Skal man lykkes med å øke produksjonen av økologisk korn, trengs det et mer funksjonelt mottaksapparat for den produksjonen som ikke bare skal blandes inn i resten.
De siste årene har grøntsektoren i Norge ropt varsko og økogrønt spesielt. «Økologisk grøntproduksjon har stupt og utgjør pr. i dag fattige 1,7 % av omsetningen. Antallet produsenter synker, og rekrutteringen er nærmest fraværende», skrev fire økoprodusenter i et innlegg i Nationen i april i fjor. Potensialet er stort: Ifølge Økologisk24.no var 1,6 % av salgsvolumet hos BAMA økologisk og det norske økologiske frukt- og grøntutvalget utgjorde 0,4 prosentpoeng av disse. Noe handler om anvendelsesgrad, noe om distribusjonskanaler: «Kun ett av tre epler som ble produsert økologisk i fjor, endte opp som økologisk eple i butikken» som det var formulert hos Nationen i 2024.
« … kommuner og fylkeskommuner oppmuntres til å inkludere økologisk mat i lokale og regionale matstrategier. 'Oppmuntre' er lite forpliktende.»
Siden produksjon som ikke går direkte til forbruker krever en avtale med aktørene videre i verdikjeden, pekes markedet på som løsningen for frukt og grønt. «Det største hinderet i markedet er for lite informasjon til forbruker, ingen kampanjer på norsk økologisk eller økologisk i det hele tatt. Jeg opplever økologiske varer i butikk som en markedsdifferansieringsmekanisme: Høy pris på økologiske alternativer får andre produkter til å fremstå som rimelige.» Dette sitatet stammer fra Ingri Rosén Guren, inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft. Debio Marked har initiert en satsing i 2025 for å øke samarbeidet om økovarer blant markedsaktørene, men det trengs flere tiltak. I AgriAnalyse-rapporten «Sårbarhet for økologisk grøntproduksjon» (som jeg for øvrig mener alle bør lese, selv om man kanskje ikke identifiserer seg selv som utpreget rapportleser), lanseres flere produksjonsrettede tiltak, men også en faktisk politisk anerkjennelse av funksjonen økolandbruk har i Norge (hei igjen til spydspissen!). Offentlige innkjøp av økologisk frukt og grønt er ikke bare god landbrukspolitikk, men også i henhold til kostrådene, og kanskje bør det private næringslivet også kjenne sin besøkelsestid? Igjen lytter vi til Guren: «Økologisk må inn som parameter i bærekraftsstrategiene til aktørene i verdikjeden. Verdien av spydspissen er knyttet til at den faktisk anerkjennes som det gjennom verdikjeden, at den enkelte aktør ønsker å måles på økologisk som miljøprestasjon i sin virksomhet. Det tenker jeg er et viktig steg på veien mot et mer bærekraftig matsystem.» En aktør som har valgt denne løsningen er Vinmonopolet, hvor omsetning av f.eks. norsk økologisk sider er noe som teller positivt i deres bærekraftsregnskap.
TILTAK 6
Øke omsetningen av økologisk mat og drikke i offentlig sektor og storhusholdninger
I SORIA MORIA-ERKLÆRINGEN fra 2005 fikk Norge et måltall for hvor stor del av norsk matforbruk som skulle være økologisk: «Norge henger etter andre land når det gjelder tilgjengelighet til økologiske varer overfor forbrukerne. Regjeringen vil styrke dette området. Det offentlige må gå foran som ansvarlige forbrukere og etterspørre miljøvennlige varer og varer som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder». Et slikt måltall fikk vi ikke tilbake i fjor, kun for areal. Kanskje skal det vise seg å være en tabbe.
En mye brukt historie som eksemplifiserer verdien av offentlig måltall, er hvordan Forsvaret i de nordlige fylkene var storkjøper av økomelk frem til 2018-strategien kom og måltallet på 15 % forsvant. Deretter droppet de økomelk fra sortimentet, og i 2023 sluttet TINE melkeråvare å ta imot økologisk melk fra de tre fylkene lengst i nord. Synd for bøndene det gjaldt, synd for dem som er interessert i at 10 %-målet skal bli en realitet.
I den nye strategien skal kommuner og fylkeskommuner oppmuntres til å inkludere økologisk mat i lokale og regionale matstrategier. «Oppmuntre» er lite forpliktende.
I dag har Matvalget et offentlig oppdrag for å øke andelen økologisk i (primært offentlige) storkjøkken. De samarbeider med flere fylkeskommuner og kommuner, og på dette feltet går det fremover, ifølge Matvalgets innkjøpsanalyser. Her kan man tillate seg å tenke at melkeglasset er halvfullt, eller som leder for Matvalget Leif Magne Grastveit kommenterte: «Ofte er det ikke mye som skal til for å nå et innkjøpsmål som matcher arealmålet Stortinget har satt. Prioriterer en barnehage å kjøpe inn kun økologisk melk, et relativt konkurransedyktig økologisk produkt, utgjør det fort 10 % av deres matinnkjøp.»
Utfordringen ligger i å få det offentlige til å se utover bunnlinja og anerkjenne at maten de handler inn, handler om folkehelse, dyrevelferd, miljø og mye mer – bare man tar aktive anskaffelsesvalg. Akkurat dette handler først og fremst om politisk vilje.
TILTAK 7
Øke antall produsenter som driver økologisk
«ØKONOMISK, AGRONOMISK – ØKOLOGISK!» Det var navnet på handlingsplanen for å nå målet om 15 % økologisk produksjon og forbruk da den ble presentert i 2009 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk.
Selv om arealandelen da lå på omtrent samme nivå som i dag (4,3 %), markerer 2009 tilfeldigvis et toppunkt i antallet gårdbrukere med en økologigodkjenning. 2851 gårder drev økologisk det året. I 2024 var antallet 1914. Her bør det nevnes at antallet gårdbrukere, uavhengig av driftsform går ned, og har gjort det i flere tiår. Bildet er det samme: Arealet er noenlunde likt, men antallet bønder synker.
I 2019 fikk AgriAnalyse i oppdrag fra Landbrukets Økoløft å undersøke hva som gjør at noen velger å drive økologisk og hvorfor noen slutter. Svaret de gir i rapporten «Flere økologiske bønder? – hva mener bonden» er både økonomisk og agronomisk:
Ugrashåndtering (41 %) og manglende merpris eller manglende tilgang på leveringsavtaler på økologiske produkter (30 %) oppgis som årsak av de som driver økologisk, men vurderer å endre til ikke-økologisk. I en nyere undersøkelse fra 2024 oppgir flest bønder et ønske om å drive bærekraftig (55 %) uten sprøytemidler og kunstgjødsel (66 %) som fremste motivasjon, men mange mener også at driftsformen er mer agronomisk interessant (38 %). Men hva gjør man da når agronomien både er mer spennende og mer utfordrende? Rutinerte økobønder har vært ute ei høymolenatt før og vet råd, men hvordan rekrutterer man nytt? Til det trengs troen på at det lønner seg.
I rapporten «Sårbarhet for økologisk grøntproduksjon i Norge», pekes det på at tilskuddene til økogrønt ikke har beveget seg i takt med økningen i øvrige landbrukstilskudd og at prisveksten på økogrønt har en egen utvikling.
I perioden 2018 til 2023 økte det generelle arealtilskuddet med 109 % for alle fylker unntatt de nordlige, mens den tilsvarende økningen for det økologiske arealtilskuddet var på 10 %. Konsumprisindeksen var på 20 % i samme periode.
«Dette tilsier et bilde der økologisk produksjonssystem på gårdsbrukene generelt, og for grønt spesifikt, i realiteten er betydelig svekket i tilskuddene relativt til konvensjonelt driftssystem i budsjettoverføringene under jordbruksavtalene i perioden.»
Omlegging krever lønnsomhet ikke bare i form av tilskudd, men markedstilgang. I dag har vi en svært regulert landbruksproduksjon og et tilsvarende like lite regulert marked. Virkemidlene er færre i den andre enden av verdikjeden. Samtidig har vi et veiledningsapparat som i stor grad er innrettet mot agronomi og produksjon, men knapt noe som handler om foredling, markedsføring og markedsarbeid. Kanskje må vi anerkjenne i større grad at både god agronomi og god økonomi må til før man kan sette likhetstegn med økologi?
TILTAK 8
Øke bevisstheten om økologisk mat og drikke blant forbrukere
SOM ØKOBONDE GUREN var inne på, har det vært skrint med kampanjer for økoprodukter. Ikke bare tilbud og rabatter, men informasjon og salgsutløsende argumenter for hvorfor akkurat dette produktet er verdt å plukke med seg.
Ting er i endring. Fra at kun Coop har hatt egen merkevare for økoprodukter, har i dag alle de tre store dagligvareaktørene det, noe som gjerne kan gjøre det enklere og mer motiverende å lage kampanjer for økologisk mat og drikke. Såkalte EMV-er er et kontroversielt tema, men de er samtidig en mekanisme som kan samle og løfte produktkategorien innenfor det store varesortimentet. Å se økomat og -drikke og Ø-merket innenfor flere varekategorier gir en påminnelse til forbruker om valgmulighetene.
I fjor kunne Ldir melde at omsetningen av økologisk mat og drikke økte mer enn prisveksten generelt og mer enn andre produkter. Om dette har vært en langvarig trend er litt vanskelig å si siden direktoratet har endret innsamlingsmetode for tallene, men endringen gjaldt i omtrent hele landet og i de fleste produktkategorier. Folk kjøper mer økologisk.
Forbrukere kommer til butikken med sin forkunnskap om maten og med en følelse av vekten på lommeboka i lomma. Inne i butikken er det en slagmark hvor ulike produkter kjemper om oppmerksomheten. Produktene har to sekunder av forbrukerens oppmerksomhet til å vinne dem over. Eller er det ett? Et halvt?
Vi kan ikke belage oss på dagligvareaktørene alene. Debio Marked har en ny samarbeidsarena for å se hvordan man sammen kan finne en plass til økologiske produkter i bevissthetsbasketaket. «Ø for økologisk» heter satsingen. Som interesseorganisasjon med bredt kontaktnett og lokallag i hele landet har Økologisk Norge en vesentlig rolle i å kommunisere med forbrukere om hva det vil si å velge økologisk i butikken.
TILTAK 9
Tydeligere kobling mellom lokalmat og økologisk mat
NOK EN OVERSKRIFT man kan stirre seg blind på, men saken er enkel: Det er stor vilje til å satse på lokalmat, og økologisk er også en del av det. Et eksempel: I Trøndelag samarbeider de tre forvaltningsnivåene om å øke den trønderske andelen på tallerkenen. Matvalgets innkjøpsanalyser viser at det ikke kjøpes inn så mye trøndersk mat som man kanskje skulle ønsket seg (målet er 50 %). Med sitt
mandat til å øke omsetningen av økologisk i storkjøkken, jobber Matvalget med støtte fra Trøndelagsregionen med å velge lokalt økologisk.
Entusiasmen for trønderske råvarer, kortreist og lokal mat er et åpningsvindu. Her har økoprodusentene en konkret markedsmulighet: De kan sammen med andre lokale produsenter komme seg inn i en sektor som ikke har vært så tilgjengelig før. 2026 er totalberedskapens år. Lokal produksjon er god beredskap. Det er også kretsløpstenkningen som ligger til grunn for økologisk landbruk. Slikt må kommuniseres.
TILTAK 10
Forbedre statistikken over omsetning av økologisk mat og drikke
ETTER AT ALT ER UNNAGJORT, skal man gjøre opp regnskap. Det nye økologimålet er et prosenttall. Det er en stand-in for alt som skjer i jorda, med plantene og dyra i økologisk landbruk. Og menneskene.
I noen år har det vært etterlyst bedre data fra Ldir knyttet til omsetning av økologisk mat og drikke. Etter noen år med usikre tall, fikk vi i 2025 bekreftet det mange trodde: Det var en økning i omsetning av økologisk mat og drikke, faktisk en større økning i dagligvare enn økningen i andre varer, og mer enn prisveksten. Folk vil ha øko!
Er vi i mål med tiltak ti før det ble annonsert? Ikke helt: Et tiprosentsmål handler om jordbruket i Norge, men en omsetningsøkning på 7,8 % fra 2023 til 2024 sier oss ingenting om hvor produktene kommer fra. Økologisk kaffe er bra for det biologiske mangfoldet i opphavslandene, men hjelper oss ikke med å nå et hjemlig måltall.
Dette melder Ldir at de skal jobbe videre med. Vi andre har også noe vi skal gjøre:
Økt areal som drives økologisk frem mot 2032 handler i første omgang om at flere bønder velger å legge om og at de som allerede driver økologisk vil fortsette. Men de er på ingen måte alene. Det krever et samarbeid gjennom verdikjeden, i støtteapparat og omliggende organisasjoner og det krever politisk vilje til å få dette til. Det krever at vi samarbeider, støtter og legger bort gamle skuffelser og forventninger, slik kommunikasjon- og markedsleder i Debio Marked Idun Bjerkvik Leinaas formulerte det i Økologisk24 i fjor: «Peikeleiken kan vi seie oss ferdige med.» Alt det Økologisk Norges mange medlemmer og lag gjør de kommende årene, vil ha mye å si for om vi når 10 %-målet. Lykke til!
