Osten som emigrerte til USA

– SVISJ! ET FLY LETTER FRA GARDERMOEN. Målet er New York. I lasten er det ostemasse fra norske setre og gårder. I løpet av 2023 tok 700 tonn samme vei. Over Atlanterhavet bar det. Og vi som trodde det var omvendt. At turistene måtte hit for å smake vår geitost. Hvoror sendes merkevaren ut av landet?

– Geitost møter en rekke utfordringer og fordommer her hjemme, forklarer Yngve Tingstad.

Han er storkundeansvarlig i Matcompaniet og viser til reaksjoner der kundene påstår at produkter fra geit smaker av skittent ragg.

SMAK ER OFTE et helt umulig felt å diskutere. Noen liker mora og noen liker dattera.

Når det gjelder geitemelk er det likevel ikke bare snakk om følelser, men også fakta. På slutten av 1990-tallet ble det nemlig oppdaget at denne særegne, litt stramme smaken av geit, faktisk skyltes en genfeil. Dette førte til en større andel frie fettsyrer, men også mangel på et spesielt melkeprotein – et kasein, som igjen kunne gi en negativ innvirkning på melkas ystekvalitet. Nå ble det lagt opp til storstilt forskning og avlsarbeid. Målet var å styrke geitas helse, slik at dyret på sin side kunne svare med en bedre melk. En ting var utredninger og forsøk på laboratorier, men de som ga mest i denne prosessen var antagelig franske geitebukker uten genfeil. Resultatet skal nå være en mildere melk der assosiasjonene ikke er fjøs. Fortatt stemples geitemelka som harsk. Fordommene vil ikke legge seg og ryktet går.

SKAL VI TRO norske osteeksperter har de beste norskeostene, også geitostene, et lite skimmer av blått: UnderNM i Ost i år fikk Blåtimen, en håndlaget blågmuggost fra Olestølen mikroysteri, en staselig fjerdeplass. Tre andre geitoster, fra tradisjonell brunost til hvite varianter, kom inn på topp ti. Videre kunne flere hvite geit-oster flotte seg med medaljer: Snøfrisk, Chevre fra Haukeli, samt Gudbrandsdalsosten anno 1863. Hva gjelder det siste eksempelet er prosentandelen geitemelk noe varierende. Meieriet lover imidlertid at forholdet skal tilsvare minst en liter geitemelk per kilo ost. Dette for å, som de skriver på sine sider – opprettholde den karakteristiske smaken.

Men hva hjelper vel det, når forestillingen om ull på tunga fremdeles henger igjen og osten ikke når fram til det norske kjøkkenbordet? Kommunikasjonsrådgiver i Tine, Anette Ivsett trer her trøstende til:

– I 2024 hadde vi en volumvekst på 8 prosent for Tines geiteportefølje.

Den gledelige geitenyheten skyldes en salatost, mener Ivsett. Osten er et blandingsprodukt av geite- og kumelk, men gir likevel håp. Kommunikasjonsrådgiveren er geiteoptimist:

– Dette bidrar forhåpentligvis til at norske forbrukere får øynene opp for hvilken fantastisk råvare geitemelka faktisk er.

Maja Thomson Brænde ved Matcompaniet håper at Ivsett har rett, men peker på en lei tendens:

– Vi har nedsnakket våre egne tradisjoner mener hun, lettere fortvilet legger hun til: – Vi er litt bakpå.

Brænde sikter her til forbrukerens skepsis til norske oster basert på geitemelk. I utlandet derimot – der gjør norske oster stor suksess. Camilla Sæbjørnsen, daglig leder i Norsk Gardsost, mener hun kjenner årsakene: Territorium og geografi, utmarksbeite og setring, dyre-velferd, men også menneskenes gode arbeidsvilkår.

– Videre følger respekten for modningen og selve håndverket, sier hun.

– Ikke minst en godt utviklet infrastruktur og logistikk, samt en sunn og raus delingskultur der ysteriene sam-arbeider og utveksler erfaringer.

Med andre ord er Norge et eminent osteland. Også noen av geitostene er populære. I tillegg er melka sunn og skal inneholde mer kalsium, kalium, fosfor, vitamin A, sink og selen enn vanlig kumelk. Siden melka inneholder mindre av protein alfa s1-kasein enn vanlig kumelk, er den også lettere for kroppen å fordøye. Studier viser at geitemelk kan hemme veksten av visse bakterier og virus, eksempelvis E.coli. Salget av geitemelkprodukter går likevel litt trått. Er det kanskje med denne som med norsk natur, at vi ikke evner å hegne om den, men lar andre ta for seg og regelrett skumme fløten?

PRISER, UTMERKELSER og en populær salatost til tross. Ifølge Tine har vi i Norge et overskudd på geitemelk. Samtidig er etterspørselen fra utlandet stor. Brunosten er en viktig del av den utenlandske satsingen i Asia. Også til søta bror, Sverige, eksporteres både ferdig brunost, samt en liten andel geitemelk i små kartonger. Størst av alle mottakere er likevel Amerika. 85 prosent av all ostemasse laget av geitemelk havner «over there». Anette Ivsett presiserer:

– Frozen curd (frossen ostemasse red.adm) foredles på Haukeli og selges til USA. Der inngår den som en ingrediens i landets egen osteproduksjon. En smule agnostisk legger Ivsett til at ostespesialiteter som dette sendt fra Norge til USA, nå blir pålagt 15 prosent toll.

– Dette kommer på toppen av tollen som var der fra før. Økt toll betyr økning i salgspris i USA, og så gjenstår det å se hvilken effekt dette vil få over tid, presiserer hun.

Konsekvensene av økt toll er det foreløpig ingen som kjenner. Blir det nå mer geitemelk igjen til oss? Og hva skal vi så med den? En skal ikke gråte over spilt melk, heter det seg, men vi kan vel ikke heller bare tømme den ut? Ei heller slakte dyra? Med tanke på bærekraft og beredskap, har vi kanskje godt av at den næringsrike geitemelka holder seg hjemme? I så fall kunne det være en god idé at vi lærer å like den. Foreløpig anser vi det altså best å bli kvitt den.

– SVISJ. ET FLY LANDER I NEW YORK. I lasten er det ost. I god tradisjonell positur og med åpne armer tar Amerika imot ekte norsk råvare – ostemasse fra geit.