Stian Bromark / Res Publica, 2026
De beste bøkene er kanskje dem der du følger en historie og så har du, nesten uten å merke det, plutselig lært om både konger og kriger, kultur og natur, filosofi og biologi. Ja, til og med noen sitat og årstall har satt seg. Min greske olivenlund er en slik bok. Litt morsomt er det også at forfatteren, litt småguttaktig, bruker de første sidene på å unnskylde hele prosjektet – det faktum at familien faktisk har gått til anskaffelse av en gruppe oliventrær på Kreta. Med denne starten dukker Bromark under for all kritikk og kan si seg enig: Hva skal man med en olivenlund? Men bor du ved Middelhavet er spørsmålet alt annet en dumt. Her er det snarere slik at «En familie uten trær, er en familie uten røtter». Er du i tillegg fra Hellas, konsumerer du mellom 20 – 25 liter olivenolje per år. Til sammenligning bruker hver og en nordmann en liter i året. Bromark ser med ærefrykt både på den gamle planten og de erfarne olivenbøndene. I møte med gamle mennesker og tradisjoner, blir han noen ganger litt blaut med setninger som: «Lykke kommer nemlig ikke fra økt inntekt, stort forbruk eller lang utdannelse, det kommer når du knytter nye bånd med mennesker, fortsetter å lære og gir bort ting». Bortsett fra dette viser forfatteren hvordan en liten frukt bokstavelig talt kan bli til olje – ikke bare til matlaging og god helse, men også som bindeledd mellom historiske hendelser, religion og kulturer. Bromarks litt overilte kjøp bærer historien, men mellom signering av kontrakt og til han smaker sitt eget produkt, smøres leseren med herlige fortellinger, anekdoter og forklaringer på hva som kjennetegner en god olje, hvordan den bør lagres, hva som kan sies å være extra virgin og hvordan det kan ha seg at en og samme olje kan by på 250 smaker. Det er skrevet mange bøker om trær. Trær som kan snakke. Trær vi kan klemme. Også denne boka er verdt å omfavne.
