HVA SLAGS FRIHET er det vi ønsker oss? Neppe en ansvarsløs frihet der vi kan følge ethvert innfall uten konsekvenser for andre – selv om det kanskje er den mest gjentatte fortellingen om hva full frihet er. Det vi ønsker er frihet til å leve i tråd med våre egne verdier og prinsipper; å leve med autonom selvbestemmelse. Samtidig tror jeg at vi i vår frihet ønsker å være del av en større helhet, et fellesskap, og at vi ønsker å være med på å aktivt forme dette fellesskapet gjennom relasjoner.
FILOSOFIEN FORKLARER autonomi som evnen til å selv bestemme våre handlinger, og grunnlaget for dem, som følge av vår egen indre lovmessighet; våre ønsker og motivasjoner (SNL). En autonom handling forstås som en autentisk handling, nettopp på grunn av denne indre lovmessigheten. En viktig del av vår følelse av autonomi, i lys av å få ta egne valg, handler om å kjenne på at vi selv har kompetansen og evnen til kritisk tenkning for å vurdere hva som er kloke handlinger i en gitt situasjon. Under heteronomi – det motsatte av autonomi – blir handlinger bestemt av krefter utenfor oss selv. Dette preger i stor grad det tradisjonelle arbeidslivet, der arbeidsgiver sitter med definisjonsmakt over arbeidstaker, noe som ofte gir et skjevt forhold preget av forestillinger om hva som er nødvendig. Denne typen relasjonalitet er en konstruert samfunnsnorm som særlig er basert på økonomiske transaksjoner som rådende over gjensidighet og faktisk behov for hverandre. Vi behøver ikke å fortsette å reprodusere denne fortellingen.
I FJOR SOMMER bosatte jeg meg i en dal i sørlige Frankrike. Den var ikke helt ny for meg – jeg hadde besøkt en studievenn der tidligere på året, og ble fascinert av hans historier om Drôme, som dalen heter, oppkalt etter elva som har formet den. Dalen ligger i regionen med høyest andel økologisk matproduksjon i hele Frankrike, og er avgrenset av Rhône-elva i vest og Alpene mot Italia i øst, omtrent midt mellom Lyon og Marseille. Daler er ofte interessante steder, nettopp fordi de er mer skjermet fra sine nærliggende omgivelser av fjell og vassdrag, og dermed ofte også har utviklet sin helt unike kultur, og bevart den bedre over tid enn hva mer tilgjengelige steder har. Kulturen i Drôme resonnerte gjennom hele kroppen min fra første møte, og jeg håper filosofien og livsanskuelsen som finnes der kan spre seg også ut av denne lille dalen. Det handler om å leve sammen i vid forstand, å praktisere nedvekstøkonomi, å applisere en rekke fellesskapsmodeller for både det private og profesjonelle slik at det autonome livet kan få enda mer plass, fordi det har verdi – en type verdi mange der er enige om. En type nytteverdi, knyttet til mening.
Å ha tid til å nyte livet på egne premisser og dele det med andre er kjernen i dalens livsfilosofi. Det gjør det mulig å skape og holde liv i kollektive, frivillige og kreative initiativer, og å tilbringe mer tid i naturen. Når folka her jobber, er det ofte med noe de opplever som meningsfullt – fra å jobbe i det lokale ordførerskapet til direktehandel med økoprodusenter og offentlige kjøkken, støtte bønder i deres byråkratiske byrde, drive utleie av lydanlegg til kulturlivet eller være sirkusartister, musikere, bakere og lærere. Arbeidet organiseres bevisst slik at det gir mer tid og frihet, fordi det å jobbe hardest mulig ikke lenger ses som en dyd. Deltid er minst like vanlig som fulltid. Det handler ikke om å jobbe mindre for enhver pris, men om å jobbe på måter som gir rom for resten av livet – med lavere tempo, delte arbeidsplasser og mindre press på effektivitet. Vi har friheten til å velge dette. Alle systemer er skapt av oss – og kan derfor endres. Husk det.
BAKEREN VICTOR – en kar jeg var så heldig å få lære av i bakeriet et par dager – er et godt eksempel på dette. Victor har erfart og testet seg frem til en mengde ulike praksiser i hverdagen som håndverksbaker i Crest, dalens største landsby, slik at han kan bake en stor mengde godt, sunt, økologisk surdeigsbrød på mel fra lokale bønder på kortest mulig tid. Mange prosesser kan gjøres enklere enn vi blir fortalt, uten at det går utover kvaliteten på brødene. Etter endt arbeidsdag drar han hjem og bygger videre på hjemmet sitt på gården som han deler med flere, eller deler et brød og en god ost med en venn på markedet. Han har skapt den livsstilen han selv ønsker seg. Bakeriet Roule ta Boule eies av Victor og hans bedriftspartner Mathieu, som har organisert bedriften som en forening. Dette er en etablert organisasjonsmodell i Frankrike, særlig utbredt i Drôme, som gir tilgang på rådgivning, bistand og sosialt sikkerhetsnettverk fra det offentlige på en mer støttende måte enn hva en ren privat bedrift eller et enkeltpersonforetak gir. Det at det også er en etablert modell fra myndighetenes side oppfordrer til mer kollektiv organisering nettopp fordi det finnes støtteordninger, og gjør det mulig for eierne å streve litt mindre etter store marginer. Skal vi ikke eksportere denne modellen til Norge?
Som baker er det flere alternativer i dalen; noen har sine egne bakerier med utsalg slik som Victor og Mathieu, mens andre har de faste markedene som utsalgssted, sammen med abonnementsløsninger, slik at de ikke selv trenger å leie eller eie lokaler for salg. Dermed kan bakerovner og tilhørende bakeverksteder deles på – det er ikke nødvendig for hver og én å ha sitt eget. Dette er god ressursutnyttelse, bygger relasjoner og samarbeid ut fra nødvendighet, og gjør det enklere å starte opp. Markedskulturen er i seg selv en institusjon og et viktig samfunnslim overalt i Frankrike. Disse faste møteplassene gir muligheter for sterke lokale og relasjonsbaserte matsystemer og levende nærmiljøer, som vi på langt vei mangler her i Norge, tross våre småskala lokalsamfunn.
HVER LILLE LANDSBY i Drôme har et ukentlig marked, om det så kun er en håndfull selgere. Tilsammen utgjør de det nødvendige; brød, grønnsaker, frukt, ost og kjøtt. De største byene har gjerne to dager med marked, med et stort mangfold produsenter og selgere. Det er rutine og kultur å dra til markedet om morgenen eller formiddagen – en viktig del av livet i det daglige. Ja, det er en praksis for nødvendige innkjøp, men like viktig er det som møteplass mellom venner og kjente, for en kaffe og et slag kort på stamkafeen. Det samtales om årets første, spede asparges, om hvem av selgerne som yster den beste geitosten og om hva som skal lages av de struttende artisjokkene. Dette gjøres på en helt vanlig tirsdag formiddag, hver uke. Dette tar folk seg tid til, det er sosialt akseptabelt og det er viktig for folk. Her er det fantastisk lett å spise lokal, sesongbasert, økologisk mat direkte fra produsentene, og folk bryr seg virkelig om det. Det er lett å bli kjent med menneskene bak all maten fordi de er til stede på markedet, jobber et skift i produsentenes egen kooperative butikk, eller inviterer til frivilligdager på gårdene sine hvor man kan komme og delta, få nye bekjentskaper, lære og dele måltider rundt langbord. I dalen er det store landsbyfester som tiltrekker seg folk fra både nært og fjernt for å feire stedsspesifikk og sesongbasert mat. I landsbyen Saou feires både den lokalt tradisjonelle geitosten picodon og vinterens grøder rettferdige lønninger for de ansatte. Når disse punktene er dekket og folk har det de behøver, hva er da poenget med å prøve å hente ut mer penger fra noe som iboende har helt andre drivende verdier? Foreningen ble startet av foreldre på den lokale skolen som ønsket at barna deres skulle ha sunn, fersk og økologisk mat å spise på skolen, ettersom mange av dem selv er bønder eller kommer fra jordbruksfamilier. Dette utviklet seg organisk til en organisasjonsstruktur, og har ført til at AgriCourt nylig har flyttet inn i større lagerlokaler og sørger for å sikre økologisk, sesongbasert og ren mat til flere offentlige og profesjonelle kjøkken i større deler av dalen.
NÅR MARKEDET ER HOVEDSTED for lokalbefolkningens mathandel, blir det et samfunnsnav, og det blir opphav til levedyktig matproduksjon som i tillegg er høyst relasjonelt. En selger er ikke bare en selger, han eller hun er også en som dekker behov, skaper matglede og en man kan belage seg på. Dette skaper igjen nye muligheter, både for bønder og de som trenger dem for sine matbehov. En av gårdene som selger på markedet, La Ferme des Buis, har hver eneste onsdag åpen frivilligdag, hvor alle som ønsker kan komme til gården for å være med å arbeide, lære, spise en god lunsj sammen rundt langbordet, og reise hjem med en kasse ferske grønnsaker, frukt og urter i sesong. Ikke minst reiser man hjem med nye bekjentskap, og etter hvert vennskap. Jeg tilbrakte mange dager på denne nydelige gården basert på markedshageprinsipper omkranset av en stor fruktlund, som også drives som sameieforening mellom fire bønder. Alle vennskapene jeg sitter igjen med er den største verdien av dette frivillige arbeidet, sammen med lærdommen om hvordan vi kan drive matproduksjon og utøve lokale, helhetlig bærekraftige matsystemer i praksis, når relasjoner blir gitt plass. Det handler altså ikke om frihet fra andre, men om frihet gjennom fellesskap. Vi slipper å bære alt alene – noen ganger kan jeg mer, andre ganger du. I det ligger både frihet, mening og gleden ved å være til nytte for hverandre.
DRÔME-DALEN HANDLER om kollektive og innovative modeller for eierskap, styring og deltakelse. Alt fra gårder og bakerier til restauranter, butikker, kulturarenaer og sykkelverksteder er kooperativer eller foreninger. Det er en sterk venstreorientert, sosialistisk, nedvekstkommunistisk stemning i dalen, hvor folk enten deltar i lokalpolitikken, eller selv skaper løsningene de ønsker, kollektivt. Det er mye åpenhet og aksept for mangfold. En gruppe innbyggere i landsbyen Allex, som aktivt driver landsbyens foreningskafé, har hentet inspirasjon fra Saillans og stilte i vår til lokalvalg for ordførerskapet sitt, fordi de ønsker en annen politikk og er villige til å forplikte seg til å samskape og utøve den. De stilte sterkt og sørget for høyere valgdeltakelse enn tidligere i landsbyen, men tapte dessverre med kun 59 stemmer mot den høyreorienterte ordføreren som allerede har sittet i tre perioder. Frøet er uansett sådd, og spirer allerede, om enn i karrig jord. Foreningskafeer er for øvrig et fascinerende fenomen som finnes overalt i Drôme, drevet og styrt kollektivt og frivillig av medlemmene i kafeen. De fungerer som møteplass for lokalmiljøet, lærings- og kulturarena, coworking kontor – og hva mer medlemmene selv ønsker seg av aktiviteter. Det er kun forestillingsevnen vår som er begrensende faktor.
ALT JEG NÅ HAR BESKREVET eksisterer allerede (det er fortellinger fra virkeligheten). Vår frie fremtid er her altså – den er bare ikke overalt, enda. Jeg har selv vært der, jeg har sett den og jeg har levd den. La Vallée de la Drôme – Drôme-dalen – er et sted hvor dette faktisk skjer i praksis. Folk lever livene sine, skaper, utvikler seg, og har det godt. Det er ikke uoppnåelig. Ikke la fortellingen om at vi bare må godta at ting er som de er få rotfeste i deg. La oss se nærmere på denne dalen, lære av den og dens innbyggere, og ta med oss noe av det inn i våre egne liv og lokalsamfunn. Frihet til å leve gode liv i pakt med omgivelsene våre kan gå fra å være en kjerneverdi og et ønske til virkelighet dersom vi skaper det fruktbare fundamentet for det – sammen.
