Jeg ble nyfrelst økovenn etter å ha blitt mamma for første gang og fått en økende bevissthet knyttet til sammenhengen mellom helse, jord og miljø. Det var ikke et ideologisk prosjekt per se. Mer som en bevegelse i retning av å ville vite mer om hva både liten og stor hadde på tallerkenen. Hvor kommer maten fra? Hva gjør den med kroppen – og med jorda? Jeg endte opp som pragmatisk veggis og økoentusiast med forkjærlighet for regnbuen av grønnsaker, raw food-kaker og biodynamisk vin til fest. Fanatisk har jeg aldri blitt, selv om det å gå i fem butikker for å finne riktig buljong kanskje kan ses på som ekstremt for noen.
MIN FØRSTE BEFATNING med et slikt kosthold var det ikke. Mens Toro-bølgen skylte over landet, spiste vi kornkaker og drakk gulrotjuice fra Helios hjemme hos oss. Det var ikke noe alternativt. Det var en del av hverdagen. Men å finne min foretrukne mat ute andre steder enn Vegeta (er du under 30 så glem den referansen) var omtrent like vanskelig som å oppdrive økologiske dagligvarer i butikken. Visst kunne man finne en ultraprosessert soyaprotein-burger i enkelte supermarkeder. Men den var mildt sagt lite råvarebasert, og i alle fall ikke økologisk.
Hvorfor oppleves det som provoserende når noen antyder at noe kan gjøres på en annen måte?
Med min reintroduksjon til dette kostholdet fikk jeg etter hvert oppleve to sider av det norske samfunnet som påfallende ofte ble behandlet som noe marginalt. Både øko og vegetar ble sett på som identitetsmarkører. Hvorfor oppleves det som provoserende når noen antyder at noe kan gjøres på en annen måte? Er det fordi vi allerede har bestemt oss for at vi er bærekraftige nok, gode nok?
RETT OVER GRENSEN var det annerledes. I Sverige ble både mer plantemat og mer økologisk løftet frem mens nordmenn flest så vidt hadde begynt å snuse på rødbetburger som middagsalternativ, eller økologisk melk som et bevisst hverdagsvalg. «Eko» og «vego» gikk mer enn ofte hånd i hånd. For der en av fem svensker under 30 år sverger til vegetarmat, drives også rundt en femtedel av jordbruksarealet i Sverige økologisk.
Og la oss holde oss til øko herfra. Offentlige innkjøp har over tid vært en viktig motor i Sverige. I Danmark er arealandelen lavere, men markedsandelen på toppnivå i Europa. Her har målrettet politikk og systematisk bruk av offentlige kjøkken gjort øko til en integrert del av hverdagsforbruket – ikke et nisjevalg.
I Norge har vi i 25 år ligget og vaket på 4–5 prosent økologisk areal. Vi liker å tenke at vi er best i klassen. Men i økoløypa kommer vi bak med klabber under skiene. Selv Finland, som vi lenge har likt å sammenligne oss med, har passert Ola i sporet.
ELLEN MARIE FORSBERG peker i Marte Østmoes artikkel på side 12 på likhet som et regulativt prinsipp i norsk kultur. Vi applauderer det jevne, og at «vanlig» mat er god nok. Når få tør å si at noe faktisk har andre kvaliteter, blir det vanskelig å navigere. Og når fortellingen er at «norsk mat er ren», at kuene gresser i fjellet og alt er sunt og rosenrødt, slik Jon Almaas beskriver forestillingen i sitt intervju med Ren Mat på side 28. Da fremstår økologisk som unødvendig, nesten litt fornærmende.
Almaas ga oss også et godt bilde på dette da vi snakket med ham. Når du har brukt Cera-pulver under skiene og kjent på den gode gliden, og noen sier at nå er ikke fluor lov lenger, du må tilbake til stearinlys – da har du ikke lyst. Slik kan etterkrigstidens modernisering av landbruket forstås. Kunstgjødsel, sprøytemidler, avlingsøkning og fremskritt.
Og kanskje har økofolket vært for snille og greie til å hevde seg i debatten om dette? Det er mye «raggsokker, hjemmestrikka gensere, fett hår og myke verdier» og folk som sitter stille og tar imot mens de andre vinner debatten, som Almaas tørt bemerket fra scenen under Landbrukets Økologikongress i vinter.
Men hvorfor har vi gjort økologisk til et identitetsspørsmål – i stedet for et landbruksspørsmål?
Men hvorfor har vi gjort økologisk til et identitetsspørsmål – i stedet for et landbruksspørsmål?
Når noe først plasseres i randsonen, blir det lett å omtale det som «spydspiss» – noe som går foran, men som resten slipper å følge. Peter Møller i Debio går rett i kjernen når han problematiserer begrepet i sin artikkel på side 17. «Hvorfor skal man vektlegge overføringsverdien – ikke det man faktisk overfører? Hva hjelper det å snakke om spissen hvis skaftet ikke henger med?» Spydet må ha både kropp og retning, altså.
LIKEVEL: NOE ER I FERD MED Å SKJE, for nå er konkrete arealtall igjen på bordet. Stortinget har vedtatt et mål om 10 prosent økologisk areal innen 2032, og lansert en strategi med ti tiltak. Samtidig er det inngått en intensjonsavtale mellom myndigheter, forvaltning, organisasjoner, faglag og næringsliv. «Aktørene skal årlig rapportere på status for hvordan de ligger an til å oppfylle sin forpliktelse», sier statsråd Nils Kristen Sandtrøen i intervjuet på side 24. Hele verdikjeden må bidra.
Det dufter av dugnad, men også av tydeligere forventninger – og mer systematisk arbeid for å få øko-produkter ut i butikk og storhusholdning. Matvalget har vunnet et treårig anbud fra Landbruksdirektoratet (LDIR) for å gi veiledning til offentlige og private aktører om bærekraftige måltider, og økomaten er inkludert i rådene. LDIR har også videreført satsingen på kunnskapstjenester for økoprodusenter i regi av Nofima for perioden 2026–2028. Her får aktørene både veiledning, testing og markedsinnsikt.
I denne utgaven møter vi også virksomheter som allerede har fått det til i praksis. Vitalkost og Kolonihagen er tydelige: Smak er nummer én. Prisen må ikke bli så høy at volumet uteblir. Og distribusjon er avgjørende – økologien må ut av nisjen og inn i hverdagsbutikken. Familiebedriften Clearspring sier det på sitt vis: Historien bak råvaren betyr noe, men den må følges av kvalitet, og gjennomtenkt emballasje. 25-årsjubilanten Rørosmeieriet viser oss det samme: Økologisk er ikke en begrensning, men en forretningsmodell – forankret i håndverk, lokal tilhørighet og råvarekvalitet.
Økopublikummet er ikke stort nok til at økologi kan selge seg selv på bakgrunn av en grønn Ø alene.
Fellesnevneren? Økopublikummet er ikke stort nok til at økologi kan selge seg selv på bakgrunn av en grønn Ø alene. Det må være godt. Det må være der folk handler. Og det må fremstå som et reelt valg, ikke et samvittighetsprosjekt. Mindre raggsokker, som Almaas ville sagt det.
FRA 2023 TIL 2024 økte omsetningen av økologiske varer i dagligvare med 7,8 prosent. Tilsvarende vekst så man også i storhusholdning, ifølge LDIR. Markedet er der, altså. Er vi rett og slett mer klare nå enn da 15%-målet om økologisk areal og omsetning ble skrotet i 2018? Beredskap diskuteres med større alvor. Jordhelse løftes høyere. Offentlige anskaffelser skal vektlegge klima og miljø. Alle de store dagligvarekjedene konkurrerer nå om økokunden med egne merkevarer. En ny generasjon forbrukere stiller flere spørsmål enn før. Økologisk er følgelig ikke bare er en prosent av jorda, eller en bølge som skyller inn og trekker seg tilbake. Det er en forløper, der noen faktisk tør å si at det finnes metoder med kvaliteter verdt å løfte frem. Selv om det betyr at noen føler seg tråkket på tærne.
Spørsmålet er hvorfor det så lenge har stoppet der. Kanskje handler det ikke om at nordmenn er skeptiske. Kanskje handler det om at vi aldri har trengt å tvile på vår egen fortelling om oss selv.
NÅ KAN DE HENDE VI MÅ. Stortinget har vedtatt et nytt mål. Regjeringens strategi har ti konkrete tiltak det varsles om tettere oppfølging. Det er ikke en økostrategi på siden av landbrukspolitikken. Det er landbrukspolitikk.
Om vi kan døpe Sandtrøen til Økominister, gjenstår å se. Men dersom målet faktisk følges opp, og ikke bare forvaltes, kan dette bli mer enn dugnad. Det kan bli det vi har kalt denne utgaven: Det økologiske løftet.
