– MITT ØNSKE er å bygge et fellesskap hvor vi også setter privatlivet høyt, men samles til felles middager, kurs, dugnader og andre aktiviteter. Det er gårdeier og fembarnsmor Camilla Irene Bing- Jacobsen Fauske (53), som sier dette. I 2011 ble hun og mannen skilt. Nordre Holt gård var hans barndomshjem, og Camilla selv er født og oppvokst i Bærum. Det var likevel hun som ønsket å drive gården videre. Ikke bare drive den, men utvikle den etter økologiske prinsipper. Men å ta over en gård helt alene, det er ikke bare tungt, det er så å si umulig. I Camillas hode fantes bare løsninger: Hvis hun kunne tilby både hus og arbeid, da ville de få flere arbeidshender.
– Jeg vil drive denne gården som en bedrift, bygge gode felleskap, der vi også har egne privatliv. Det er her minihusene kommer inn. På tomta, like bak låven i øst, kom det først et lite bygg på cirka 12 kvadratmeter. Av utseende ligner det frøkapslene fra en gran og har også fått navnet «kongla». For drøye ett år siden flyttet Bergljot Rosvoll (50) inn her. Hun er utdannet vernepleier. På Neslegården ble hun imidlertid ansatt i en 30 % stilling som gårdsarbeider. Minihuset "Kongla" skulle bli hennes nye hjem. Nå viste det seg dessverre at huset ikke egnet seg som helårsbolig. Løsningen ble Finn.no.
– Velkommen inn, sier Bergljot og inviterer til et hjem der grunnflaten er 17,5 kvadratmeter. Her er gang, kjøkken, stue, soverom, bibliotek og ikke minst en egen seksjon øremerket yoga og meditasjon, men som også fungerer som hunderom for den pensjonerte Timon. Mindre eksotisk blir det ikke når Bergljot kaller denne oasen for husets «chill out lounge». Ikke alle huseiere kan skilte med noe slikt!
SOM SEG HØR OG BØR når det lages «hjemme hos»- reportasjer i minihus tar huseieren plass i trappa opp til sengekammerset. – På grunn av to hemsløsninger utgjør det totale boarealet 25 kvadratmeter. I dette huset har hver ting sin plass. Bergljot bruker derfor mindre tid på å lete etter det hun skal ha. Dette er også noe av poenget: Hun verken kan eller vil eie mye. Under hver av sofabriskene er det oppbevaringsbokser med klær og når vinter går mot sommer, da bytter hun bare kolleksjonene og rydder unna. Det hun likevel ikke får plassert, eksempelvis en sammenleggbar kajakk og et par ski, stues inn på Camillas låve. Dette er slik Bergljot ønsker å bo og leve. Det har nettopp startet, men tar straks slutt. Om huset er hennes og eiendommen privat, må det lille hjemmet bort.
Fra juli 2023 ble reglene for oppsetting av minihus strammet inn. På Larvik kommunes hjemmeside står det blant annet å lese: (...) Plassering av mikrohus er normalt unntatt for kravet om søknad hvis plasseringen kun varer inntil 12 måneder, men også her er det nedfelt begrensninger i lokalt vedtatte planer. Det er disse «lokalt vedtatte planene» som bremser for den økologiske veksten på Neslegården. – Gården ligger i LNF-område (Landbruk, natur og friluftsliv, red.anm.) og kommunen mener foreløpig at det ikke er rom for å ha mer enn to boliger på eiendommen. De har oppfordret oss til å søke om å omdisponere arealet, noe som igjen koster mye penger. Camilla fortsetter:
– Jeg har lyst til å drive gården slik at vi kan knytte til oss mer arbeidskraft, samberging og produksjon av mat for lokalbefolkningen, samt tilby kurs i bærekraftig livsstil med permakultur som utgangspunkt. Prosessen er fortsatt i startgropa, men mitt håp er at kommunen vil se at det er behov for flere beboere på eiendommen – da både i sesong og hele året, sier hun.
– Å sette opp hus på påler vil gi minimalt med inngrep og være enkelt å reversere. Vi vil bruke komposttoalett og gjenbruke gråvannet. Med tanke på hva LNF står for har jeg innrykk av at kommunen kun har fokus på det første – landbruk. Med dette er det kun lov å sette opp bygg som gjelder faktisk drift av gården – driftsbygninger. Her på Neslegården er vi interessert i å ta hensyn til alle de tre faktorene. L, N og F: Boliger for folk som er en del av drifta, minimale inngrep i naturen og nær mulighetene til friluftsliv. Denne vinteren vil vi legge vekt på dette spesielt og håper at kommunen vil forstå vår filosofi.
«Dette krever da selvsagt at bygget faktisk fjernes fra eiendommen etter den midlertidige perioden.»
– DET ER ØKENDE INTERESSE for minihus og alternative boformer, gjerne i tråd med ønsker om bærekraft og enklere livsstil. Dette bekrefter tilsynsinspektør ved Larvik kommune, Tom Mangelrød. Han legger til at en ikke bare kan plassere et minihus der det passer deg. Skal det stå et sted permanent, da må det foreligge en byggetillatelse. Selv om huset er «mini» kan det med andre ord ikke snike seg under regelverket. Mangelrød forklarer:
– Å sette opp et slikt hus må være i tråd med plan- og bygningsloven og gjeldende regulering og kommuneplan for området. Likevel får han det til å høres ganske enkelt ut: – For minihus som har et bruksareal (også kalt BRA) på maks 30 m² og kun inneholder en boenhet, kan du som privatperson sende inn byggesøknaden selv. Mangelrød legger til:
– Det forutsettes da at tiltaket ikke krever dispensasjoner eller unntak fra tekniske krav. Også når minihuset, kun skal stå et sted i en kortere periode, eksempelvis to måneder, mener Mangelrød at mulighetene er enda enklere og saken unntas fra søknadsplikten. Han presiserer:
– Dette krever da selvsagt at bygget faktisk fjernes fra eiendommen etter den midlertidige perioden. Som når en parkerer en bil på en parkeringsplass der det er lov å stå gratis i et visst tidsrom, er det heller ikke lov å flytte minihuset rundt på den samme eiendommen og dermed unngå søknadsplikten. Å ta det bort for detter å sette det tilbake, med jevne mellomrom, er heller ikke lovlig. Et minihus, er som navnet antyder lite, men må altså tilfredsstille like mange krav som en større bolig. Mangelrød ved Larvik kommune ramser opp kravene:
– For plassering av minihus på eksisterende boligtomt må det være tilstrekkelig areal, og tiltaket må være i samsvar med utnyttelsesgrad, byggegrenser, avstandskrav, samt eventuelle hensynssoner. I forkant av alt dette anbefaler han hver mini-hus-eier å ta kontakt med kommunen for veiledning, og eventuelt be om en forhåndskonferanse for å avklare hva som er mulig på aktuell eiendom. Når eller hvis alt dette er på plass kan søkeren vente seg en saksbehandlingstid på lik linje med generelle byggesøknader altså mellom tre og tolv uker. Mangelrød vil ikke være for presis her:
– Det hele avhenger av tiltakets kompleksitet og kommunens kapasitet.
«Jeg vil drive denne gården som en bedrift, bygge gode felleskap, der vi også har egne privatliv. Det er her minihusene kommer inn.»
Når alt dette er på plass. Ja, da. Da! Men nei! Lise Viksjø Grøstad hadde det meste på stell. Drømmen. Tomta. Huset. Men banken sa nei. Lise gikk til neste. Svaret var fortsatt nei. Hun forsøkte 10 ulike banker. Ingen ville gi henne lån. Her går ikke Lise ut med hvor høy årsinntekt hun har, men hun er selger i Jotron i Larvik, har 25 års ansenitet, ingen annen gjeld og null problemer med å betale regningene sine.
Likevel – uansett hvor hun banket på var svaret likevel det samme. Nei! – Hadde jeg søkt om bobil eller campingvogn eller stort hus eller leilighet så ville jeg fått positivt svar med det samme, mener Lise. Men det var ikke dette hun ønsket seg. Hun ville ha et hus. Et veldig, veldig lite et. Huset hun hadde holdt av var på 29 m2. Tomta fant hun i Svarstad i Larvik kommune. Huset ventet på henne utenfor Oslo og var bare å hente. Bare tallene manglet.
– Drømmen min hadde vokst i meg gjennom mer enn ti år, forteller Lise. Nå hadde barna flyttet hjemmefra, og da skulle hun bo mindre. Bo smått. Hun solgte huset hun hadde eid i 15 år for å stå fritt til å kjøpe tomt og et nytt lite minihus. Men det som skulle bli lite og smått, ble en kjedelig og langtekkelig prosess. Mye rabalder.
Lise fikk kontakt med en bankrådgiver som undersøkte saken for henne. I loven mangler det en paragraf, mente han. Det viste seg at bankene ikke kan ta sikkerhet i bolig for minihus. Årsaken er at dette ikke er fast eiendom. Bobiler og campingvogner og biler har et register og i og med dette trer andre lover inn som sikrer bankene. Et lignende register finnes ikke for minihus. I dag har myndighetene endret lovene slik at man eksempelvis kan få unntak fra TEK 17 og dermed få tillatelse for å bygge. Men hva hjelper vel det når bankene ikke vil gi deg lån? Lise tok kontakt med stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, og fikk det samme svaret. Det finnes ingen lovgivning rundt dette med finansiering av minihus. Ikke engang Cultura bank som skal være en miljøvennlig bank ville hjelpe her.. Et sted gikk grensen, ja selv for tøffe sjeler som Lise Viksjø Grøstad. Hun kapitulerte rett og slett, og kjøpte et større hus i nabofylket Telemark. – Dette fikk jeg lån til, sukker hun og forteller at huset er mye, mye større enn hun trengte og ønsket. – Det er en helt ok løsning, sier hun, men det var jo ikke slik det skulle bli. Hun ønsket å bo bærekraftig, bruke lite strøm, bo landlig og med minst mulig avtrykk i naturen. Det nærmeste hun kan komme sine egne mål her er å dele huset sitt med andre og leie ut de rommene hun ikke bruker. Lise filosoferer: – Vi har klimakrise, miljøkrise, naturkrise, energikrise, og diverse andre kriser – hvorfor skal man gjøre det så vanskelig for folk å gjøre egne valg og faktisk velge å bo klima- og miljøvennlig? Tilbake på Neslegården sitter gårdeier Bing-Jacobsen Fauske og ser ut over både skoghage og økoeng. Oppgavene står i kø og venter fersk arbeidskapasitet. For det trengs boliger. Camilla hever ikke stemmen, men har svart belte i konfliktløsninger. – Vi kan legge inn nytt ønske om disposisjon.
ORDENE FARER MED VINDEN. Hvem er egentlig den tenkte mottakeren av denne trøstesetningen? Camilla selv? Bergljot? Verden for øvrig? For er det ikke dette politikerne ofte melder? Programmene krydres med «bærekraft», «økologi» og mål om få og små «miljøavtrykk». Men hva skjer når dette skal praktiseres? Her stikkes det ikke bare kjepper i hjulene, men store, tunge staur. Camilla stikker er lite sukk mellom hvert ord. – De skal ha grønnvasking i hytt og gevær, men bare så lenge de kan tjene penger på det. Samtidig kreves det økt omsetning. Det ligger ikke nedfelt i Neslegårdens filosofi at prosessene skal gå fort. Ting tar den tiden det tar. Samtidig – jo mer populær Neslegården blir som treffsted, jo større blir behovet for overnatting, sesong-boliger eller helårshjem. Hvis det var opp til Camilla kunne hun satt opp en hel by av minihus. Er hun heldig vil det innen 2027 kunne telle 1 – 2 – 3 minihus på gården. Den neste i rekka kan være det nye hjemmet til Daniel Jonsson (56).
– HUSET VI BOR I NÅ er en nedbetalt funkisvilla i Stavern, sier Daniel og tar plass på en stabel av naturplank han har saget til selv. Tømmeret er fra Camillas skog og det lille sagbruket er Daniels investering. Hans nye hjem skal være lite, men planen er temmelig stor og drømmen strekker seg langt ut over Hvarnes og Larvik kommune: – Jeg har to barn, vil selge boligen, fordele arven slik at barna kan få hver sin part som de eksempelvis kan sette inn i boligsparing for ungdom, BSU. Daniel som er selvstendig næringsdrivende psykolog, legger det fram som var det en allmenn sannhet:
– Det er jo kult å bygge sitt eget hus da. Daniels prosjekt er også å stresse mindre. Byggeprosjektet skal gi mer enn det koster. Nå hjemmet står klart er målet at han skal ha færre ting, mindre plass, men mer tid. Prinsippet har han kalt S.Ø.M. Han forklarer:
– Forkortelsen står for sosialt, økonomi og miljø. Alle disse tre faktorene tar jeg hensyn til når jeg velger minihus. I tillegg vil Daniel kutte samlingen av stæsj. Psykologen mener nemlig at det kan være klare likheter mellom sjelelig fred og materielle goder. For ham er det nesten blitt som et regnestykke. Hvor mange kvadratmeter i sitt nåværende hjem er det de egentlig benytter? Hvor mye er til overs? Hva kan skrelles bort? Hva kan de klare seg uten? De to barna som nå snart er voksne, vil han på ingen måte miste. Tvert imot. Når hans eget hus står klart, er planen å starte på et gjestehus. For som han sier:
– Barna må jo ha et hjem å komme tilbake til. Også dette fjerde minihuset kan få plass på Neslegården. Hvis og bare hvis, kommunen gir dem lov.finn
