Utsolgt over alt, stod det med store blokkbokstaver i avisene. Nordmenn hadde fått en atomkrig-trussel kastet i fanget og gikk amok på apotekene. Selv klarte jeg ikke å ta situasjonen på alvor før jeg hørte en atomkraftekspert på radioen. Hverken frykten eller handlekraften var irrasjonell, mente hun, og gav lytterne et lesetips.
Det var ikke skjønnlitteratur, men nett-brosjyren «Du er en del av Norges beredskap,» skrevet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Brosjyren forteller oss hvordan vi kan dekke grunnleggende behov i tre døgn. Vann, mat og varme er hete tema. Selv bor jeg i en utleieleilighet uten vedovn. Sentralfyr-anlegget, som har vært et effektivt verktøy mot høye strømpriser, er avhengig av nettopp strøm for å pumpe det varme vannet rundt i huset. Ubrukelig, viste det seg.
De to grisene fra i fjor var visst også en falsk trygghet, ettersom de må oppbevares i fryseren. Mye mat, ja - men en kortvarig glede dersom strømmen skulle forsvinne. I alle fall under «vårknipa», den delen av året vi står i, med aller minst tilgang på lokal plantemat.
Ville jeg hatt nok mat i en lengre krise- eller krigssituasjon?
«KRIG I KORNKAMMERET» fortsatte overskriftene. Det som for få måneder siden var ukjent for de fleste, har nå blitt allmennkunnskap: Russland er verdens største eksportør av hvete, og sammen med Ukraina står de for mer enn èn fjerdedel av all global eksport. Ikke nok med det - Verdens Matvareprogram, som sikrer mat til de aller mest sårbare, estimerer at rundt 40% av hveten de kjøper inn er fra Ukraina.
Vil vi se en ny arabisk vår, nå som det er krig i verdens spiskammer? Og ville jeg – født og oppvokst i trygge Norge – hatt nok mat i en lengre krise- eller krigssituasjon?
Med flere spørsmål enn svar så jeg mot dem som vet aller mest om krig og beredskap, nemlig forsvaret. Jeg håpet på det beste, og sendte forespørsel til en medievant generalløytnant, en tidligere forsvarssjef og en pensjonert avdelingssjef fra Forsvarets forskningsinstitutt. Til min overraskelse sa alle tre ja til en prat.
– Forsvaret er først og fremst interessert i kuler og krutt, sier Jan Ivar Botnan, tidligere forsker hos Forsvarets forskningsinstitutt. Den frittalende pensjonisten ble interessert i mat og matsikkerhet etter å ha fått i oppdrag å arrangere en konferanse om tema. Det utviklet seg til et personlig engasjement, rapporten «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» og en rekke foredrag. Nå mener han at forsvaret burde bry seg mer om matberedskap.
Robert Mood forstår hva Botnan sikter til, men er uenig.
– Krig og stridsvogner er ikke effektive verktøy hva gjelder matsikkerhet, istemmer han.
– Men det betyr ikke at matsikkerhet ikke er et av fundamentene til forsvaret vårt. Forsvaret skal sikre fred og nasjonens sikkerhet. Det er avhengig av tilstedeværelse på territoriet, noe som uløselig henger sammen med matsikkerhet, fortsetter han.
Mood sitter på forsvarets nest høyeste utmerkelse, etter å ha jobbet som sjef for Den norske militærmisjonen hos NATO i Brussel. Den imponerende CV-en inkluderer også sjefsstillinger i den norske Hæren og FNs observatørstyrke, både i Syria og Midtøsten. Etter å ha pensjonert seg fra forsvaret, jobbet han i tre år som president for Norges Røde kors.
I dag, mens vi prater sammen på telefon, vasker han vinduene sine hjemme på Kolbotn.
– Ukraina har vist oss at denne typen kriser er mulig, også i Europa, sier Mood. – De vil dessuten kunne påvirke Norge direkte. Enten fordi NATO og norske tettsteder involveres, eller gjennom at forsyningene fra omverden stopper opp. Det kan være på grunn av pandemier, atomulykker, vulkanutbrudd eller meteornedslag.
– I stedet for å late som at disse problemstillingene ikke eksisterer, så må vi sørge for å prioritere et minimum av forberedelse, mener han. – Sannheten er at Norge kan komme inn i en stor krise, som vi ikke klarer å se for oss på forhånd, på få dagers varsel.
– KRIG I NORGE vil trolig være krig i Nord-Norge, eller Finnmark, stadfester Jan Ivar Botnan. – Og bortsett fra hermetikk, så har ikke butikkene i Finnmark mat for lang tid. Ferskvarer har man kanskje i en uke, fortsetter han.
At det vil bli vanskelig å få frem forsyninger i krigstid, er et eksempel på hvorfor Botnan mener at forsvaret burde vært mer interesserte i matberedskap. – Vi har bare én transportakse på land, og den er sårbar. Uten E6 kommer man seg ikke fra Troms, hvor grossistene har nærmeste matvarelager, over til Finnmark, forklarer han.
Mood istemmer. – Den 65 kilometer lange kolonnen nord for Kiev i Ukraina, det er sånn det vil se ut på E6 mellom Narvik og Kirkenes. Ikke én lastebil med mat vil kunne komme seg igjennom der.
– Men det koster penger å ha mat liggende i butikken. Derfor satses det på størst mulig gjennomstrømning, forklarer Botnan. Det såkalte «just-in-time-prinsippet» ble utviklet av Toyota mot slutten av 1930-årene for å holde lagerkostnadene nede. I dag brukes metoden som et konkurransefortrinn blant mange store foretak, deriblant dagligvarehandelen.
Vi har bare én transportakse på land, og den er sårbar.
– Dette logistikk-spøkelset har vært med å ødelegge for norsk matproduksjon og -beredskap i 15-20 år, mener Mood. – Vi har overlatt alt til markedet, og vent oss til at vi kan fly inn kiwier pakka i plast, fra andre siden av kloden, og få dem i butikken samme uke. Et stabilt internasjonalt forsyningssystem har undergravet bevisstheten rundt nasjonal sikkerhet, og gitt oss en misforstått tro på at ingenting kan forstyrre systemet, fortsetter han.
MEN SÅ FIKK VI oppleve en verdensomspennende pandemi, problemer i Suez-kanalen, atomtrussel og krig i Europa på snaue to år. – Påminnelsene om hvor sårbare vi er kommer heldigvis utenfor våre grenser, og på en sånn måte at vi både har tid og anledning til å gjøre noe med det, sier Mood.
– Og vi har alle ressursene som trengs for endring: kompetansen, bøndene, pengene. Det eneste som mangler er politisk vilje, fortsetter han. – Vi har hatt et mål om økt selvforsyning og bosetning i hele landet i 20 år. Men fram til nå har det vært, til tross for fine ord, «business as usual» og nedbygging av norsk landbruk, både med Stoltenberg og Solberg i regjering, sier Mood.
Når han fortsetter, er det med Røde Kors- og FN-briller på. – Dersom faren kommer nær, så er det veldig mye som står og faller på lokal evne til å skaffe seg mat og andre viktige produkter. Det skal ikke rare krisen til før det blir umulig å ferdes fritt fra Trondheim til Tromsø. Maten som produseres utenfor Oslo kommer seg ikke til Trøndelag, og iallfall ikke opp til Alta eller Hammerfest. Det er helt avgjørende at man har mulighet til å dyrke den maten lokalt.
Mood etterlyser derfor strukturelle endringer i betingelsene for norsk landbruk og bosetting som kan gi varig forskjell. I forsvars-øyemed demonstrerer bosetning at man eier territoriet, og at man har tenkt å forsvaret det. Og bøndene, fortsetter Mood, gir lokalsamfunnet ekstra arbeidsplasser. De handler i butikken, sender barna på skolen og benytter lokale helsetilbud - i tillegg til å øke den lokale matsikkerheten.
Generalløytnanten savner dessuten lager av drivstoff, korn og andre viktige ressurser som kan tas fra oss på kort tids varsel.
FRAM TIL 1995 skulle beredskapslagrene for matkorn og mel i Norge kunne brødfø befolkningen i ett år. Senere ble kravet senket til seks måneder, før Stortinget avviklet lagrene helt.
– Etter at det siste kornlageret ble avviklet i 2003, begynte de heller å gjøre dem om til studentboliger, fortviler Botnan. Et eksempel på dette er Studentsiloen på Grünerløkka i Oslo - en ombygget kornsilo fra 1953. Dersom den var fylt med hvetemel, ville det dekket behovet for brød til hele Oslos nåværende befolkning i 3,5 måned, ifølge NRK. For ikke å snakke om Stavanger havnesilo, Nord-Europas største av sitt slag. Det som tidligere var et statlig beredskapslager for korn, kan nå bli omdisponert til 400 leiligheter.
Solberg-regjeringen har ved flere anledninger, senest i 2019, avvist å gjenopprette beredskapslager av korn i statsbudsjettet. – Analysene deres forutsatte at handelssystemene i verden fortsatt fungerer, og utelater dermed noe av det vi bør bekymre oss for, sier Botnan.
Nå snur imidlertid vinden: Hurdalsplattformen går inn for beredskapslagring for korn, og Sandra Borch har allerede bestilt en utredning med frist i juni. En splitter ny totalberedskapskommisjon skal også se på Norges samlede beredskap, hvor nettopp matberedskap spiller en viktig rolle. I ledelsen sitter tidligere forsvarssjef Harald Sunde.
FOR KRISE OG KONFLIKT gjør oss ikke bare avhengige av militært forsvar, men også en bred sivil beredskap. Alle, inkludert forsvaret, vil ha behov for sivile tjenester fra både næringsliv og offentlig sektor. Totalforsvaret er organiseringen av disse i en rekke fagfora, og det som kalles sivil-militære samarbeidsorganer.
– I matveien inkluderer aktørene alt fra kommune og stat, til såkorn-leverandører, bønder og fiskere, foredlingsindustrien, grossister, transport og dagligvarekjeder, forklarer Sunde.
Dersom krisen skulle inntreffe, så er det Nærings- og fiskeridepartementet som har det koordinerende ansvaret for matforsyningen. Deres faglige rådgivere består av Rema 1000, Norgesgruppen, Coop Norge, Servicegrossistene og Tine. Dette er fordi man ønsker at organiseringen under kriser skal være mest mulig lik den organisasjonen man har til daglig.
Få og store aktører gjør produksjonen sårbar for uår og politiske konflikter.
SKAL VI TRO Robert Mood og Jan Inge Botnan, så er likevel ikke systemene gode nok. Og det er nettopp dette Harald Sunde skal undersøke, sammen med resten av totalberedskapskommisjonen.
– Vi skal ikke bare pirke i overflaten, men være utfordrende og kritiske, sier Sunde om arbeidet. – I en sikkerhetspolitisk krise vil det være enhver regjerings plikt å ivareta befolkningen. Det innebærer å sikre både forsvar, politi og redning, men også matforsyning, forklarer han.
– Hittil har vi levd i overflod, og uten stress på forsyningssystemene. Men det endret seg i tiden rundt den arabiske våren, og vi ser det samme i dag med krigen i Ukraina. Når produksjonsarealet på viktige matvarer reduseres, så fører det til prisøkning og krig om ressursene på verdensmarkedet, fortsetter han.
– Nå er det på tide å ta en skikkelig revisjon av disse avhengighetskjedene. Er Norge godt nok forsynt, og har vi stor nok buffer, dersom disse forstyrres?
Dette satte også Jan Ivar Botnan spørsmålstegn ved i rapporten «Matsikkerhet i et klimaperspektiv.» Der kan vi lese om hvordan «eksportforbud, subsidier, hamstring og spekulasjoner undergraver det frie markedet» når et land setter i gang tiltak for å beskytte egen befolkning. Det er ikke dermed gitt at Norge får kjøpt det vi vil på verdensmarkedet. Botnan bruker soya som et eksempel:
– FÅ OG STORE AKTØRER gjør en produksjon sårbar for uår og politiske konflikter, forteller han. I 2020 stod Brasil og USA for hele 86% av all eksport av soya. Dersom Klimapanelets prognoser får rett, så er dette to land som vil bli mer utsatt for tørke i tiden fremover. – Vi i Norge er rike men små, og uten politisk pressmiddel. Hvis det skulle bli knapphet på soya, så prioriterer nok Brasil å selge til Kina, verdens største importør, mener Botnan.
Det er likevel ikke tilgangen til mat i Norge som bekymrer han mest. – Vi befinner oss i EØS-området, som er verdens største mat-eksportør. I tillegg har vi mye penger, sier han.
Botnan advarer om at knapphet og økende matpriser, spesielt i kombinasjon med klimaendringer, kan føre til krig og uro i andre deler av verden. – Vi har sett det før. Borgerkrigen i Syria ble delvis forårsaket av dårlige avlinger i 2008-2009, forteller Botnan. – Dette året kom det mindre fuktig middelhavsluft og regn inn over landet, noe man har ment å kunne påvise at henger sammen med klimaendringene. De syriske bøndene mistet levebrødet sitt og måtte flykte til byene for å få tak i mat, noe som økte spenningen i disse områdene.
– Veldig mange analyser viser at Nord-Afrika og Midtøsten vil være av dem som blir hardest rammet av klimaendringene, med mindre regn i allerede nedbørfattige områder, forklarer Botnan. – Dette er områder som ligger rett utenfor stuedøren til Europa.
Mood frykter at konsekvensen av krigen i Ukraina og de globale utfordringene fra pandemien kan trigge ny ustabilitet i disse landene. – I Midtøsten er det allerede trykt på flere alarmknapper. Brødet deres er helt avhengig av hvete, og de produserer knapt mat selv, forklarer han. – Egypt er dessuten verdens største importør av hvete, og får det meste fra Russland og Ukraina, advarer Botnan.
Nasjonal matproduksjon og beredskapslagre handler derfor kanskje aller mest om solidaritet. – Vi må opprette kornlagre i Norge for ikke å spise av lasset, dersom lasset blir for lite til å brødfø verden, forklarer Botnan, og trekker en parallell til fordelingen av covid-vaksiner. – Her i Norge snakker vi om en fjerde vaksine. Samtidig har mindre enn 1% av befolkningen i Kongo fått sin første. Det er ingenting som tilsier at vi kommer til å være flinkere til å fordele maten, sier han.
– Det er mange ute i verden som blir skinnmagre lenge før nordmenn er på anbefalt BMI!
Når jeg legger på røret, har jeg snakket disse mennene i flere timer. Med et helt annet utgangspunkt enn mitt eget, har de raust og ufiltrert delt av sine perspektiver. Det slår meg at mye av det som er blitt sagt, likeså godt kunne kommet fra bøndenes interesseorganisasjoner. Spør du meg, så er forsvaret absolutt ikke bare interessert i kuler og krutt.
Robert Mood har rukket og vaske alle vinduene i huset sitt. – Her snakker vi høy risiko, fleiper han, og håper at han ikke har sagt noe dumt. For mens andre sliter med å tygge tyggegummi og kjøre bil samtidig, så har Mood nettopp gitt meg en haste-innføring i krigføring og sikkerhetspolitikk - og tatt vårvasken samtidig.
Kilder:
Regjeringen. (2018). Støtte og samarbeid – en beskrivelse av totalforsvaret
Botnan, J.I. (2016). Matsikkerhet i et klimaperspektiv. Forsvarets forsvarsinstitutt
Temaoversikt: Beredskap og mat. Matportalen
Farestvedt I.B. (2022, 29.4.) India koker. Dette er bare begynnelsen.vg.no
Tjørom, Vegard. (2022, 26.4). Krigen i matfatet. nrk.no
Magnus, A., Siverststøl I., Holtan T (2022, 10.4) Hva skal vi spise hvis grensene stenges? nrk.no
