RØTTENE DET HER er snakk om er ikke som røtter flest, men tynne som hår, usynlige som Skybert. Ikke desto mindre er de livsviktige for oss. For alt liv. Mykorrhiza er «røttenes røtter». Robin Efferus Leeber dedikerer nå livet sitt til denne soppen. Det vil si, helst vil han fremme andre guruer innen faget. Det er Duglas Bullock og John Valenzuela.
– Tenk, i september neste år kommer de hit for å holde workshop.
Hit, det er til Holt gård i Undrumsdal i Vestfold. Her har Robin og kona bygget seg et halmhus, og av økobøndene Roar Lefsaker og Rakel Skjerve forpakter de 20 mål.
De fleste andre bønder i distriktet holder seg til korn og poteter. Robin har bokstavelig talt en grønnere tilnærming. Hans prosjekt er å dyrke fram en artsrik skoghage basert på ekte permakultur.
– Det finnes permakultur, og så finnes det permakultur.
Robin myser mellom bladverk, sol og regn. Ikke bare er det tynne, tynne nett av røtter i jorda hans. Også rundt øynene tegner det seg positive linjer. Nei, ikke bare er det smilerynker.
Robin er en av syv sertifiserte instruktører av ikke-vold-kommunikasjon i Norge. Han snakker sjelden noen ned, men når ordet «permakultur» benyttes uten at det helt er dekning for det, da uthules begrepets betydning.
Permakultur er, ifølge Robin, ikke bare et enkeltstående tiltak som eksempelvis å legge et grasdekke over åpen jord. Nei, permakultur er en hel, altomfattende filosofi. På samme vis som sopproten leter etter ny næring, strekker seg ut, henter inn og transporterer bort, inkluderer permakulturen ressursbesparende bruk av materialer, vann og arealer. Alt henger sammen med alt og også mennesket er vevd inn i naturens sykluser. Dette er årsaken til at Robin og familien har anlagt en stor dam i hagen. Her samles regnvann fra takrennene og bassenget kan, i tillegg til å være en badeplass og et estetisk innslag i alt det grønne, være godt å ha i tilfelle tørke.
– Vann er et viktig element i permakultur.
Robin rusler noen skritt mellom planter og busker, men snur seg takknemlig mot den sildrende bekken: – Det kan være godt å ha et vanndepot, for ekstremvær kan det jo bli mer av.
«Det finnes dem som mener at bevaringen av sopprot er det viktigste i hele verden. »
DET EKSTREME, i kombinasjon med det ensidige, er permakulturens antitese. Store områder med granskog er eksempler på dette. Robin tegner et mørkt bilde av et slik felt:
– Mange nåletrær, som gran, fremelsker en spesiell type soppmycel, nemlig honningsopp. Dette gir en allelopatisk effekt på vekstene omkring og rent artsmessig kan resultatet bli som en ørken.
Nå er Robin Efferus Leeber virkelig i kjernen av interessefeltet sitt. Han fortsetter.
– Min påstand er at det er måten skogbruket nå anvender tunge maskiner på som resulterer i dette. Gran har grunne røtter som ofte tar maskinell skade og det er dette som fører til et Klondyke av aggressiv råtesopp. Flatehogst fører til tørke, og tørr skogsjord i ung produksjonsalder gir også grunnlag for angrep av honningsopp.
Denne kan igjen angripe levende trær og ødelegge trevirket.
– Resultatet er altså en trist monokultur, forklarer han.
Som om Robins fortelling ikke er et mareritt i seg selv, supplerer Store Norske Leksikon med følgende: – Skader fra honningsopp utgjør årlige beløp i millionklassen.
I et hjørne av skoghagen ligger en grå haug av døde røtter. Det er rester etter gran som Robin har ryddet. Nå sparker han med skoene i jorda. Fortsatt er det områder i hagen der det er umulig å få noe til å vokse. Likevel finnes det råd. Robin uttaler det som en magisk formel:
– Silkekjuke!
Ganske riktig. Som en ensfarget regnbue har flere slike blå kjuker tatt bolig på en av gårdens stubber. Arten gir en stor produksjon av enzymene lignaser som er med på å bryte ned ligninet i veden. Denne egenskapen kan være nyttig i produksjonen av cellulose, da uten å gå veien om kjemiske prosesser.
Det er likevel ikke bare derfor Robin blir så glad når han kommer over silkekjuke:
– Dens beste egenskap er at den jager bort honning-soppen!
Selv om Robin er ganske sikker på dette, vil han likevel gjerne moderere påstanden da det fortsatt gjenstår forskning innen dette feltet.
– Grunnlaget for påstanden min har jeg fra en amerikansk studie, sier han og fortsetter:
– Vi har fire arter honningsopp i Norge, i USA er det langt flere. Vi vet ennå ikke med hundre prosent sikkerhetom norsk silkekjuke har de samme egenskapene somde amerikanske. I Norge lever artene side om side i skogenog det er interessant å spørre: Er det fordi silkekjuke klarer å konkurrere, eller er det fordi den tar over etter at honningsoppen har satt inn nådestøtet først?
Robin innrømmer at han er usikker på årsak-virkningsforholdet, men mener at vi uansett kan se silkekjukaspositive virkning.
– Ved å inokulere silkekjuke i skoghagen ser det ut til at forekomsten av honningsopp avtar. Silkekjuke er også en gunstig partner i symbiose med mykorrhizaen og den matproduserende planten. Honningsopp derimot, kan angripe og drepe matplanten.
HVER GANG DET PLANTES et nytt tre i Holt skoghage, inokuleres det med et mykorrhiza-pulver som Robin importerer fra et laboratorium i Nederland. Han sier det slik: – Kultivering av sopp utendørs består i grove trekk av å forberede underlaget soppen skal vokse på og innpode soppmycelet. Med unntak av litt vanning tar naturen seg av resten.
Ja, så sant vi mennesker ikke ødelegger det bokstavelig talt rike grunnlaget. Med tanke på det livsviktige livet under bakken har Robin ikke mye til overs for moderne landbruk.
– Dyptpløyende og tunge maskiner er sopprotens og soppmycelets verste fiende, sier han. – Både kunstgjødsel og ulike kjemikalier påvirker jordorganismene negativt. Bekymringsrynkene er som pløyd inn i Robins panne, men stemmen fortsetter lakonisk:
– Det nytter sjelden å fortelle andre hva de burde. Da er det bedre å kunne vise til alternative løsninger.
Hagen i Undrumsdal er ment nettopp som en modell på et jordbruk som virker. Ikke bare med tanke på avlingens størrelse og økonomiske gevinst, men også med tanke på langsiktige resultater der det tas både hensyn og forbehold. Det kan være forebyggende tiltak, eller buffere mot både menneskeskapte og naturlige utfordringer, som flom. For også her kan soppen hjelpe. Den kan til og med lokke fram fisken i elva og torsken i havet.
Robins datter, Sofia, studerer pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Målet er også å bli kunstterapeut. Nå har faren bedt henne tegne en plansje som enkelt viser forholdet mellom dyrket mark, skog og vann. Sofia har også laget et tverrsnitt av landskapet. Slik tydeliggjøres sopprotens spesielt viktige funksjon.
– Planter, mykorrhiza, soppmycel og alt jordliv som dette er i symbiose med, er designet til å ta opp fuktighet, forklarer Robin.
– Hvis vi dyrker et felt på åtte meter mellom eksempelvis elv og åker, vil vi kunne motvirke flom.
Med skoghagen kan Robin Efferus Leeber vise hvilke planter som best binder jord, forhindrer erosjon og fungerer som buffere i møte med store vannmengder.
Miljødirektoratet har nå øremerket 400 000 kroner til et prøveprosjekt med oppstart i 2025. Målet er å forske på stedsegnede arter som skal plantes langs bekk og elv. Til dette vil det settes av et felt på åtte meter mellom elveleie og dyrket mark. Siden man her må ta fra områder der bonden ellers ville høstet grønnsaker eller korn, er det nødvendig å finne fram til vekster som også kan gi avkastning.
– Edelkastanje, sier Robin og ivrer videre: – Hassel! For ikke å glemme hjertenøtt!
Nå er det som om Robins sorte pupiller, som i en tegneserie, også formes som hjerter.
– Vi er blant de første i Norge som forsker på hjertenøtta og resultatene er gode. Etter bare to år i bakken er det nøtter å høste. Disse kan dyppes rett i smeltet sjokolade og vips har du en ferdiglaget konfekt til Valentinsdag!
Også edelkastanjen er attraktiv, mener Leeber. Som matrett kan den ristes, kokes eller spises rå. Med tanke på nytteverdien, utover muligheten til matauk, er treets røtter konstruert slik at de tåler skrinn jord og tørke. Rotsystemet, i samarbeid med mykorrhiza, virker også rensende på bekker og vann.
Et av Robins fremtidige mål er å kunne vise effekten av en slik form for jordbruk. Men også innen politikken må det tas noen spadetak.
– Norske bønder trenger ikke flere «burder». Spør du meg er det rettferdig hvis de fikk 1500 kroner pr. mål i dispensasjon, for eksempel. En buffer på åtte meter er vel og bra, men ideelt sett er 25 meter et sunnere tall. Satses det i tillegg på trær som produserer nøtter, kan de leve i hundrevis av år og hele avlingen kan gå direkte til menneskeføde. At maten vi mennesker konsumerer skal ta omveien via dyr er ekstremt kostbar.
Robin forklarer det hele pedagogisk og visuelt:
– Satser vi på kjøttproduksjon så gir vi 10 sekker næring til dyret og tar én sekk ut. Med andre ord mister vi opp til 90 prosent av energien.
MER BRUK AV NØTTER er bokstavelig talt en sidegren av Robins satsning. Ikke bare er det næringsrikt, men det kan også avløse eller supplere dagens konvensjonelle jordbruk.
Det er i dette tilfellet at metaforen om isfjellet passer så godt inn.
– 70 prosent av all karbonlagring, skjer under bakken, opplyser skoghagebonden i Undrumsdal.
Hvor mye karbon som kan langtidslagres under bakken er vanskelig å forestille seg. Men den norske skogen alene kan binde mye mer enn oljenasjonen Norge slipper ut hvert eneste år, samlet sett. Norsk Institutt for Natur - forskning (NINA) sin fantastiske rapport – «Karbonlagring i norske økosystemer» – viser dette med all tydelighet. Denne rapporten bør for øvrig bli alle journalisters bibel om de skal bruke ordet CO2-utslipp!
– Vi snakker om drivhuseffekten og farene ved å fly og kjøre bil, men vet du når vi har det største utslippet av karbon?
Om Robin Leeber er kunnskapsrik, er han også raus med spørsmålene. Det er ikke alltid han har et svar, men i dette tilfellet kjenner han fasiten.
– Karbonet stiger opp i atmosfæren når vi pløyer jorda og flatehugger skogen.
Når Robin bruker begrep som «vi», og ikke «dem» eller «bøndene», er dette nøye gjennomtenkt. Det er ingen som skal henges ut for at vi gjør som vi gjør. På en annen side må vi kunne være åpne om hvilke gasser som bidrar til global oppvarming og hvordan vi skal forhindre dette.
Norsk Landbruksrådgivning (NLR) bekrefter at landbruket frigjør gasser som karbondioksid, metan og lystgass. Minst kjent er kanskje lystgassen, men sannheten er at denne utgjør det største utslippet og stammer fra gjødselshåndtering, dårlig drenert jord og oppdyrking av myrjord.
På NLRs nettsider forklares prosessen slik:
«Lystgass dannes når nitrogenholdige forbindelser brytes ned av forskjellige bakterier under aerobe eller anaerobe forhold (...). To prosesser foregår før lystgass slippes ut i atmosfæren, nemlig nitrifikasjon og denitrifikasjon. Sluttproduktet i den første prosessen er nitrat. Vannmettet jord med høy mengde nitrat og denitrifiserende bakterier frigjør mye lystgass.»
De siste årene har vi fått en generell økning av utslipp av nitrogenholdige gasser. Dette øker behovet for at landbrukssektoren nå tar tak.
NLR foreslår blant annet god agronomisk praksis, riktig jordarbeiding og god drenering.
Men hva mener man spesifikt når det vises til «god»? Hva er egentlig god agronomisk praksis og god drenering?
IFØLGE ROBIN EFFERUS LEEBER er løsningen nettopp bevaringen av sopprot og soppmycel i jorda, men også å satse på nitrogenfikserende trær og Rhizobium-bakterier som binder nitrogenet. For slike tiltak ble han i 1994 faktisk kåret til Årets bonde av USDA, Soil Conservation Service. Dette var imidlertid ikke i Undrumsdal, men på Hawaii.
Historien kunne sikkert rommet en hel bok. En biografi, eller også et oppslagsverk – fruktdyrking fra A til Å.
Robin var på denne tiden konkurrerende brettseiler. Det var havet og bølgene som lokket ham til Hawaii.
– Som sportsutøver nådde jeg ikke dit jeg ville, men jeg fikk større suksess som gründeren av miljøbevegelsen Earth Scouts. Vi ryddet strender, involverte barn og arrangerte regnskogsdemonstrasjoner.
En dag ble Robin kontaktet av Philip Monet, en av drivkreftene i Rare Fruit Council International. Monet hadde fått motorstopp og trengte startkabler.
Robin forteller: – Vi kjørte til farmen hans og fikk liv i en gammel Chevrolet-truck. Sliten og takknemlig etter dagens biltrøbbel i varmen, fikk Phillip det for seg å selge gården. Knærne mine holder ikke lenger, sa han. Jeg nølte ikke med å vise min interesse etter en smakfull omvisning.
For på den 40 mål store eiendommen fantes det eksotisk frukt av mange slag fra alle verdensdeler: En lang rekke ulike sapote-, annona- og sapodilla-varianter, brødfrukt, jackfrukt, durian, santol, mangostan, cempedak, wampi, marang og stjernefrukt, og over 30 varianter av avokado for å nevne noe.
Enden på visa var at Robin overtok Monets fruktfarm, flyttet fra Maui til Big Island og var fruktbonde fra 1990 til 2004. Monet gikk bort i 2010. Robin tror ikke at gården hadde noe navn, men døpte den Kumu Aina – landet som underviser.
Robin drev fruktgården sammen med faren sin, Vilhelm. Av yrke var han egentlig tannlege, men i hans øyne var det bare bonden som hadde en skikkelig jobb. Alle andre dagsverk kalte han «fiktive arbeidsplasser».
– Vi må stikke fingrene i jorda, proklamerte faren stadig. Og endelig, på sine eldre dager, fikk han altså sjansen til å smake på det søte livet som bonde. Da ikke som en typisk norsk utgave med sau og åker, men som fruktfarmerpå Hawaii.
Verken Robin eller faren var odelsgutter, ei heller utdannede agronomer, men kunne levere 100 ulike varianter frukt – og i løpet av få år doblet de avlingen.
Robin sier det rett ut:
– Vi befant oss i plomma av progressiv tankegang. Puna, Hawaii. Her var folk opptatt av yoga, meditasjon, kosthold, permakultur, alternativ energi og empatisk kommunikasjon.
Veien mellom frukt som henger på trærne og sopp som lever under bakken er kanskje ikke så lang som vi vil ha den til?
«Innpoder vi sopprot i jorda kan vi få 4-5 ganger så store avlinger.»
– Innpoder vi sopprot i jorda kan vi få 4-5 ganger så store avlinger, sier Robin og nærmest unnskylder seg:
– Min mor drev parfymeri, det bor nok en kremmer også i meg.
Når Robin Leeber snakker om muligheten for å øke gårdens avling er det likevel ikke med fare for å verken tyne vekstene eller utarme jorda. Tvert imot. Og her ligger hele hemmeligheten.
MYKORRHIZA LEVER i symbiose med andre planter. Det vil si at de to vekstene er til nytte, og helt nødvendige, for hverandres eksistens. Rotsoppens tynne tentakler er illustrert på Efferus sin logo. Som tynne, nyttige blodårer suger de villig til seg vann, mineraler og sporstoffer. Vertsplanten på sin side, forsyner rotsoppen med karbohydrater, da i hovedsak sukkerarten heksose som soppen omdanner til mannitoler, arabitoler og sporstoffer.
De to vekstene, én med mål om å strekke seg oppover, og den andre med mål om å bre seg utover under bakkenivå, har gjensidig nytte av hverandre. Og siden rotsoppen strekker seg etter fuktighet i jorda, beskytter den planten mot tørke og temperaturstress. På dette viset kan røttene til vertsplanten få et lengre liv. Sopproten kan også fungere som byens metro, men i stedet for mennesker transporterer den nitrogen og fosfor fra planter som har mye tilgang til mineraler, og leverer dette til planter som vokser i mineralfattig jord.
Det er denne naturlige utvekslingen som ikke må brytes opp eller ødelegges. Det er dette nesten synlige nettverket som gir oss liv.
Robin er kanskje ikke av den mest fanatiske sorten og vil ikke være for bastant i sine uttalelser. Likevel er det fristende å sitere dem som virkelig tror på sopprotens virkning, både på livet under og livet over jordskorpa:
– Dette handler ikke om tro, retter Robin Efferus Leeber. – Det er harde akademiske fakta med god empiri fra mange tiår med etterprøvbar forskning. Når vi skal forklare alt det uforklarlige som skjer, kommunikasjon mellom planter via mykorrhiza, tegn til intelligent liv og avansert kommunikasjon, så er det rimelig å bruke terminologien «å tro». Robin sier det ikke er hans ord, men siterer et viktig jungelord innen permakulturens sterkeste tilhengere:
– Bevaringen av sopprot er viktigere enn det å hindre krig.
TVERRSNITTET AV ISFJELLET blir gjerne benyttet som et bilde på virkeligheten.
Vi mennesker forholder oss ofte kun til det vi ser. Men dette er bare en brøkdel av hele sannheten. Skal vi til bunns i saken, granske problemene og forstå årsak og virkning, da må vi også tørre å studere livet som skjuler seg under havoverflaten.
Mye tyder på at det samme gjelder det livet som utfolder seg under føttene på oss. Det kan være sopp med en farge som nesten skjærer i øynene. Det kan være sopp som nesten ikke synes. Det er sytrådtynne røtter som lever i et gjensidig avhengighetsforhold med andre planter. Og uten hverandre er de ingenting.
