Helmelks-renessansen

ÅRET ER 1975 og en hjerteinfarktepidemi herjer landet. En gjennomsnittlig norsk mann har 20 prosent sjanse for å dø av denne sykdommen før han fyller 75. Det er alvorlig, og de siste par tiårene har det bare blitt verre. «Mens bil, hus og hytte får det stell og vedlikehold som trengs, skorter det stadig på omtanke for hjertet», skriver mange av landets lokalaviser i februar samme år. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke har nettopp produsert nye brosjyrer om hjertehelse og de får bred pressedekning. 

Et par måneder senere kan avisa Nationen fortelle at Nord- og Nordvest-Europa dominerer på WHOs nylig publiserte «hjertekart». «Hvorfor er det så meget mer hjerteinfarkt i Skandinavia enn i Øst-Europa og Israel?» spør redaksjonen under et bilde fra hjerteovervåkningsavdelingen på Rikshospitalet. WHO-undersøkelsen gir ingen forklaring på hvorfor variasjonen er så stor, men «en vil antagelig på grunnlag av de resultatene som nå foreligger, gå i gang med videre undersøkelser av mulige faktorer (...) som hvor kalkholdig vannet er, været, aktivitetsvaner, røyking, medisinsk omsorg, og andre sykdommers betydning.» 

Det hersker med andre ord forvirring rundt årsakene. Så langt er man ganske enige om at røyking er en risikofaktor. Man mistenker også at overvekt eller et kosthold med mye fett kan ha skylden. Kanskje er for mye B- eller D-vitamin problematisk? Kan lever, margarin og eggeplommer gi hjerteinfarkt? Alder er åpenbart en risikofaktor. Hva med stress? En undersøkelse fra slutten av 1950-tallet har funnet en sammenheng mellom hjerteinfarkt og økt kolesterol og høyt blodtrykk. Så dukker det opp amerikanske forsøk som konkluderer i at mettede fettsyrer, blant annet i melkeprodukter, fører til økt kolesterol i blodet. Og et høyt kolesterolnivå øker risikoen for hjerteinfarkt. Har vi funnet skurken? 

STORTINGSMELDING NR. 32 (1975–1976), «Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk», kommer ut. Den markerer starten på Norges offisielle ernæringspolitikk, og et av målene med meldingen er å redusere kostholdsrelaterte helseskader i befolkningen. Meldingen understreker at sammenhengen mellom kosthold og helse ikke er fullstendig kjent, men «en vet imidlertid tilstrekkelig (...) til å kunne gi anbefalinger om endringer i kostholdet». Særlig viktig vil det være å redusere fettets andel av energitilførselen. «Det totale innhold av fett fra matvaregruppene margarin, annet fett, helmjølk, fløte, ost, smør og kjøtt var i 1973 93 prosent av alt fett.»

«Så dukker det opp amerikanske forsøk som konkluderer i at mettede fettsyrer, blant annet i melkeprodukter, fører til økt kolesterol i blodet. Og et høyt kolesterolnivå øker risikoen for hjerteinfarkt. Har vi funnet skurken?»

Å redusere kjøttkonsumet anses ikke som hensiktsmessig. Helmelken, derimot, ligger syltynt an: «Mjølkeproduksjonen spiller en viktig rolle for vår matproduksjon og et rimelig forbruk av mjølk- og mjølkeprodukter er helsemessig ønskelig. Forbruket av mager mjølk bør økes vesentlig i forhold til heilmjølk, og forbruket av fløte bør reduseres.» Fra nå av er det skummetmelken som skal fylle barnas glass på frokostbordet. 

VI SPOLER ET GODT STYKKE FREMOVER, til 2024. Infarktepidemien er mer eller mindre glemt. «I løpet av siste tiårsperiode har antallet personer (...) med hjerteinfarkt per år gått ned med over 40 prosent», kan FHI melde. Antallet tilfeller har stupt – og de fortsetter å synke. Vi røyker mindre og har fått bedre kontroll på både blodtrykk og kolesterol. Og helmelken er plutselig inne i varmen igjen. 

Etter 17 års fravær fra skolemelkordningen, står den igjen på menyen. «Helmelken er tilbake!» stråler Tine i en pressemelding. Pilene peker også oppover for Rørosmeieriet: Salg av økologisk helmelk vokser med hele 45 prosent dette året. At akkurat Rørosmeieriet vokser såpass mye kan riktignok være påvirket av debatten rundt «klimamelk», og at økologisk melkeproduksjon ikke tillater bruk av det metanhemmende tilsetningsstoffet Bovaer, men uavhengig av kupromping og produksjonsmetoder, har helmelksalget generelt fått et ordentlig oppsving. 

Hvorfor denne helomvendingen? Hva er det egentlig som har skjedd? Melken er seg selv lik. Den inneholdt rett i underkant av 4 prosent fett i 1975, og gjør fremdeles det «Så dukker det opp amerikanske forsøk som konkluderer i at mettede fettsyrer, blant annet i melkeprodukter, fører til økt kolesterol i blodet. Og et høyt kolesterolnivå øker risikoen for hjerteinfarkt. Har vi funnet skurken?» førti år senere. Vi har visst reist litt for langt frem og hoppet over noen kapitler. 

ERNÆRINGSRÅDENE FRA 1975 hadde en vesentlig svakhet. De skilte ikke mellom fett og transfett. Mot slutten av 1980-tallet begynte man å mistenke at nettopp transfett økte risikoen for hjerte- og karsykdommer. Transfett er en type fler- eller enumettet fett, og mesteparten av transfettet vi spiser blir industrielt produsert som et biprodukt under herding av plante- og fiskeoljer. Vi finner det blant annet i frityrfett, posesupper og som bakefett i langtidsholdbare kjeks og kaker. 

Transfett dannes også i fordøyelsesprosessen hos drøvtyggere og finnes derfor i melk – riktignok i små mengder. Det er delte meninger om hvorvidt dette naturlig forekommende transfettet er sunnere eller like skadelig som det industrielle transfettet. 

Norske ernæringsmyndigheter tok heldigvis transfettet på alvor. Med vår langstrakte kyst og store fiskeindustri, brukte vi nemlig mye herdet fiskeolje i margarinproduksjonen vår – så mye at det faktisk kunne forklare hvorfor vi lå helt i toppen på WHOs hjertekart.

«I fjor sommer fikk vi nye og oppdaterte kostråd. Kostrådene fikk mye kritikk både før og etter at de ble publisert. (...) Men, de skrev også noe interessant om melk: Mye tyder på at inntak av melk eller meieriprodukter ikke er assosiert med økt risiko for hjerte- og karsykdommer.»

Så vi ryddet opp i margarinen. Transfettet ble fjernet og hjerteinfarktene ble færre. Kunnskap førte til handling som igjen førte til bedre folkehelse. Samtidig hadde fettfobien gått urettmessig hardt utover blant annet helmelken. Den var blitt puttet i samme bås som margarinen og ble erklært skyldig inntil det motsatte var bevist. 

TIDSMASKINEN VÅR FÅR KJØRT SEG. Vi skal en tur til 2015. En gruppe amerikanske og britiske forskere går hardt ut i en samlestudie som tar for seg grunnlaget kostholdsrådene ble tatt på. Det er relevant lesning for oss også, for både USA og Storbritannia introduserte tilsvarende kostholdsråd som Norge, på omtrent samme tid. Alle skulle kutte ned på fett på 1970- og 80-tallet. Men studiene i forskningsoppsummeringen støtter ikke anbefalingene om å redusere fett for å unngå hjertesykdom. Rådene skulle aldri ha blitt innført, hevder forskerne. 

Forskergruppen møter selvfølgelig motstand. Tross alt har vi flere tiår med entydige råd om å spise mindre fett bak oss. Men noe er i ferd med å skje. Er det håp for helmelken? Det dukker opp flere studier som sår ytterligere tvil om fettets negative innvirkning på helsa. I 2017 kommer en ekspertrapport fra Helsedirektoratet: «Kostråd om fett – en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget». De har blant annet undersøkt sammenhengen mellom meieriprodukter og hjerte- og karsykdom, og vurderer det som usannsynlig at det er en sammenheng mellom melk og risiko for koronar hjertesykdom. Tvert imot er minst to porsjoner meieriprodukter sannsynlig forbundet med lavere risiko for hjertesykdom og -infarkt, hjerneslag og høyt blodtrykk. Allikevel anbefaler de magre meieriprodukter, dette fordi «omkring 40 prosent av de mettede fettsyrene i kostholdet kommer fra (...) ost, melk, fløte og smør». 

BALLEN HAR BEGYNT Å RULLE. I 2020 kommer en ny rapport som skaper debatt. Et internasjonalt forskningsteam har gått gjennom helseopplysningene til nesten 150 000 mennesker fordelt på 21 land. De fant at de som spiste mest fete meieriprodukter – som helmelk, smør, rømme og fløte – hadde lavest forekomst av faktorer som sannsynliggjør utvikling av både diabetes og hjerte- og karsykdommer. Hos de som bare spiste magre produkter fant man ingen positiv effekt. Kan det virkelig stemme? I så fall bør helmelken definitivt frikjennes. 

Marit Kolby og hennes følgerskare skaper overskrifter når de i februar 2021 lanserer sin hypotese om at det kanskje ikke er skadelig med en kolesteroløkning i blodet som skyldes mettet fett likevel. Kanskje er det heller et tegn på en velfungerende kropp? «Mettede fettsyrer spiller hovedrollen i en av de største kontroversene innen ernæringsvitenskap », skriver de, og argumenterer for at en mettet fett-indusert økning i LDL-kolesterol hos friske individer representerer en normal biologisk respons. De oppfordrer til å revurdere kostholdsrådene om fett og mener det heller er andre risikofaktorer som fører til at noen rammes av hjertesykdommer.

I FJOR SOMMER FIKK VI NYE og oppdaterte kostråd. De er basert på de nordiske ernæringsanbefalingene (NNR 2023), et fire års langt arbeid utført av flere hundre nordiske og internasjonale forskere. Kostrådene fikk mye kritikk både før og etter at de ble publisert. Det var metodiske mangler, for lite transparens og forvirrende formuleringer – for ikke å snakke om alt rabalderet rundt ultraprosessering og hvorvidt bærekraft skulle være innbakt i rådene. 

Men, de skrev også noe interessant om melk: «Mye tyder på at inntak av melk eller meieriprodukter ikke er assosiert med økt risiko for hjerte- og karsykdommer.» Tvert imot tyder mye på at meieriproduktene kan være helsefremmende, mente de. Hva står det så i de nye nasjonale kostrådene fra Helsedirektoratet? «Ha et daglig inntak av melk og meieriprodukter (...) Begrens inntaket av meieriprodukter med mye mettet fett, som smør, fløte, fet ost, rømme og helmelk.» Jasså? Hva tenkte de på når de oppdaterte rådene om melk – uten å egentlig oppdatere dem? På alle informasjonskampanjene oppigjennom som møysommelig har hamret det inn i hjernebarken på folk at fete meieriprodukter er fy og skam, kanskje. På den isblå skummetmelken og lettmargarinen de fikk på brødskiva som barn. Eller på at forekomsten av hjerteinfarkt tross alt har stupt og at det føles skummelt å endre på rådene fordi noe man har gjort tydeligvis har fungert? 

Debatten raser videre – men basert på salgstallene har folket i alle fall frikjent helmelken. Så gjenstår det å se om kostholdsrådene til slutt vil gjøre det samme. 

Kilder: 

Fem ganger så meget hjerteinfarkt i Finland som i Bulgaria. (8. april 1975). Nationen. 

Harcombe, Z, m. fl . (2015). Evidence from randomised controlled trials did not support the introduction of dietary fat guidelines in 1977 and 1983: a systematic review and meta-analysis. Open Heart. 

Kolby, M. m. fl . (2021). The homeoviscous adaptation to dietary lipids (HADL) model explains controversies over saturated fat, cholesterol, and cardiovascular disease risk. American Journal of Clinical Nutrition. 

Kostråd om fett - en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Helsedirektoratet/ IS-2625. (2017). Nasjonalt råd for ernæring. 

Melkefakta: Helmelk. Opplysningskontoret melk og meieriprodukter. Melk.no. 

Skancke, O. M. (5. februar 2025). Har Tine-melk blitt boikotta? faktisk.no 

Spilde, I. (29. august 2017). Stor studie frikjenner mettet fett. forskning.no 

Stortingsmelding nr. 32 (1975–76). Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk. Landbruksdepartementet. 

Thelle, D. S. (september 2014). Då vi demoniserte mjølkefeittet. Naturterapeuten. 

Veløy, C. (3. juni 2020). Ny forskning: Mindre helsefare med helmelk. nrk.no 

Østli, K. (22. januar 2024). Helmelkas utrolige comeback. Harvest.