Intervjuer

Fra hjertesår til hvilepuls

Malin Nesvoll har gått på både én og to smeller, og delt raust og åpent om sin egen psykiske helse. Hun har blitt god på å prioritere hvile og opparbeidet seg gode verktøy mot angsten. Etter å ha pådratt seg sår på hjertet under innspillingen av 71º Nord, slår hun nå et slag for "bed rot" og å gå i dvale.
HOVEDBILDE DSC 0123 2
Den beste medisinen mot vintermørke, er å ha det så hyggelig som mulig, mener Malin.

VI FÅR NESTEN STARTE med begynnelsen. Hvem er egentlig Malin?

– Jeg er vel egentlig en slags livsstilsinfluenser. Jeg har ikke en tydelig nisje. Det er ikke så vanlig at det funker, ofte er det lettere hvis man bare driver med én ting, men jeg klarer ikke å låse meg til det. Den ene dagen vil jeg hekle hatt til katten, den andre dagen male et rom. Så skal jeg lage lapskaus, og så skal jeg sminke meg fint. Og så skal jeg snakke om psykisk helse. Men det er jo sånn livet er! Det er stygt og pent, opp og ned.

Hun beskriver seg selv som et ettkvinns produksjonsselskap.

– Jeg ble jo utdannet tekstforfatter, og hadde egentlig lyst til å jobbe i produksjonsselskap eller TV for eksempel. Men det er egentlig det jeg gjør nå også, på en måte! Jeg er idé- og konseptutvikler, manusforfatter, kamerakvinne og stjerna! Også gjør jeg alt etterarbeidet. Og markedsføringa.

Malin ler mens hun ramser opp, og legger til at hun føler seg veldig privilegert som kan jobbe slik hun gjør.

– Det var jo psykisk helse jeg begynte å uttale meg om, sånn helt i starten. Den gang opplevde jeg at det var mye mindre åpenhet rundt det. Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det sånn. Men når jeg begynte å snakke litt om det, så viste det seg at det gjaldt så mange fler. Jeg var ikke alene. Også tenkte jeg «men hvorfor har du ikke sagt noe?».

ET HYSJ-HYSJ-OPPLEGG orket ikke Malin å være med på. Det var uaktuelt å late som om alt gikk fint når det ikke gjorde det. Hun valgte i stedet å dele, blant annet i dokumentarserien Jeg mot meg som gikk på NRK tilbake i 2016.

– For noen kan det koste veldig mye, og det skjønner jeg godt. Det er ikke for alle å snakke åpent om psykisk helse. Men i mitt tilfelle så koster det veldig lite.

Hun forteller at hun jevnlig blir bedt om råd fra følgere, blant annet om hvordan hun håndterer angsten sin.

– Det er veldig mye lettere sagt enn gjort, sier hun med en alvorlig mine.

– Men det handler om at man lærer seg å forholde seg til det over tid. Jeg har jo levd med dette veldig lenge. Jeg har ridd de stormene og blitt tryggere for hver gang på at det ikke er farlig, og at det faktisk går over. Det er kjempevanskelig, for det føles så farlig. Men nå stoler jeg på at det går over.

Malin poengterer at hun har mange år med øving bak seg, og at eksponering har vært viktig for henne. Det ligger mye mestringsfølelse i å tørre å utsette seg for ubehag, for deretter å kjenne på at det faktisk gikk bra. Slik kan angsten bli mindre og mindre.

– Alle har et angst-senter i hjernen. I starten følte jeg veldig sterkt på at jeg ville ha det vekk. Hvordan blir jeg kvitt det? Men det går jo ikke, smiler hun.

Det engelske begrepet «bed rot» oppstod på sosiale medier og er et uttrykk for å tilbringe dagen gjerne i senga eller henslengt på sofaen, uten å være produktiv. Målet er å ta seg tid til å hvile og lade, uten press om å gjennomføre noen aktiviteter eller arbeidsoppgaver.
Det er ikke for alle å snakke pent om psykisk helse. Men i mitt tilfelle så koster det veldig lite.


– Angsten er en del av oss. Nå har jeg heldigvis mange verktøy, så nå føler jeg at jeg fint kan bære den med meg.

EN GOD PSYKOLOG kan også være et godt verktøy, men det er ikke nødvendigvis så lett å finne en.

– Det er ikke alle psykologer som matcher deg, sier Malin.

– Jeg ser jo at folk sier «det har jeg prøvd, men det funker ikke». Ikke gi opp fordi du ikke traff på første, andre eller tredje forsøk. For meg var det én psykolog som knakk koden litt. Jeg lærte å forholde meg til tankene og følelsene på en litt annen måte. Bitene begynte å falle på plass da psykologen sa at når noe dukker opp som gjør henne engstelig, så må hun huske på at den tanken ikke egentlig er større eller viktigere enn alle de andre tankene hun har i løpet av en dag. Det bare føles sånn.

– Jeg registrerer at der borte står det en kaffekopp, for eksempel, sier Malin og peker.

– Det er bare en observasjon. En tanke som kommer og går. Du kan oppleve det som veldig ekkelt fordi du får en fysisk reaksjon, men det er ikke egentlig noen reell fare. Og du kan selv velge hvor mye tid du skal vie til tanken. Når den dukker opp, så kan du bare gå videre og la den være. Akkurat som du ikke tenker noe mer på den kaffekoppen som stod på bordet. Det høres ganske enkelt ut, men Malin understreker at det ikke er tilfelle.

– Det krever mye øving. Jeg har jobbet med dette her i 10 år før jeg kom hit hvor jeg lever såpass godt med det. Og det krever dessverre enormt mye arbeid. Men det er absolutt mulig, og veldig verdt å jobbe med!

VINTERHALVÅRET ER EN ekstra tøff tid for mange. Mørket og kulda kan ta energien fra den beste, Malin inkludert.

– Jeg har faktisk høstfobi, ler hun.

– Det er ganske spesielt, altså... Men første gang jeg ble skikkelig psykisk syk var i oktober. Det er som et traume for kroppen, sier psykologen. Hver gang høsten kommer så gjenopplever man det.

Hun forteller hvordan hun kunne begynne å grue seg til høsten allerede i februar.

– Jeg brukte så mye tankevirksomhet på det, og jeg ante ikke hvorfor. Jeg begynte å få fysiske reaksjoner så fort det bikka litt ut i august. Bare bladene blir litt blassere, det blir litt kortere dager, litt mer høstlukt, litt mer regn... Da begynte kroppen min å bli engstelig. Jeg skjønte jo ikke hva som skjedde – hvorfor er jeg så ute av meg og skvetten?

Psykologen forklarte henne at det egentlig ikke var så rart. Kroppen til Malin gikk i krisemodus hver gang hun ble utsatt for de samme triggerne.

– Da hun sa det så sluttet jeg å være redd for høsten. «Å ja, det er bare dét», liksom. Da er det jo ikke noe farlig, ler hun.

Malin legger til at hun fortsatt føler på høstfobien sin, men at det hjelper mye å vite hva det er og forstå hvorfor det skjer. Og den beste medisinen er å ha det så hyggelig som mulig.

– Jeg prøver å lage det så koselig jeg kan rundt meg. Jeg lager meg en trygg kosehule og bruker mye tid hjemme. Jeg tenner alltid lys, også hekler jeg. Jeg har på kosetøy, har ordentlig koselig sengetøy. Også ser jeg på serier, drikker te og spiser druer.

Hun betegner seg selv som en ekspert på dvale.

– Vennene mine sier at «er det én ting vi beundrer deg for, så er det hvordan du greier å kose deg så fælt med å bare være inne i din lille hule». Men det er jo en grunn til at alle dyrene går i dvale. Vi følger sola vi også – hvorfor skal vi ikke hvile oss litt ekstra om vinteren? Jeg slår et slag for bed rot!

MOTSATSEN TIL BED ROT, kosehule og dvale, må være å takke ja til å være med på 71º Nord, og starte eventyret med å hoppe ut i et iskaldt Barentshav mens vinden uler.

– Det er veldig kult å bli spurt om å være med, og det er jo derfor man sier ja. Så da jeg ble spurt, bare to uker før avreise, så tenkte jeg at «nå kaster jeg meg bare rundt og gjør det – let’s go!» Men så ble det fort veldig tydelig at jeg var blitt castet for å være det svakeste leddet.

Malin rister alvorlig på hodet.

– De gikk rett og slett skikkelig over streken. Alle andre fikk beskjed om at de skulle være med seks måneder før, og hadde gått med vekter til jobb i et halvt år, men jeg var jo ikke forberedt i det hele tatt. Det er det mest fysisk krevende jeg har gjort, men det var også veldig krevende å være den svakeste. Det er en ekstra byrde å alltid henge etter. I alle år har deltakerne i 71º Nord gått fra Lindesnes og opp til nord. Men ikke denne gangen.

– Man begynner der det er vår, nede i sør, og så følger man liksom våren nordover, forklarer Malin.

– Men nå begynte vi i vinter i Barentshavet. Det er som å starte med de tyngste vektene på treningssenteret. Etappene er beinharde, men elementene er også så harde at du faktisk kan dø hvis du gjør noe gærent. De skulle gjøre det mer ekstremt enn de noensinne hadde gjort, så de pusha grensene veldig.

Hun mener det er kampen om seerne som lå bak avgjørelsen.

– Det er så krig om dem, så de skrur det til og skrur det til... Hva er det neste? Skal vi helt til Squid Game, liksom? Jeg er egentlig veldig konfliktsky, så å snakke produksjonen imot i etterkant har krevd mye av meg. De er jo et svært team – også er det bare «lille meg» som protesterer.

ETTER EN DRØY UKE sa Malin stopp. Kroppen protesterte, og det var ikke lenger forsvarlig. Hun endte opp med å bli sykemeldt i flere måneder etterpå.

– Hjertet mitt hadde rett og slett hatt så høy puls at jeg aldri kom ordentlig ned til hvilepuls igjen. Man er i overlevelsesmodus, og man er så kald at jeg kan ikke engang beskrive den kulda, sier hun med ettertrykk.

Hun beskriver hvordan hun hovnet opp så kraftig at hun dro til legen.

– Jeg så ut som en ball, med måneansikt, hovne fingre og blodutredeleser på beina. Hos legen fikk jeg beskjed om at hele kroppen min var full av vann fordi jeg hadde så høyt kortisolnivå. Jeg var full av stresshormoner, rett og slett.

Hun tok noen blodprøver. Dagen etter ringte legen henne opp og ba henne komme tilbake igjen for en EKG undersøkelse.

– Hjertet mitt var så overbelastet at det hadde fått et sår, og hele brysthulen var betent, sukker hun.

– Jeg var jo bare med på turen i 8–9 dager, men det var så ekstremt kaldt. Det tok meg faktisk flere uker å få tilbake følelsen i tærne. Heldigvis så hadde jeg det klare øyeblikket hvor jeg følte at det var «hit, men ikke lenger». Hadde det ikke vært for det så vet jeg ikke hva som kunne skjedd. Jeg kunne faktisk endt opp med hjertesvikt. Så hele opplegget var virkelig på grensa, og det var flere enn meg som reagerte.

HVA ER KORTISOL?
Kortisol kalles ofte for «stresshormonet» på grunn av rollen det spiller i kroppens stressreaksjon. Når vi opplever stress, stimuleres binyrene våre til å skille ut blant annet kortisol og adrenalin. Kroppen setter i gang en «fight or flight»-respons. Kortisolet gjør at energi mobiliseres i musklene våre, slik at vi skal være i bedre stand til å slåss – eller flykte.
Kortisol kan også påvirke de kognitive evnene våre. Hvis vi opplever akutt stress kan vi få en positiv effekt ved at kortisolet skjerper oss, mens ved kronisk stress får vi motsatt effekt: Vi lærer dårligere og hukommelsen vår svekkes.
Økte nivåer av kortisol hemmer immunforsvaret vårt. Det er ikke bare negativt, for det kan utnyttes medisinsk i behandlingen av autoimmune sykdommer og betennelser, men for en gjennomsnittlig frisk person betyr dette bare en økt risiko for infeksjoner.
Kortisol har også en nedbrytende effekt på musklene som er festet til skjelettet vårt, og fører til at blodtrykket vårt øker. Personer som lever med forhøyede kortisolnivåer over tid har høyere risiko for å utvikle diabetes og sykdommer i blodårene.
Stressresponsen og produksjonen av kortisol er egentlig en viktig og nyttigfunksjon – problemene oppstår hvis stresset vedvarer. Akutt stress er vi godt rustet for, mens kronisk stress er skadelig.
Både altfor høye og altfor lave kortisolnivåer kan resultere i alvorlig sykdom.
– Det er veldig lett å føle på at «jeg må klare det alle andre klarer», men det er virkelig ikke noen skam i å hvile.
Det er jo en grunn til at alle dyrene går i dvale. Vi følger sola vi også. – hvorfor skal vi ikke hvile oss litt ekstra om vinteren?

HVA GJØR MAN SÅ, hvis man har kortisol helt opp til ørene og pådratt seg sår på hjertet? Man hviler. Grundig.

– Rent fysisk så var det bare å holde senga. Jeg måtte ligge med beina høyt for å få vannet vekk fra dem. Det var 6–7 kilo med vann som hadde samlet seg totalt. Jeg hadde jo gått opp i vekt på turen på grunn av det, sier Malin oppgitt.

– Mentalt så var jeg såpass nedbrutt at jeg ikke kunne jobbe. Jeg følte meg bare utrolig svak. Litt tråkket på. Og det var så utrolig kjedelig at det endte sånn. Jeg prøvde å komme meg litt tilbake og begynne å jobbe etter hvert, men kroppen responderte ikke, så jeg endte med å sykemelde meg.

Legen ga henne beskjed om å hvile mer, og å passe seg for å bli utbrent.

– Jeg hadde et ganske høyt stressnivå i forkant av innspillingen også, legger Malin til.

– Så det er nok en kombinasjon av faktorer som førte til at det gikk som det gikk. Men jeg er oppe og går igjen nå, da!

Hun forteller om hvordan hun egentlig hadde kommet godt i gang med å lære seg å løpe før hun ble med på 71º Nord, men at hun, naturlig nok, falt helt av etterpå.

– Jeg hadde kjøpt meg skikkelige løpesko og alt, ler hun.

– Jeg så på TikTok at folk drev og løp. Folk med min kroppstype! Og da tenkte jeg at «dette her kan jo jeg også få til!» Det var kjempegøy, og jeg hadde så rask progresjon. Men så røyk jo alt det. Jeg har ikke kommet meg helt tilbake til trening sånn som jeg gjorde før innspillingen. Jeg kan fortsatt få vondt i brystet og er litt redd for å sette i gang ting med veldig høy puls fremdeles, men jeg begynner å føle meg klar til å prøve.

LITT KLOKERE AV SKADE blir man nødvendigvis. For Malin er det ikke første gang hun går på en vegg.

– Man lærer for hver smell man får, konstaterer hun.

– Jeg tror det er litt likt, både med utbrenthet, angst og andre sånne ting. Kroppen er egentlig ganske flink til å gi signaler, men så kan man velge å ikke lytte til dem veldig lenge.

Hun tror at vi beundrer og belønner at folk jobber veldig hardt og uten pauser i altfor stor grad.

– Det kan dure og gå over ganske lang tid før det virkelig smeller, men ta signalene når de kommer! Når man føler seg skjelven, glemmer mye, plutselig får høy puls... Det betyr at du må roe ned. Det er så mye bedre å stoppe opp og ta grep før det smeller. Hvis det går for langt så blir det utrolig mye mer jobb med å komme seg tilbake igjen.

– Det er veldig lett å føle på at «jeg må klare det alle andre klarer», men det er virkelig ikke noen skam i å hvile.

Er det liksom en dum ting? Å prioritere å hvile? Er ikke det bare dritbra og noe av det beste du kan gjøre for deg selv? Restituere så du er klar for nye ting? I stedet for å gå på veggen.

Malin er litt streng i stemmen. Og har selvfølgelig helt rett.

– Det er så mye bedre å lytte til signalene og ta tak i det med en gang. Ikke gidd å dra det videre. Da kan du faktisk bli slått ut i flere år etterpå.

– Men nå skal jeg hjem og lage betasuppe! Og så skal jeg male en vegg blå på kjøkkenet mitt mens jeg hører på podkast. Det er bare en liten vegg, altså. Og så skal jeg tenne lys og spise betasuppen – det blir en middag for én. For en kveld jeg har i vente, jeg gleder meg!

Flere artikler