SOPPFARGINGSENTUSIAST Frøydis Labowsky setter to store kjeler på et campingbord som står vatret sånn nogenlunde opp midt i et blomsterbed. Hvis bordet ikke er i vater begynner nemlig induksjonsplaten å klage med en regelmessig piping.
– Jeg ville ikke gjort dette inne på kjøkkenet, for det stinker så sinnsykt.
Hun smetter inn i drivhuset sitt for å hente ut en stor plastdunk med et brunlig avkok av diverse rørsopper, og en 10-liters bøtte hvor røde sopphatter ligger og dupper opp og ned.
– Jeg har jukset litt, for man må bløtlegge den tørkede soppen, så denne lagde jeg i går. Her har jeg bare hattene av rødskiveslørsopp. Hatt og stilk gir ulike farger, nemlig! Det er hatten som gir rødt, mens stilkene gir mer oransje.
Frøydis kan fortelle at man nylig oppdaget at det er fire ulike sopper som er blitt brukt for å farge garn rødt. De er ganske like hverandre, og i andre land omtales de fremdeles som én og samme art. Men norske soppfargerevet bedre!
– Dette har jo vært ordentlig folkeforskning. Soppfargerne har vært ute og sanket og skrevet ned alt om hvor de fant soppen og hvordan den vokste, og så ble soppen sendt til DNA-analyse for å finne ut mer om de ulike artene. Det var sånn de oppdaget at det faktisk var fire forskjellige arter som ble brukt, sier hun mens hun heller bøtta med bløtlagt sopp over i kjelen.
Hun definerer seg selv som en «adventurous beginner».
– Det uttrykket liker jeg. Jeg er jo ganske fersk, og begynte med dette her for et års tid siden. Jeg meldte meg på et soppfargingskurs i regi av Sopp- og nyttevekstforbundet. Jeg hadde egentlig tenkt på det kjempelenge, men det var først da jeg begynte å strikke mer at jeg virkelig følte at nå må jeg bare lære det her. Så da jeg så at de arrangerte et kurs, bestemte jeg meg for at ok, nå skal det skje, ingen flere unnskyldninger. Det var veldig gøy. De folkene der kan jo så mye om så mange forskjellige ting! Selv om man egentlig skal lære om sopp så lærer man hundre andre ting samtidig.
Til tross for at hun gikk på kurs for å lære å farge med sopp, var det planter hun testet først.
– Jeg begynte å farge med planter for de er så mye mer tilgjengelige. Man må jo plukke enorme mengder sopp. Vi trenger 2 kilo fersk rørsopp for å farge 100 gram garn! Så første gang jeg farget garn brukte jeg kanadagullris. Det gir faktisk en av de beste gulfargene, og den er en fremmedart, så den er det virkelig bare å plukke! Da jeg følte meg trygg på selve fargeprosessen så følte jeg at det var verdt å begynne med sopp også. Du gjør tross alt en stor fysisk og tidkrevende innsats med alle soppturene og sankingen.
Frøydis fester et termometer til kjelen. Det er egentlig ment til ølbrygging, men funker vel så godt til soppfarging.
– Man må følge med på temperaturene. Det skal bli 80 grader, så vi må vente litt. Det tar litt tid å varme opp så mange liter med vann! Denne kjelen her er på cirka 15 liter.
Den bløtlagte rødskiveslørsoppen skal nestenkoke i et kvarter. Deretter skal den siles av, og så kan vannet brukes til å farge med. Soppen kan brukes om igjen til en fargerunde nummer to, men da vil fargen ofte bli litt gulere. Det er i runde én at det kan bli skikkelig rødt.
VI HAR BARE SÅVIDT begynt, men allerede føles det ganske essensielt å spørre: Hvorfor skal man farge med sopp når det er såpass krevende?
– Det er flere fargemuligheter. Andre slags farger, rett og slett. Det er lite i naturen som gir rødt for eksempel, egentlig bare krapp og maurerot. Man kan også få andre typer gult og oransje. Fargene kan ofte være kraftigere, så selv om du trenger mye sopp så er det mye pigment i soppen. Du kan som regel ta et fargebad nummer både to og tre, og fortsatt vil det være en del farge igjen å hente. Mens med planter er det ofte bare bad nummer én som gir godt med farge. En annen god grunn er at du ofte ikke trenger å beise når du farger med sopp. Det gjelder ikke all sopp, men en god del. Resultatet blir jo annerledes enn med beis, men fortsatt bra og holdbart!
Hun ler litt.
– Dette er ikke noe pengebesparende akkurat. Men jeg liker selve håndverket. Nå er jo soppfarging egentlig veldig nytt, men enten det er sopp eller planter man farger med så er det mye tradisjon og historie i det. Jeg synes ikke man bør la det dø ut.
– Også er det morsomt at det er litt uforutsigbart. Det er alltid mye å lære rundt det, hvis man vil. Man lærer om både kjemi, planter og sopp. Også oppdager man nye arter som man kanskje ellers ikke ville ha brydd seg om eller lagt merke til. Det er veldig morsomt.
Vi setter oss i skyggen mens vi venter på at vannet skal bli varmt nok – med sporadiske sjekker innom termometeret. Frøydis har satt frem et par skåler med kjeks, og hentet både mineralvann og iste til oss. Det viser seg etter hvert at dette er nødvendigheter vel så mye som det er kos, for soppfarging tar både tid og krefter.
– Hele prosessen er krevende fysisk. Det å stå over kjelene og holde på i timevis er en større prosess enn jeg først var klar over. Bøttene og kjelene er tunge, og det blir en del løft totalt.
I kjøkkenhagen vokser det flere fargevekster, vaid inkludert. Med sine mørke frøbelger er den et ganske så flott syn, der den rager høyt over urter og grønnsaker. Vaid gir blått – riktignok etter en relativt omstendelig prosess – og har vært brukt som fargeplante helt siden antikken. Vikingene kjente godt til denne planten, under utgraving av Osebergfunnet fant man faktisk en eske med vaidfrø. Og blått er vanskelig å få til med sopp, så litt vaid i kjøkkenhagen gir absolutt mening for en sopp- og plantefarger.
HVA TRENGER MAN egentlig for å farge med sopp, eller planter for den saks skyld?
– Det er hvert fall lurt med en kokeplate, begynner Frøydis.
– Jeg anbefaler å gjøre dette et sted der du kan sperre av og ha gjennomtrekk hvis ikke du har mulighet til å farge ute slik som vi gjør i dag.
Det lukter en blanding av overmoden sopp og våt hund av grytene, så det er nok et meget godt råd. Utendørs er det ikke så plagsomt, det lukter mer markant enn direkte vondt, men det er lett å se for seg at det kan bli rimelig intenst inne på et lite kjøkken.
– Det du bruker til farging bruker du ikke til matlaging igjen, så du må ha eget utstyr til bare dette. Det viktigste er et termometer, og masse bøtter. Du trenger dem til bløtlegging av både sopp og garn, og når du siler av. Jeg har også en brevvekt som viser ned til to desimaler, men man kommer langt med bare teskjemål også. Det er viktig å være nøye når man driver med kjemikalier.
Kjemikaliene det er snakk om brukes til beising av garnet. Beisen binder fargen fra soppen til ullen, og valg av beis påvirker hvilken farge du ender opp med.
For å holde styr på hva de ulike garnhespene er beiset med, er de bundet sammen med tråder. Og på trådene er hemmelige koder. Eller, hemmelige er de strengt tatt ikke, men for oss uinnvidde er det litt spennende likevel!
– Jeg har en knutekode, ler Frøydis.
– Det er faktisk et internasjonalt knutesystem. Ingen knute betyr ingen beis. Én knute er alunbeis. Jeg bruker helst det, for alun er ikke giftig. Det er ikke farlig å slå ut vannet, og ikke skadelig for liv i vann heller. To knuter brukes ikke mer, det er egentlig krom, men det er så giftig at man har sluttet å bruke det. Beisevannet blir jo spesialavfall. Tre knuter er tinn, fire er kobber. Tinn gjør ofte fargene klarere og mer knæsje, og er også temmelig giftig. Kobber gjør fargen dusere og grønnere. Fem knuter er jern. Jeg har noe jernbeiset garn her også. Jern gjør ofte fargene dusere og mørkere.
Hun anbefaler på det sterkeste å merke garnet. Det er fort gjort å glemme hva man har gjort, og da kan det bli vrient å oppnå et lignende resultat senere.
– Beisen forandrer fargenyansene. Hvis pigmentet du bruker er gult og du bruker jernbeis, så blir det faktisk grønt. Men det kan variere mye og er veldig uforutsigbart!
Frøydis ser dog ikke på det som noe stort problem. Tvert imot er det ganske spennende å ikke vite helt hva man får. Vi kikker oppi kjelene og pirker litt borti garnet. Rørsoppen har ikke satt så mye farge enda, kanskje blir det beige og en slags bruntone her? Den røde fargesuppen ser derimot veldig spennende ut.
– Det lønner seg å flytte litt rundt på garnet underveis så det ikke blir noen hvite flekker på det.
Hun rører forsiktig rundt med en tresleiv. Katten Findus kommer tuslende og hilser så vidt på oss før han forsvinner opp til huset. Han er vaktkatt og jordrottefanger, og holder en viss orden i kjøkkenhagen. Soppfarging fenger visst ikke noe særlig.
Å FARGE MED SOPP er åpenbart tidkrevende, og man skal virkelig holde tunga rett i munnen. Allikevel er det fort gjort å bli helt oppslukt av det.
– En veldig fin ting med soppfarging er at du får flere ting å se etter når du er ute. Soppturen blir alltid vellykket, for det er alltid noe å finne! Oi, nå har det blitt 50 grader her!
Hun løfter av lokket og sjekker ståa oppi kjelen. Det lukter merkbart sopp her vi står.
– Jeg visste ikke at rørsopp kunne stinke sånn, ler hun.
– Det er veldig fint at man kan bruke den markspiste rørsoppen til å farge med da! Men med steinsopp kan du bare bruke rørlaget. Resten gir ikke farge. Skrubb er det heller ikke farge i. Men sandsopp, seig kusopp og fløyelsrørsopp for eksempel, det kan man fint bruke.
– Oi, 70 grader!
Frøydis rører litt i rørsoppbadet. Insektene summer rundt campingbordbeina. Her vokser det salvie, ringblomst, agurkurt, solsikker, matrem og prikkperikum. Hun kaster et kjapt blikk på oppskriften sin igjen for å forsikre seg om at hun er på rett sted i prosessen.
– The stakes are high, for det ligger jo så mye arbeid bak. Men nå er det 80 grader her! Da gjør vi sånn...
Hun trykker på et par knapper på induksjonsplaten og rører litt i kjelen.
– Nå skal denne stå og trekke, og så får vi håpe at det skjer noe mer med den fargen.
SOLA SKINNNER, varmt og litt stikkende, som like før et værskifte. Noen ordentlig mørke skyer har samlet seg i øst. Frøydis sjekker skykartet og konkluderer med at regnskyene bare skal passere rett forbi oss, og at vi mest sannsynlig ikke behøver å rømme med alt utstyret inn i drivhuset.
– Det er dumt at det er så vanskelig å holde på med dette her i en liten leilighet. Man må ha litt plass, og man må kunne lufte godt. Det er så synd, for det gjør soppfarging litt mer utilgjengelig. Men hvis man farger med planter så kan man fint gjøre det inne.
Hun siler av de røde sopphattene og sjekker at temperaturforskjellen ikke blir for stor mellom ullen som skal farges og fargesuppen. Så legger hun ullen oppi kjelen. Den blir umiddelbart rosa!
– Oi, det blir jo skikkelig rødt! Nå skal den stå sånn. En time på 80 grader.
– Vet du, disse soppgreiene har endret hele mitt syn på sommervær. Man får så mye mer glede ut av sommeren! Nå tenker jeg hurra, det regner og blir ikke for varmt! En perfekt norsk sommer. Også merker jeg at det er godt å komme seg ut i skogen jevnlig. Det er så fint å oppleve den gradvise prosessen, hvordan naturen endrer seg, fra august til november.
Findus lusker rundt drivhuset og sniker seg til litt kos mens han maler fornøyd. Vi tar et nytt glass iste mens vi venter.
– Herregud, se på de greiene her a!
Garnet i den ene kjelen er blitt veldig lovende rødt.
– Og nå er det bare 6 minutter igjen til rørsoppfargen er ferdig.
Vi sjekker kjele nummer to. Det grå garnet har blitt gråbrunt og det hvite har blitt beige. Ikke så veldig spennende. Fargenyansene er absolutt fine, men det er liksom noe litt mer eksotisk med det røde.
– Jeg får helle av denne labre suppa, sier Frøydis.
– Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å prøve rørsopp igjen... Heldigvis kan man farge over det hvis fargene blir litt kjedelige. Jeg har en pose inne med garn jeg skal farge på nytt. Man kan fint gjøre det i hvert fall et par ganger.
Hun heller vannet ut langs en bedkant. Her vokser skvallerkålen og truer med å invadere urtenes domene, så den kan godt få litt 80 graders soppvann i hodet. Frøydis lar ullen ligge og kjøle seg av litt, så skal den bli skylt godt ut av snart.
– Hva skal vi ta nå? Skal vi ta fløyelspluggsoppen, kanskje? Ja, vi gjør det.
Hun henter ut en ny bøtte med små duppende soppbiter fra drivhuset.
– Det er rart, for fløyelspluggsoppen gjør at vannet får denne fristende rosarøde fargen, men garnet får aldri den fargen. Det går rett og slett ikke, av kjemiske årsaker.
Vannet ser nesten ut som bringebærsaft. Men når man farger med det gir det grønt, spesielt hvis garnet er jernbeiset. Det er litt selvmotsigende og litt fantastisk.
GRESSHOPPENE SYNGER og Findus patruljerer kjøkkenhagen igjen. Han mjauer misfornøyd til Frøydis for å minne henne på at hun ikke har lagt ny mat i skålen hans enda. Så ringer alarmen på telefonen. «Rød hatt» lyser på skjermen.
– Da er den ferdig!
Frøydis legger det røde garnet over i en bøtte under morelltreet for å kjøle det litt ned, før hun begynner å skylle ut av rørsoppgarnet.
– Det skal skylles av helt til vannet blir klart.
Hun henter et tørkestativ og plasserer det på plenen.
Når garnet er godt skylt av, både overskuddsfarge og små sopp-partikler må vekk, klemmer hun lett ut vannet. Så løfter hun garnhespene opp over hodet sitt og snurrer dem rundt og rundt.
Hun ser ut som et slags ivrig garnhelikopter, en menneskelig sentrifuge, og det er like morsomt å se på som det er effektivt. Det skal ikke mange rundene til før det ikke lenger drypper av garnet.
Nå er vi i mål, og hespene kan henges til tørk på stativet.
