PÅ DEN SVINGETE VEIEN opp mot Ryghsetra passerer vi veiskilt med navn som Blåklokkeveien, Orkidéhøgda og Orkidéveien. Det er tydelig at vi befinner oss på et sted med blomsterrik natur. Ryghsetra ligger ved Hagatjern i Drammen kommune, et område som også er en del av Oslofeltet, og på Ryghsetra består berggrunnen hovedsakelig av kalk. En rekke blomster som trives på kalkgrunn vokser her, og utgjør en stor del av stedets artsrikdom.
Slåtteenga på Ryghsetra – begrepene slåttemark og slåtteeng brukes gjerne om hverandre i dagligtale – er kanskje en av landets best dokumenterte enger når det gjelder biologisk mangfold, og har fått verneverdi A – svært viktig. Engas historie strekker seg langt tilbake i tid, antakelig helt til den første sæterdriften omkring 1320. Siden 1850 har stedet vært bosatt. Da ekteparet Aud og Gunnar Bakken kjøpte Ryghsetra i 2012, hadde Naturvernforbundet allerede hatt årlige slåttekurs her i nesten 20 år. Nå er det ekteparet Bakken som har hovedansvar for kursene, og for at skjøtselsplanen følges opp. Denne ble kommunalt vedtatt like etter at en nasjonal handlingsplan for slåttemark kom i 2009.
I NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) sitt kunnskapsgrunnlag for handlingsperioden 2023-2037 blir slåttemark definert som «åpen eller svært spredt tresatt seminaturlig eng med vegetasjon som er betinga av tradisjonell slått». Slåttemark er altså en kultivert naturtype, som hverken dyrkes eller tilsåes, og heller ikke gjødsles på moderne vis. Tradisjonelt ble slåtten gjort sent på sommeren, og etter den årlige slåttonna har beiting også vært en vanlig del av skjøtselen. Noen slåttemarker har også løvtrær. Disse styves under slåtten, det vil si at greinene kuttes av helt inntil stammen. Typisk for slåttemarker er at de er urte- og grasdominert, og ofte veldig artsrike på både planter og insekter, mange av dem pollinerende. Så altså: Å ta vare på slåttemarkene våre er å ta vare på det biologiske mangfoldet.
«I jorda ligger det mange muligheter for nye planter, som kommer opp bare det legges til rette for det.»
I DET TIDLIGERE JORDBRUKET spilte slåtten en avgjørende rolle, fordi den sikret vinterfôr til husdyrene. Norge hadde store areal med slåttemark i både inn- og utmark, og over hele landet. Men mot slutten av 1800-tallet avtok utmarksslåtten. I løpet av første halvdel av 1900-tallet tok den helt slutt, og slåttemarkene grodde igjen med kratt og skog. I det moderne jordbruket, med kraftfôr og kunstgjødsel, mistet slåttemarka sin før så viktige rolle.
Men slåttemarkenes verdi går ikke ut på dato. I tillegg til å være viktige bidragsytere til biologisk mangfold, finnes det flere nyttevirkninger av slåttemark som er fellesgoder for samfunnet. Slåttemarkene fungerer som «levende genbanker» for det norske landbruket, på den måten at de innehar genmateriale til ville slektninger av fôrplanter og andre kulturplanter som frukttrær, grønnsaker og forskjellige krydder- og medisinplanter. De er dermed grunnlag for produksjon av mat og medisiner. Slåttemarkene lagrer også mye karbon, de er med å opprettholde jordsmonn og jordkvalitet, de kan forsinke avrenning og motvirke ukontrollerbare branner og erosjonsskader på arealer ved tørke og flom. Og, de kan gi oss flotte opplevelser både fysisk og estetisk.
En viktig del av handlingsplanen for slåttemark er å øke kunnskapsnivået om dens betydning. I tillegg kommer kartlegging, overvåking og forskning, skjøtselsplaner og oppfølging, og å fokusere på rekruttering og motivasjon av grunneiere for å sikre langsiktig skjøtsel.
PÅ RYGHSETRA VAR DET både boplikt og krav om skjøtsel da ekteparet Bakken overtok, men som grunneiere skulle de få tilskudd for å skjøtte enga. Aud forteller at de lenge hadde hatt interesse for slått. Som studenter – hun som geologistudent, han som sivilingeniør-student – hadde de vært med i en speidergruppe som hjalp til med å gjøre i stand hus på gamle gårder, og slått var en del av arbeidet. De hadde også vært med å skjøtte slåtteeng for Storfjordens venner i Geiranger. Da de mange år senere kjøpte Ryghsetra, var det mulighetene til å kunne holde på med alt de likte som var motivasjonen; slått, formidling, håndverk, husflid. Det er slåtteenga som er hovedgesjeften, men mens arbeidet med den og kursene er forbeholdt sommeren, er husflid og håndverk noe de kan holde på med hele året. Aud, som nå er pensjonert, er en ivrig vever, og har hele seks store vever i huset. Hun lager også kurver av piletrær fra stedet.
Slåtteenga hos Aud og Gunnar Bakken er blant Norges mest artsrike enger, takket være det skrinne jordsmonnet og den årlige slåtten. Karplanter, sopp og insekter finner man rikelig av her. Aud smiler og blir mild i stemmen når hun snakker om alle blomstene: Blåveis, marianøkleblom, rødknapp, orkidéer.
– Her vokser det planter som får ekstra gode vilkår fordi enga står i sola, og fordi det ikke er så mye annet som ødelegger for dem. Slik tar vi vare på det som ikke har så gode vilkår andre steder, sier hun.
Poenget med å ikke gjødsle er å legge til rette for de minst kravstore plantene:
– Ved gjødsling får man alt det vanlige, men de uvanlige, de tynne, fine og mer spesielle, de kommer etter hvert når man ikke gjødsler. Hun nevner også hjertegress som spesielt for enga. Hjertegress er et tynt, burgunderrødt gress med små hjerter på seg, og når Aud forklarer hvordan dette gresset skjelver så fint ved selv små vindpust, er det lett å se gleden hennes over enga og det som vokser der. Hva som vokser i slåtteenga er også hele tiden i forandring. Det kommer stadig til nye arter, for eksempel kan det dukke opp en helt ny type orkidé de aldri har sett i enga si før.
– Det gjelder å ta vare på det som er, men også slippe til det som kommer. I jorda ligger det mange muligheter for nye planter, som kommer opp bare det legges til rette for det. Luking må også til. Skogen er tett på, og det kommer mange skudd i enga som må bort. De høyeste trærne rundt må også ned, for å unngå mye skygge. Der det vokser sjeldne blomster og planter, finner man også sjeldne insekter. En stor gresshoppe som heter vortebiter er typisk for enga, og ellers finnes det massevis av bier, edderkopper og sommerfugler. Sopp man ikke finner andre steder er det også her, blant annet mye beitemarksopp.
Det beites her fra juni, da et par sauer fra Lågendalen slippes til. Før slåtten går de utenfor enga, men senere på sommeren får de ta seg av «annenslåtten». Funksjonen deres er å beite ned, men det de beiter ned kommer jo også ut igjen, og slik får enga en naturlig gjødsel som den harveldig godt av.
SELVE SLÅTTEN GJØRES i løpet av en langhelg i begynnelsen av juli, når de aller fleste blomstene har blomstret og fått frø. Det er også da slåttekurset finner sted. Kurset tar inntil 20 deltakere, og i tillegg kommer en god del venner og hjelper til. Alle bidrar med det de kan: Noen raker, noen slår og noen lager mat. Et viktig poeng ved slåtten er at den skal gjøres på tradisjonelt vis – det vil si med ljå. Aud forklarer hvordan ljåen gir et skarpt snitt som skjærer gresset rett av, noe som er gunstig for både planter og insekter. På noen deler av enga bruker de også en manuell slåmaskin, som gir det samme snittet. Alle alm- og aske-trær på eiendommen styves.
På kurset får deltakerne opplæring i slåteknikk, og høre foredrag om planter og insekter. De innkvarteres på Solsetra Misjonssenter som er nærmeste nabo. Hjemmelaget tradisjonsmat er en viktig del av kurset, og på lørdagskvelden er det, som seg hør og bør, fest på låven. Aud forteller at det kommer alle slags folk til kursene, både når det gjelder alder, kjønn og bakgrunn. Noen tar kurset som en del av sommerferien, kanskje særlig de som bor i byen og har lyst til å komme seg ut og gjøre et praktisk arbeid. Andre kommer først og fremst for å lære. Disse har gjerne et småbruk eller en gård selv hvor de ønsker å drive med slått.
ETTER SLÅTTONNA OG KURSET skal høyet tørkes. Vanligvis tar dette opp til et par ukers tid, men alt er avhengig av været. Om det er fuktig tar tørkeprosessen lengre tid, og om det blåser fælt må høyet ofte rakes opp på hesjene igjen. Sommeren er altså en tid hvor ekteparet Bakken er mye hjemme. Når høyet er tørt presses det meste til firkantballer. Resten dras inn på låven og pakkes i poser til smådyr-høy. Greinene fra de styvede trærne tørkes også. Alt blir til dyrefôr, både til hest og kjæledyr. Aud forteller at dyrene er glade i høyet deres, fordi det er mer variert i både lukt, smak og tekstur enn vanlig fôr. Dette med at alt de høster skal brukes til mat er noe hun er veldig opptatt av:
– Høy skal ikke kastes ut i skauen. Det er god mat. Man skal fullføre prosessen, det er en grunnholdning for meg, sier hun.
