Jeg vet en deilig skolehage

SELV LATTEREN til Nicolas Battersby, røper at han er dansk. Lyden er rund og mild.

Battersby er lærer ved Midtstuen ungdomsskole i Oslo, men har mer jord enn kritt på fingrene. Store deler av arbeidsdagen tilbringer han utenfor klasserommet. I stedet er han å finne i drivhuset, ved blomsterkassene, i grønnsakshagen, ved bålpanna eller ved skolens populære pizzaovn. Feriene benyttes til å vanne.

Skal vi tro de nye PISA-resultatene går det nedenom og hjem med norske skoler. Den internasjonale undersøkelsen foretas hvert tredje år og har visse kriterier for hva som forventes av dagens 15-åringer. Aldri har norsk ungdom skåret så lavt. Prognosene er nedslående. Grafene alt annet enn potente. Pilene peker ikke mot mulighetenes himmel slik lærere, rektorer og kunnskaps- og undervisningsministerne ønsker seg. I stedet har vi en rekke late, uengasjerte elever.

– Nei, det stemmer vel ikke helt, sier Nicolas Battersby.

Hans elever er midt i målgruppen for PISA, men på Midtstuen har miljøet blitt mye bedre de siste årene. Elevene har lettere for å konsentrere seg. Motivasjonen er sterkere. Håpet er lysegrønt. Det magiske ordet er «skolehage» og prosjektet spirer ut fra Utdanningsdirektoratets beslutning om at bærekraft skal være et overordnet mål i en tverrfaglig undervisning. Eller som det heter seg i Læreplanverket LK20: «(...) elevene kan forstå grunnleggende dilemmaer og utviklingstrekk i samfunnet, og hvordan de kan håndteres. Bærekraftig utvikling handler om å verne om livet på jorda og å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov. En bærekraftig utvikling bygger på forståelsen av sammenhengen mellom sosiale, økonomiske og miljømessige forhold. Menneskehetens levesett og ressursbruk har konsekvenser lokalt, regionalt og globalt.»

Elevene skal lære hvordan deres valg og handlinger kan påvirke jorden, samfunnet og økonomien på en positiv måte, med mål om å sikre ressurser og trivsel for nåværende og kommende generasjoner.

PRESIS HVORDAN skolene og lærerne i praksis skal håndtere dette mandatet, står det ingenting om i detalj. Blomster, bier og grønnsaker er ikke nevnt. Er ikke ordet «bærekraft» fortsatt litt diffust?

Battersby kan være enig i at det kan ha gått inflasjon i ordet, men ved hans skole har de landet på at bærekraft handler om, sitat: Å forstå og handle med tanke på miljømessig, sosial og økonomisk balanse. Elevene skal lære hvordan deres valg og handlinger kan påvirke jorden, samfunnet og økonomien på en positiv måte, med mål om å sikre ressurser og trivsel for nåværende og kommende generasjoner.

– Skolehagen gir oss en unik mulighet til å integrere bærekraftprinsipper i faget Mat og helse på 9. trinn, sier Brattersby og ivrer videre:

– Gjennom praktiske aktiviteter kan elever lære om bærekraftig matproduksjon, økosystemer og ansvarlig ressursbruk. Høstede råvarer fra skolehagen kan brukes i matlagingsøkter. Tverrfaglig samarbeid og prosjektbasert læring i skolehagen, gir elevene en praktisk forståelse av bærekraft, mens de samtidig utvikler ansvarlige holdninger og praksiser for en mer bærekraftig fremtid.

Det hele startet egentlig med et forlatt, lite drivhus. Battersby var nyansatt og hørte rykter han måtte få bekreftet:

– Er det sant, har vi et drivhus i skolegården? Svaret var et noe tamt ja...? Nicolas Battersby svarte med et gedigent WOW! All erfaring tilsier at satsningen var rett.

– Vi har fått en unik mulighet til å oppmuntre til ansvarlighet blant elevene, til å gi rom for eksperimentering og til å stimulere en naturlig nysgjerrighet hos elevene. Drivhuset kan være en arena for tverrfaglig undervisning, det kan styrke fellesskapet og øke bevisstheten om naturen. Samtidig gir det en plattform for å diskutere miljøspørsmål og skaper en dypere forståelse for klima og økosystemer.

ALT BEROR PÅ øynene som ser og det måtte et nytt blikk utenfra for å på nytt oppdage hvilket potensial som lå i et slikt lite glasshus.

– Jeg kom direkte fra en jobb på Geitmyra matkultursenter for barn, forteller Battersby.

– Jeg ble og er fortsatt veldig imponert over hva de får til der. I jobben der opparbeidet jeg meg en genuin interesse for mat og hage.

Covid-pandemien får skylda for at Nicolas Battersby måtte skifte beite, men det var hell i uhell. I 2020, i ny jobb, på Midtstuen skole, der ble ideene hans tatt villig imot.

– Ledelsen på skolen har vært rause, flinke og fleksible, forteller han.

– De praktiserer en visjonær tankegang og har tillit til prosjektet. Læreren roser også støtten fra Økologisk Norge.

Først etter tilskuddet fra dem var det mulig å satse for alvor. I dag er Midtstuen skole blitt en såkalt pilotskole. Nicolas Battersby er den fødte prosjektleder. Årsaken er de konkrete resultatene, men i bunn ligger også gode minner fra den tiden han som barn hang i skjørtene til moren sin i deres lille hage i Hjerting, ved Esbjerg i Danmark.

OGSÅ FØRSTEAMANUENSIS ved UiT, Norges arktiske universitet i Tromsø, Veronica Bergan, viser til røttene sine når hun skal forklare engasjementet sitt rundt skolehager, økologisk landbruk og verdien av å føre dette videre.

– Vi må ta inn over oss hvilken kunnskap som ligger nedfelt i generasjoner av liv levd i rurale strøk – på landsbygda, sier hun.

Hjemme i Troms var både det å sette og høste potet en «familiehappening» som Veronica kaller det.

– Besteforeldrene mine var sjøsamer, fiskebønder og drev småbruk frem til 1980, det var de som førte tradisjonene videre.

Da Veronica i 2013 ble ansatt som naturfaglærer ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, var studiet «førskolelærer» allerede i stor endring. Som en følge av dette skjedde også et navneskifte. Heretter skulle det hete «barnehageutdanning» med tverrfaglige kunnskapsområder; «barnehagen skal bidra til at barna [...] får innsikt i matens opprinnelse, produksjon av matvarer og veien fra mat til måltid» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 50).

Igjen var føringene ikke mer detaljerte enn som så. Hvordan gi barna denne innsikten? Veronica Bergan så nå sitt snitt til å så kunnskap som man i tidligere år har tatt for gitt, men som nå var på tur til å forsvinne.

For noen er det nok med å så frø i en melkekartong i vindusposten eller
sette en potet i ei bøtte. Andre går dypere til verks og starter
storstilt dyrking.

Nå startet et eget nybrottsarbeid, og sammen med lokale økologiske gartnere, agronomer og ikke minst Holt økopark i Tromsø, ble bærekraftig pedagogikk med utgangspunkt i økologisk dyrkning på studiet innlemmet i det tverrfaglige emnet «Natur, helse, lek og læring». Tematikken er økologisk dyrkning og Bergan innrømmer at ikke alle studentene er like ivrige. På et punkt kan de likevel enes: Blant studentene er det nemlig registrert en felles forståelse av pedagogenes sentrale rolle som foregangspersoner og verdiformidlere. Bergan mener at dette er spesielt viktig i urbane strøk der veien fra jord til matbord dessverre ikke er like synlig.

Uansett er det opp til hver enkelt barnehage og barnehageansatt å avgjøre hvor mye det skal satses på en grønnere hverdag. For noen er det nok med å så frø i en melkekartong i vindusposten eller sette en potet i ei bøtte. Andre går dypere til verks og starter storstilt dyrking. Under planleggingen må man uansett se på helheten og ta hensyn til vind, vær og klima.

– Her nord har vi en vekstperiode på tre måneder, opplyser Bergan. Med potetene som eksempel skal disse ned i jorda straks etter pinseria, cirka andre uka i juni og innen frosten kommer i september, må de opp. Hvilke planter som egner seg å dyrke, og hvor, er et eget, helt avgjørende felt.

– Hensikten er å bruke naturen til det som er mest hensiktsmessig, jobbe på landskapets premisser og ta hensyn til skygge, vind og jordsmonn.

Veronica Bergan har en jordnær naturfagdidaktikk. Og kanskje er det allerede på barnehagenivå det må satses? Går vi igjen tilbake til PISA-undersøkelsen 2023 ser vi nemlig at naturfaget utmerker seg spesielt som en taper. Dette speiles i både elevenes engasjement og i resultater.

KAN DYRKING av grønnsaker i barnehagen eller en enkel skolehage snu en slik utvikling? Er det virkelig slik at rotfrukt og solsikker kan få potensielle skoleavhoppere til å gjennomføre skolegangen sin likevel? Ja, mener Kristian Rubæk Ueland. Han er i dag ansatt 50 prosent som lærer ved Vadmyra barneskole og 50 prosent som ressursperson i områdesatsningen Loddefjord – Olsvik utenfor Bergen. Ifølge en levekårsundersøkelse skårer denne sonen svært høyt i antall elever som ikke klarer videregående skole. Frafallet teller hele 44 prosent. Men allerede på barneskolenivå ser man tendensene.

Er det virkelig slik at rotfrukt og solsikker kan få potensielle skoleavhoppere til å gjennomføre skolegangen sin likevel?

I løpet av de 15 årene Ueland har jobbet ved skolen har en sett en økning av elever som trenger en-til-en-oppfølging. Det er barn som har godt av en annen form for undervisning, barn som ikke er motivert og barn der kunnskapsnivået er så lavt at de har lite igjen av en tradisjonell undervisning i klasserommet. Noen av disse har på Ueland skole fått navnet «vandrerne». Det er rett og slett elever som bare slentrer rundt i gangene.

– Hallo der ute! Kan du ta imot en elev ekstra?

En slik forespørsel ble en gang ropt ut fra et av vinduene i skolen. Læreren visste ikke sin arme råd. En av elevene ville ikke høre. Det var da læreren ved en tilfeldighet oppdaget at kollega Ueland var ute i hagen med et knippe andre elever. Kunne det være plass til en til?

– Gruppen jeg ledet besto av litt eldre elever, minnes Kristian Rubæk Ueland. Den ekstra eleven var heller ikke spesielt medgjørlig, svarte ikke sammenhengende, men saboterte heller ikke. Noen dager senere ble Kristian Rubæk Ueland stoppet i korridoren av den samme eleven:

– Skal vi ikke snart ut og jobbe litt sammen?

Nå skulle det vise seg at eleven hadde evner som arbeidsleder. Allerede i de påfølgende timene hadde han planlagt hvem han ville ha med seg ut. Han delegerte oppgaver og ga beskjeder.

– Det handler om opplevelsen av felleskap og sosiale ferdigheter, konkluderer Ueland, men presiserer også at hageprosjektet ikke er noe de liksom surrer med sånn ved siden av eller i stedet for undervisningen. Nei, arbeidet her er strukturelt og nøye plottet inn i timeplanen. Timene ute inkluderer muntlige så vel som digitale ferdigheter, norsk, matematikk og selvsagt naturfag. En ting er også resultater på individnivå, men hele konseptet tangerer med Bergen kommunes mål om å bli Norges grønneste storby.

– Det er politikk i dette, sukker han.

– Byen er Bergen og den skal bli grønn. Det er også et mål at ungdommen skal hjelpes frem slik at flere gjennomfører videregående. Samtidig truer det nye byrådet i byen med å kutte i satsningen av skolehager.

EN SKOLEHAGE ER altså ikke bare en skolehage, men krever et helt maskineri der flere aktører, politikere ikke minst, trekker i de samme trådene. Dette er også en av konklusjonene i masteroppgaven «Skolehagen som en realisering av utdanning for bærekraftig utvikling: hvordan legge til rette for en motiverende skolehageundervisning på skolen?». Oppgaven er skrevet av Matthias Lehrmann som underviser i planteproduksjon, jord og kompost ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet, NMBU. Lehrmann viser til det faktum at læreplanen fra 2020 krever at bærekraft skal inn i alle fag, men påpeker verdien av en samstemthet på alle nivå.

– En viktig forutsetning for å få til skolehageundervisning på skolen er tverrfaglighet og samarbeid innad i kollegiet.

En skolehage er ikke bare en skolehage, men krever et helt maskineri der flere aktører, politikere ikke minst, trekker i de samme trådene.

RETT INN I MOBILSKJERMEN, direkte på Facetime fra en studietur i Mgeta i Tanzania, stemmer Erling Krogh i:

– Samarbeid er viktig! Skal vi berøre folk må vi gjøre det med aktiviteter der de føler de har noe å tilføye, der de kan ta egne valg, men også utnytte hverandres styrke.

Krogh er professor ved Institutt for lærerutdanning og utdanningsvitenskap ved NMBU, men retter ikke budskapet sitt kun til elever, studenter og lærere. Nei, han henvender seg til alle!

Med seg til Tanzania har han ti studenter. Tre tar lektorutdanning i realfag, en tar kombinasjonsstudiet realfag/naturfag og seks studerer fordypning i naturbruk. Her som hjemme har Krogh en visjon om å flytte undervisningen ut.

– Vi må gjenskape en forbindelse med en enhet som er brutt, sier han og presiserer:

– Den direkte koblingen fra jord til bord.

Klasserommet som læringsarena er ifølge Krogh så altfor begrenset. Selv har han 20 års erfaring som leder av kurset «Økologiske skolehager og bærekraftig læring». Kurset gir 15 studiepoeng, arrangeres på Gartneriet på Bygdøy i Oslo, og gir en innføring i hvordan skolehagen kan sitat: «(...) brukes til læring av skolefag, personlig utvikling og gi en dypere forståelse av livssammenhenger.» Først av alt må likevel selve grunnlaget være på plass og en av de viktigste ferdighetene som læres er rett og slett å bygge opp jorda – et ærlig, hardt og fysisk arbeid.

– Vi må ta kroppen tilbake, proklamerer Krogh.

– DET ER KULTURELT og menneskelig å jobbe med jorda og i en hage, mener Nicolas Battersby ved Midtstuen skole.

– Det binder skolen sammen på en bærekraftig måte.

Igjen benyttes altså ordet «bærekraftig». Battersby mener at det er helt på sin plass. Det er ikke mange årene han har jobbet ved skolen og han kan ikke peke på en tydelig situasjon før – og nå, men han mener likevel å kjenne at skolehagen har gjort noe med miljøet, inkluderingen og samholdet. Eierskap er et viktig stikkord her.

– Åttendeklassingene setter poteter om våren. Når de starter i 9. klasse, høster de dem og bruker potetene i timene med Mat og helse. I grønnsakshagen vokser det grønnkål, tomater, agurk, chili, rosenkål, urter og mais, men elevene verken nasker eller tråkker i bedene. I timene ute, rundt bålpanna, ved pizzaovnen, eller i løpet av et ganske alminnelig friminutt har Battersby overhørt samtaler der elever snakker om hagen og dertil liksom belærer hverandre:

– Grønnkålen er på sitt beste etter at den er blitt utsatt for ei frostnatt eller to.

Nicolas Battersby ler fornøyd.

– Dette med å drifte en skolehage har vokst litt på oss.