FØRSTE GANG jeg møter Ola Stedje Hanserud kommer han kjørende i en sølvgrå Skoda Octavia stasjonsvogn med henger. Kobberrød Fjellreven-anorakk, gråbrun høyhalset ullgenser med glidelås helt opp, kortklipt hår, litt skjegg, rolige øyne og mye smilerynker. Det er tidlig i oktober, og vi skal på fyllinga og plukke plank.
Ola hadde avtalt med han som kjører gravemaskinen på gjenvinningsstasjonen; det var helt ok at vi kom og plukket materialer. Maskinføreren skulle gjøre klart, legge frem paller og dørkarmer og sånt – litt avhengig av hva som hadde kommet inn den siste uka. Ola hadde forklart ham hva det var til; et mikrohus.
Og ikke et hvilket som helst mikrohus. Mest mulig av interiøret skal være brukt, og for eksempel kjøpt på Finn.no; gulv, tak og vegger skal bygges med resirkulerte materialer – slike du finner på fyllinga.
VEL INNE PÅ gjenvinningsstasjonen kjenner jeg meg liten. Lastebillass med paller kjøres frem på den store asfaltplassen, tømmes og trevirket sorteres av vår mann, maskinføreren. Den vesle timen vi er innom kommer tre-fire ladninger med paller og annet, nærmest ubrukt, treverk, som så helles ut på asfalten, skyfles sammen i hauger og, ja, som sannsynligvis ikke blir brukt om igjen, men går direkte til brensel.
Vi plukker ut og samler sammen de mest kurante plankene. Noen store to-tom-fire og noe tre-tom-seks som kanskje kan bli en del av fundamentet til mikrohuset, noen plater som kan bli til vegger eller som underlag til gulv. Ikke store fangsten, men en god start. Ferden mot et ferdig mikrohus av resirkulerte materialer har begynt.
HVERT ÅR hogges det rundt ti millioner kubikkmeter tømmer i Norge. Hogstmaskinene sorterer ut de beste tømmerstokkene til sagtømmer. Trærne felles, barkes, sages, skjæres og høvles til nye planker, takstoler og stendere, til stadig flere nye hus og hytter og kjøkkeninnredninger.
Ideelt sett burde trevirke av tømmer inngått i varige produkter i bygninger med lang levetid. På den måten lagres karbonet lenge. Og ikke som nå, hvor mye går til engangsprodukter, slik som paller og emballasje, eller bare får noen få år i bygningskroppen før de blir returnert til gjenvinningsstasjonene og deretter brent i et forbrenningsanlegg.
For det er mye plank som pælmes. Under en tredel av avfallet på norske gjenvinningsstasjoner tømmes i containere merket treavfall. I 2020 gikk 18 prosent av treavfallet vårt til materialgjenvinning, noe som økte til 27 prosent i 2021.
Målet med norsk avfallspolitikk er å få til mer materialgjenvinning, men perioden 2013-2023 økte mengden treavfall fra byggenæringen til nærmere 200 000 tonn per år. Når det gjelder treavfall, så blir en tredel generert av byggenæringen, mens resten kommer fra private husholdninger, servicenæring og industri.
Forskningsinstitusjoner som NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, undersøker hvordan mer returtre kan komme bedre til nytte i fremtiden. En av dem som arbeider med dette er forskningssjef og treekspert Lone Ross. Hun leder prosjektet cirk- WOOD, der målet er å sørge for at mer av treavfallet kan gjenbrukes i nye produkter.
– Det ideelle hadde vært om mye mer ble gjenvunnet. Men høye kostnader, mangel på tekno- logi og begrensninger i regelverket hindrer mer ombruk og gjenvinning av bygningskomponenter og avfallsfraksjoner, sier hun.
Jeg vil heller være en dråpe matolje i det maskineriet enn et sandkorn. Jeg har lyst til å omsette ord til handling, og jeg tror jeg blir et lykkeligere menneske av det.
MED DOKTORGRAD i industriell økologi fra NTNU, og fast jobb som forsker på NIBIO, har mikrohusbygger Ola Stedje Hanserud lenge vært kjent med hvordan samfunnet vårt påvirker miljøet og naturressursene. Forskningen hans har kretset rundt hvordan vi mennesker påvirker miljøet gjennom matsystemet – fra åker via tallerken til håndtering av matavfall og avløpsvann og resirkulering tilbake til åkeren igjen.
– Vi trenger en mer sirkulær økonomi rundt hvordan vi bor, produserer og konsumerer.
For all kunnskapen forplikter, og Ola ønsker å yte sin skjerv.
– Jeg vil heller være en dråpe matolje i det maskineriet enn et sandkorn. Jeg har lyst til å omsette ord til handling, og jeg tror jeg blir et lykkeligere menneske av det.
I løpet av det neste året skjer det mye i Olas liv. Han forlater forskningen, selger leiligheten på Ås og kvitter seg med overflødige eiendeler, blir øko-gründer og daglig leder i oppstartfirmaet EcoDo, mottar stipend for å skrive bok om hvordan bygge mikrohus – og så begynner han selv å bygge – mikrohus på henger.
DET ER JANUAR, vinter, og ute på en snøfylt og islagt vei foran gården Hoxmark i Ås kommune, sør for Oslo, står et ferdig mikrohus – Ola Stedje Hanseruds nye hjem – montert på henger, klar for transport. Over ett år har gått siden vi var på fyllinga sammen. Sakte og sikkert har skjelettet av mikrohuset blitt kledd, isolert og innredet. Mye av interiøret er på plass. Fasaden ferdig montert.
– Oi, du har fått bad! Det har skjedd masse nå, Ola. Du har jobba fælt.
– Det har blitt en del dager og timer her inne, det har det. Det er moro når det begynner å ta form og jeg ser at det er her jeg skal bo, svarer han.
Vi inspiserer ytterkledningen. Det røde, utvendige panelet, som er skråstilt, er hentet fra en hundre år gammel rivningsklar låve i Kviteseid.
Taket er fint, med forseggjorte beslag, vinduene av ulik alder, bredde og høyde, for alt er kjøpt på Finn.no. Inne er det hems til soverom, bokhylle, bad med dusjhjørne og vifte, kjøkkenbenk, utslagsvask og induksjonstopp med to plater; stekeovn på motsatt vegg i lag med kjøleskap. Gulvplata foran den vesle håndlagde vedovnen er hentet fra peisen hjemme på Nesbyen, der han vokste opp, og det fyres med femten centimeter knøtteved.
Det hele er lite og fint, søtt og røft.
Selv sikringsskapet er i miniatyr. I det hele tatt – kontrasten mellom Ola Stedje Hanseruds 1,86 meter på strømpelesten og alt det lille og trange er slående. Hvordan bevege seg rundt uten å ramme kanter og tak?
– Ser du den der?
Ola peker mot et rødt sår ved tinningen.
– Jeg begynner å bli kjent med den kanten ved veggen som stikker ned når jeg går ned fra hemsen. Et par omganger til så tror jeg at jeg sikkert har lært å bli kjent med den riktige bøyen.
Det er mye plank som pælmes.
IFØLGE DIREKTORATET FOR BYGGKVALITET er et mikrohus en frittliggende bolig på inntil 30 kvadratmeter. Utfordringen inne blir dermed å finne plass, slik at dører og skuffer åpner og lukker uten å komme i veien for hverandre. Ola planla mikrohuset i 3D, for å kunne forestille seg hvordan det kom til å bli. Blir det nok plass oppunder taket til å sitte i senga, for eksempel?
– Jeg har blant annet sittet mot en vegg og prøvd å måle min egen høyde fra rumpa og opp for å se om jeg kan sitte i senga, sånne ting. Så en må bare prøve seg fram.
– Og så er det treningsbjelken.
Som lidenskapelig fjellklatrer har Ola egen tverrbjelke oppunder stuetaket der fingertreningen kan foregå ufortrødent.
– Det var en ting jeg var helt sikker på fra start. Det måtte jeg bare ha med – et eller annet klatreaktig. Så da ble det to-tom-seks. Det er vel den mest solide planken i hele huset.
– Der skal jeg henge og dingle – i fingerbrettet.
Ola demonstrerer. Han løfter seg opp. Men det er akkurat som om han ikke bruker krefter i det hele tatt – at det kun er skjelettet som beveger kroppen helt ubesværet opp – og det smilende ansiktet dukker opp over klatrebjelken.
HVOR OG HVORDAN finner man seg et sted å sette opp mikrohuset sitt? Ola fant sitt nye hjem gjennom nettsidene til Debio – organisasjonen som kontrollerer og godkjenner økologiske gårder i Norge. Gården Brånås Søndre ligger i Lillestrøm kommune på Romerike, rett nord for Oslo, har spesialisert seg på økologiske grønnsaker og jordbær i tunnel, andelslandbruk og frittgående gris; varene selges på Bondens marked i Oslo. På Facebook skriver de: «Vårt mål er god dyrevelferd og rene råvarer dyrket på en måte som styrker både helsa vår, det lokale naturmangfoldet og matjorda på gården – slik at den kan gi rike avlinger også i fremtiden.»
– Det er veldig fint. Trivelige folk, og så hadde de en platting, en flekk som kunne passe til et mikrohus.
Fire måneder senere – en solfylt morgen i april – reiser jeg med Ruters syregrønne rute 400 fra Oslo bussterminal til Skedsmokorset for å besøke Ola i hans nye mikrohushjem.
VEL OPPE PÅ SELVE BRÅNÅSEN ser jeg det, mikrohuset; fint plassert i en lund av bjørk og lønn. Utsynet er vidt, fra soloppgang til solnedgang; det er nærmest 360 graders utsikt. Rett vis-a-vis, et lite jorde der frilandsgrisene på gården til sommeren skal gå. En mann i minigraver planerer langs veien. Frost og tele gjorde bakken så mjuk at huset holdt på å velte i møte med Romeriksvåren.
– Her blir det litt jobb utover. Jeg har lurt på å kanskje få kjørt på med noe pukk i innkjørselen. For jeg drar med meg sand på vei inn, selv om jeg prøver å banke av meg så godt jeg kan.
Jeg tar av meg skoene på trammen og trår direkte inn i kjøkkenkontorstua. Til venstre oppunder taket, klatrebjelken, påmontert klatrebrett til trening av fingerstyrke. Vi har frem til klokken tolv. Da har Ola avtalt lunsjklatring med en venninne.
– Det er bare ti minutter herfra. Et sted som heter Hvalsberget. Det er et nybegynnerfelt – og det er helt ok. Jeg tenkte å runde det feltet i sommer. Jeg må klare alle rutene der. Når det er så nærme så må man jo bare sette sånne mål.
– Hva det var som fikk deg til å ville flytte inn i et mikrohus?
– Jeg syntes ideen er veldig forlokkende; det å klare seg på mindre areal. På en måte ta mindre plass her i verden. Jeg har òg følt på at jeg har hatt altfor mange ting. Det å flytte inn på et sånt areal tvinger en jo til å kvitte seg med masse. Så den prosessen har jeg likt veldig godt.
– Det har òg vært sånn at jeg gjennom studiene på NMBU på Ås og på NTNU har fått en økt bevissthet rundt ressursbruk. Og så har jeg sett mer og mer at jeg har lyst til å være en del av en bevegelse med større bevissthet rundt hva man eier og forbruker av ting i den her verden. At vi tilnærmer oss det på en annen måte.
– Og da må jeg starte med meg selv. Da kan jeg ikke gå rundt og syns om alle andre, og så ikke gjøre noe med det selv.
Med kunnskap så kommer en slags følelse av at du er forpliktet til å gjøre noe.
– Noen av de tidligste minnene jeg har om miljøbevissthet eller økobevissthet, var ting jeg så på TV – med regnskogen i Amazonas og den nedhoggingen, den flatehogsten, som jeg syntes var helt vilt, og helt feil.
– Så det har nok kommet gradvis. Og det er selvforsterkende. Altså, du leser mer om det, du lærer mer om det, du ser at det her er faktisk viktigere enn jeg noen gang har trodd. Og med kunnskap så kommer en slags følelse av at du er forpliktet til å gjøre noe.
Han utdyper;
– Ikke det at jeg føler at det er et stort offer, eller at det her er en sånn 'Nå tar jeg en for laget', liksom, ved å bo her. Jeg har jo lyst til å bo sånn òg. Så det er ikke sånn at jeg sitter her og er bitter for at: 'Nå må jeg leve sånn, og alle andre kan liksom slå ut håret'. Det er det på ingen måte.
– Jeg tror heller at jeg kommer til å trives veldig godt her, og i hvert fall når uteområdet her begynner å bli litt grønnere.
Jeg spør hvordan han ser for seg framtida.
– Jeg har jo en stund tenkt at jeg har lyst på et småbruk, etter hvert. Som veldig mange andre som sitter og drømmer om det. Og da er det jo en mulighet å kanskje ta med seg det huset her da, og kanskje bruke som et gjestehus eller leie ut. Det er en mulighet.
– Jeg liker godt den der tuntanken. Det er jo en gammel norsk boligform, som vi har mistet litt. Det at man bor flere rundt et tun, og at man deler på noen ting og en har et felles bryggerhus, at en har et slags fellesskap.
– Så det er noe jeg kanskje har lyst til å utforske. Og før jeg blir for gammel til det. Så jeg ser jo på det huset her som litt midlertidig for min del. Men hvem vet? Kanskje blir det lengre enn det jeg tror? Det er ikke så godt å si.
Klokken er tolv. Intervjuet er ferdig. I enden av grusveien i bånn av Brånåsen sitter venninnen Hilde i en mørkegrønn Nissan Leaf og venter. Sammen skal de ut i det fine vårværet for å utforske fjellveggen Hvalsberget sammen. Jeg blir med for å fotografere Ola i fjellveggen. Det er imponerende å se ham smyge seg langs granitten mens han sikrer ruta med tau og karabinkroker. Akkurat dét utstyret er nok ikke kjøpt på Finn.no, tenker jeg idet jeg går ut av den snøfylte skyggen av Hvalsberget og inn i vårsola igjen og bort til bussholdeplassen på den andre siden av riksveien.
