DET HAR GJENNOM hele vekstsesongen vært meldt om tørke i Spania. Kun mennesker og dyr får tilgang. Er det noe husdyr trenger mye av, er det vann. Ei ku drikker opp mot 100 liter om dagen. Plantene på åkrene tørker.
I vår var temperaturen enkelte steder 15–20 grader over normalen for årstiden i Spania. Avlingene på korn gis opp. Nøtteproduksjonen sliter. Oliven- og vingårdene blir rammet og produksjon av grønnsaker og ris rammes. 30 % av alle grønnsaker og frukt vi importerer i Norge er fra Spania.
Tørke rammer oss sjeldent i Norge. Joda, vi har sommeren 2018 godt i minne, men da syntes ironisk nok nordmenn det var deilig med hete. Bøndene i Norge hadde det ikke like gøy under disse sydentilstandene. Graset tåler en støyt om det har dype nok røtter. Det tåler som regel tørke, men avlingene ble lave. Det var kamp om de siste grasstråene og færre rundballer å se i landskapet.
Man brukte halm som nødfôr. Halm er det som blir igjen etter at man har tatt av kornet. Det er harde strå. Ingen kyr kaster seg over halm om de kan velge, de foretrekker saftig gras. Men sommeren 2018 var de nødt. Mange dyr ble sendt til slakt fordi bonden ikke hadde nok fôr. Men de hadde vann å drikke!
I MAI I ÅR så det skummelt ut igjen, men regnet kom i løpet av sommeren, selv om mange bønder også i år får lavere avling. Vi har likevel fått en forsmak på hva tørke er for noe. I andre land er det allerede en del av virkeligheten som følge av klimaendringer. Det er mer ekstremvær.
Av FNs bærekraftsmål handler nummer 2 om matsikkerhet. Ja, kyr slipper ut metan og bidrar til klimagassutslipp gjennom å tygge drøv og rape, men la oss ikke se oss helt blinde på dette. Det er en større helhet. Vi må fortsatt ha mat og selv om vi følger klimarådene om å spise mindre kjøtt enn i dag, bør vi vurdere hvilket ressursgrunnlag vi har, som kan være med på å fø verden. Vi trenger å bruke de ressursene som er.
Hvilke land i verden har vann nok? Norge er et av dem, og her forventes det ikke, som i Spania, mindre regn, men mer regn. Når dyr går på beite i utmark i Norge har de vann hele beitesesongen hovedsakelig fra naturlige vannkilder. Selv om vi har opplevd en tørkesommer, og vi til tider har for lite vann i vannmagasiner som skal produsere strøm eller i drikkevannskildene, har vi vann.
FRA NATURENS SIDE har Norge årlige ferskvannsressurser på hele 377 milliarder kubikkmeter vann. Det betyr at vi i teorien har nok vann til å forsyne alle verdens innbyggere med 150 liter vann daglig, ifølge Norsk vann som er organisasjonen for vannbransjen.
Vi svømmer i vann. Og noen gang oversvømmes vi og. Det fosser nedover fjellsider. Vi lager vannkraft, og om våren er vi redd for flom. La kua drikke seg utørst her.
Er det ikke lurt at vi som har vann og gras produserer det vi kan av kjøtt og melk? De globale ressursene er ulikt fordelt. Vi har ikke lys nok til lange vekstsesonger, ikke har vi dyrkbar jord heller som andre land. 3 % av vårt land kan til dels brukes til å dyrke det vi importerer fra Spania. Spania har 25 %. Men vi har vann. Noe beitedyr trenger mye av. I tillegg til gras som vi og har gode forutsetninger for å dyrke og som nå gror igjen i utmark.
Når vi importerer mat fra andre land, som for eksempel planter, vet vi sjelden om dette er eksportert tørke. Mange land må ta i bruk grunnvannsreserver for å vanne avlinger.
20-25 % av egenvekten til linser og bønner er protein. Kjøtt består av 30-50 % protein. Bønner og linser er viktige næringsmidler for verdens befolkning, spesielt i tørkerammede områder. Enkelte sorter tåler nemlig tørke svært godt. Bønner og linser er svært sårbare for mye vanning. Eller regn som det kalles i Norge. På grunn av klimaendringene er det meldt mye mer regn. Vi trenger planter som kan stå i vann.
Vi skal produsere bønner og belgvekster i verden, det er soleklart. Men der de kanskje kunne ha dyrket kikerter, vil de også ha kjøtt, melk og ost.
I Dubai har de opprettet egne meierier fordi de vil ha fersk melk. Meieriet Al Rawabi Dairy har 16 500 kyr. De har aldri drukket av en bekk eller sett doggen på et grasstrå. Avansert teknologi renser saltvann så de kan drikke sine 100 liter om dagen.
Det er så merkelig lesning når man leser på hjemmesidene deres: «Vi bruker de fineste råvarer fra USA, Brasil, Argentina, Hellas, Sudan og Frankrike», skriver de stolt.
De bruker litt gras. Men mest belgvekster, hvetehalm, bomullsfrø, soyabønner og prosessert mais og en del bygg. Hadde disse Holstein-kyrne bodd i Norge hadde de fått gras som de fra naturens side er utviklet til å spise.
De skal ha for den teknologiske innsatsen for å holde kyrne i kjølige nok omgivelser og med avansert teknologi for å rense saltvann. Men noe skurrer. Akkurat som vi skulle produsere eksotisk frukt og la våre enger bli åkre for linser og kikerter, som ikke liker særlig mye regn.
Det er et ekstremt eksempel, men i debattene her hjemme glemmer vi ofte å se på ressursgrunnlaget når vi snakker bærekraft. Ikke bare er vi et grasland, i motsetning til Dubai og den arabiske halvøy, vi har også masse vann.
I EN RAR FRAMTID kan det jo hende at det er vi som eksporterer fôr til Dubai fordi vi selv ikke skal ha dyr nok til å utnytte ressursene.
Ansvaret for fortsatt matsikkerhet som også er et bærekraftsmål, ligger nå ikke bare hos landbruksmyndighetene, men også hos helsemyndighetene. De faglige ekspertene som jobber med de nordiske kostrådene har sett på en enkel parameter for bærekraft: klimagassutslipp. Ja, det haster å få redusert disse. Men vi kan ikke i hastverket glemme ressursgrunnlaget og matsikkerheten. Da gror graset igjen og vannet renner ut i havet.
Heldigvis klarer de å rense dette vannet igjen i Dubai, mens vi kan importere grønnsaker fra Spania. Vi oljeland kan gjøre som vi vil.
Det er rett og slett sjokkerende at vi ikke har med vannressurser når vi snakker om bærekraftig matproduksjon.
