Trass fra Kryssgården

DET ER IKKE BARE EI KU, er det et uttrykk som sier. For Astrid var det mange.

– Foreldrene mine la alt de hadde av arbeidstimer og energi ned i melkegården hjemme.

Gården hun snakker om heter Aulestad og er Astrids barndomshjem. I dag er det Astrids bror, Erling Bjørnson og samboer Guro Lajord som driver her, og Astrid har ikke helt oversikt over antallet kyr på bås.

– I takt med tiden har produksjonen økt og er mye større enn da jeg var liten. Vi hadde en kvote på 110 tonn og gården var den første i Gausdal som hadde løsdriftsfjøs.

Siden Astrid er eldst i søskenflokken har hun i utgangspunktet odel på Aulestad. – Planen var at jeg skulle ta over hjemme, forteller hun og skjenker en kopp hjemmelaget peppermyntete i keramikkoppen sin:

– Ja, innrømmer hun: – Målet var faktisk å bli konvensjonell melkeprodusent, men slik ble det altså ikke.

AURLAND VAR STEDET der de økologiske frøene begynte å spire for Astrid. – Jeg gikk siste året av videregående på SJH, forteller Astrid og presiserer: – Forkortelsen står for Sogn jord- og hagebruksskule. Økologisk filosofi gjennomsyret skolen og undervisningen, men nesten like viktig var et stadig gjentagende mantra: Ha tro på det du driver med, og du vil også få det til.

På dager hvor Astrid er i nærheten av å tvile, og lurer på om det hun kjemper for virkelig er rett, da kan hun ta fram denne setningen. Hver gang virker det. Som om ordene er den beste gjødsel, gror det rundt henne på nytt.

– Mange tror at det å drive økologisk er det samme som å finne seg i små avlinger og la ugresset få herje fritt.

ENEBOLIGEN FAMILIEN BJØRNSON bor i idag har de bygget selv og ligger på Dolvenhøgda i Brunlanes i Vestfold. To kilometer lenger øst ligger svigerfarens gård med navnet Kryssgaarden. Navnet gir assosiasjoner til Astrid Lindgrens Bakkebygrenda, med Nordigarden, Mellomgarden og Sørigarden. Idyllen slutter imidlertid her. For selv om Astrid, i tillegg til SJH, har tre år med økologisk landbruk på Blæstad i ryggen, og flere år ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet, møter hun daglig en helt tydelig skepsis. – Fordommene mot økologisk landbruk står fortsatt sterkt, bekrefter hun. – Mange tror at det å drive økologisk er det samme som å finne seg i små avlinger og la ugresset få herje fritt.

ENSOMT KAN DET også bli å stå i dette alene, derfor mener Astrid at det er viktig å henge med de riktige folka. Og nå snakker trebarnsmoren med en styrke og et tonefall som om hun ikke var økobonde, men en 17-åring på vei til en festival. Og kanskje er ikke sammenligningen helt feilaktig? Også innen jord bruket et det et visst press. I likhet med ungdommen er Astrid nødt til å overbevise, tenke merke varebygging og ikke minst foreta en rekke handlinger på ren trass.
– Da jeg begynte å leie jord hos svigerfar, sa jeg ikke noe om at jeg ville dyrke økologisk. Eplene kunne han nok ha tro på, men ikke at også bærene skulle kunne dyrkes på samme vis.

UTSIKTEN FRA VERANDAEN gir utsyn over et av landets beste jordbruksdistrikt. De fleste bøndene her driver med poteter, salat, løk og gul røtter. Noen har jord bær. Ikke sjeldent har man to avlinger per sesong, men de driver også konvensjonelt. Astrid retter:

Fordommer og skepsis er som regel bare en følge av mangel på ny kunnskap.

– Integrert, heter det nå. Også Astrids svigerfar driver slik. Han er 62, men har verken planer om å trappe ned eller endre driften. – Steinar er veldig dyktig til å følge markedet, forklarer Astrid. – Han driver lønnsomt, men tradisjonelt. Hun smiler lurt:

– Første gang svigerfar fikk vite at jeg drev økologisk bringebær på hans gård, var da han leste om det i lokalavisa vår Østlandsposten.

HARSELERER OG GJØR NARR, nei det gjør Astrid ikke, men nøkternt slår hun fast at endring ofte både er vondt og vanskelig. – Fordommer og skepsis er som regel bare en følge av mangel på ny kunnskap.

Men selv om forandringer ser ut til å være et frem medord for enkelte jordbrukskolleger, er økobonden Astrid ikke uten håp. Ektemannen Martin er et nærliggende eksempel på at radikal holdningsendring faktisk er mulig.

Vi traff hverandre på Ås, forteller Astrid. Begge gikk på Plantevernviteskap, men han hadde null tro på at det var bærekraftig å drive økologisk. Nå er det Martin som leser slike bøker som dette, sier hun og legger en bruktbok på bordet. Tittelen taler for seg: Quantum Agriculture, Biodynamics and Beyond. Forfatteren er Hugh Lovel.

Stryker vi l-en i forfatterens etternavn, ender vi opp med ordet LOVE. Astrid er ikke av den romantiske typen, men til jorda og verden har hun mye kjærlighet.

– Jeg tror ikke jeg kunne jobbet med noe annet, sier hun. Fra 2011–2015 var hun landbruksvikar i Grenland. – Der ble jeg fortalt hva jeg skulle gjøre og når, men jeg ville jo styre selv!

I 2015 fikk hun etableringsstøtte av Innovasjon Norge, og først da turte hun å forpakte litt jord. Noe ligger på Kryssgården og noe på Foldvik få kilometer unna. Til sammen har hun i dag 43 mål. Epletrærne poder hun selv basert på kraftigvoksende grunnstammer som er godt resistente mot plantesykdommer. – Via et godt og stort rotsystem henter disse plantene opp mye vann og næring selv, forklarer hun.

Nå som ektemannen Martin, som for øvrig er plante vern konsulent i Andebu på Vestfold møllene, også er med på laget, går prosessene lettere.

Han blir mer og mer opptatt av kjemi og plantefysiologi, forteller Astrid.
– Han holder en knapp på naturlige plantevernstoffer som kobber, svovel og sprøytekalk i form av kalsium.

GJØDSEL GIR KANSKJE større avlinger og flere penger i kassa, men Astrid Bjørnson tenker lengre enn som så.

Hvis jeg ville drevet kun for størst mulig profitt og jobbet minst mulig, da måtte jeg nok kuttet ut bringe bærene og holdt av minst 50 dekar bare til frukt. Mer rasjonelt hadde det nok også vært å satse bare på én art, eksempelvis epler som Rød aroma. Men er ikke det litt kjedelig?

Bonden har svarene selv. – Jo, jeg ville kjedet meg. Dessuten ville jeg blitt mer sårbar, for tenk hvis det ett år slo feil? Nei, det at jeg driver variert oppleves verdifullt, dessuten øker det kundegrunnlaget. Når jeg regner på hva jeg sitter igjen med, er det cirka en tredjedel utgifter, en tredjedel til produsent og resten til omsetningsleddene. Det siste leddet krever faktisk minst, men gir høyest fortjeneste.

For Astrid hjelper det jo også å vite at det hun dyrker og selger er noe av det sunneste man kan spise. En ting er likevel avlingens sunnhetsgestalt, det som virkelig driver henne er den helhetlige tanken, det hun kaller «altet».

– MED ET HELHETLIG TANKESETT, der vi både satser bredt og variert, vil jorda ikke utarmes, sier Astrid.

De minste eplene er perfekte som matpakkeepler, de store passer bra til eplemos.

– Det er viktig å forebygge problemer. Eksempelvis er det stor nytte i å dekke til jorda. På det viset tilføres næringsstoffer og vi stagger erosjon. Jeg må også legge til rette for mikroorganismer og de ørsmå «husdyra» i bakken som gir plantetilgjengelig næring til kulturplantene. De litt større nyttedyra må vi også ta vare på, sette opp fuglekasser og legge til rette for naturlige gjemmesteder.

Astrid Bjørnson mener at mangfold er et nøkkelord vi ikke kommer unna.

– Når jeg satser på flere sorter bær og frukt er det for å unngå smittepress, for eksempel mener jeg at samplanting av pærer og epler gir mindre rognebærmøll. Rognebærmøllen tiltrekkes nemlig mer av pære blomster enn epleblomster, men gjør lite skade på pærene. Hver sort av de fleste arter har ulike krav, noen er varmekjære, noen tåler fuktighet, andre liker tørt klima. Noen er sårbare for noen typ er sopper, mens andre tåler det bedre. Skifte av vekster og ulik jordbearbeiding gir mer eller mindre oppformering av ugress, plantesykdommer og skadedyr.

ASTRIDS URTETE er blitt kald, men i det varme Brunlanes- været egner den seg nesten bedre som tørstedrikk. På agendaen venter en sesong med opprydning og planlegging før våren.

Det er et årsverk dette. Om det er bryet verdt – svetten, timene og arbeidsinnsatsen – det vil hun helst ikke tenke på, men hvis det likevel skulle røyne på, da tar hun fram tryllesetningen fra Aurland: ha tro på det du gjør, da får du det til!

Med økologisk landbruk får vi en mer stabil økologi på sikt, sier hun: – Da redder vi også oss selv.