Da driftsmidler som kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler ble introdusert i landbruket ble det fra flere hold stilt spørsmål ved om jord, miljø og ernæringskvalitet påvirkes av at produksjonen skjer på grunnlag av industrifremstilte driftsmidler i stedet for som en del av et lokalt kretsløp på gården. Det var bekymring for at mål om en stadig mer intensiv produksjon kunne innebære risiko for å forringe naturgrunnlaget og folks helse. Dette var en bakgrunn for at forkjempere som Rudolf Steiner, Albert Howard, Maria og Hans Müller, Peter Rusch, Eve Balfour med flere rundt andre kvartal av 1900-tallet utviklet teoretiske og praktiske grunnlag for hvordan næringsmidler kan produseres på en måte som best mulig ivaretar jord-, plante-, dyre- og menneskehelse, basert på miljømessig, sosial og økonomisk rettferdighet.
Disse nye anskuelsene fra Mellom-Europa nådde Norge i siste halvdel av 1920-årene, og i ulike deler av landet var det enkeltpersoner og grupperinger som entusiastisk engasjerte seg. Olaf Funderud, stifter av Østfold Folkehøyskole i Eidsberg, dannet sammen med rundt 10 andre en studiekrets i 1927 om biodynamisk landbruk, som var benevnelsen på den økologiske driftsmetoden som Rudolf Steiner ga impulser til i 1924. Studiekretsen ivret for å prøve ut metoden i større målestokk, etter at det var gjort dyrkingsforsøk i mindre skala fra 1928.
En som ble ansett å være særlig egnet til å kunne bidra med kunnskap om helhetlig gårdsdrift var Karl Døbelin. Han var oppvokst i Tyskland og Sveits, men fikk i tenårene en tilknytning til Norge. Hit kom han i 1913 og ble etter hvert engasjert i gårdsarbeid, og gikk senere på lærerseminariet i Volda. Da han fikk kjennskap til biodynamisk landbruk ble han så engasjert at han oppgav læreryrket for å lære om metoden, og reiste til Tyskland til det biodynamiske gårdsbruket som Waltraud Schöpflin drev. Det var mens han var der at han fikk forespørsel fra Olaf Funderud om å komme til Norge igjen for å videreformidle kunnskap om biodynamisk landbruk. Karl Døbelin takket ja og kom sammen med Waltraud Schöpflin, og de giftet seg senere.
Karl Døbelin og Waltraud Schöpflin kan kalles «foreldrene til økologisk landbruksdrift i Norge».
PÅ INITIATIV FRA Olaf Funderud og flere fra nevnte studiegruppe, ble gården Nordre Sletner på Slitu ervervet i 1930 for biodynamisk drift. Den gang var gården på rundt 120 dekar innmark, pluss noe skog. Waltraud og Karl Døbelin la sammen grunnlaget for et driftsopplegg som skulle få stor betydning for tilpasning av det biodynamiske landbruket til norske forhold. Sletner ble dermed den første gården i Norge, og også i Norden, som ble lagt om til drift basert på en praksis som i dag går under betegnelsen økologisk landbruk. Oppstarten var i 1931. Karl og Waltraud Døbelin kan derfor kalles «foreldrene til økologisk landbruksdrift i Norge».
Gården tiltrakk seg tidlig folk som ville lære om biodynamisk landbruk. Det kom praktikanter fra inn-og utland, og det var bønder som drev konvensjonelt og som søkte mer praktisk kunnskap for å kunne ta fatt på omlegging av egen gårdsdrift. Og Karl Døbelin inspirerte og motiverte mange. Det vokste etter hvert frem et miljø med både bønder og interesserte forbrukere som ga grunnlag for å etablere en egen interesseorganisasjon i 1950; Biologisk-dynamisk Forening. Fra etableringen av var Karl Døbelin leder, et verv han hadde inntil han døde i 1976.
Nordre Sletner ble den første gården i Norden som ble lagt om til drift basert på en praksis som i dag går under betegnelsen økologisk landbruk.
Matjord ble foreningens medlemsblad, og fra 1965 kom Herba som abonnementstidsskrift. Det ble etablert en egen veiledningstjeneste, og foreningen hadde en viktig pådriverrolle for igangsetting av ulike initiativer. Nevnes her kan etableringen av Helios i 1968 – et produsent-forbrukerinitiativ for omsetning av økologiske produkter –, etableringen på 80-tallet av sertifiseringsinstansen Debio og organisasjonen for produktformidling, Produsentlaget.
FRA SLUTTEN AV 60-tallet ble økende miljøbevissthet og søken etter alternativ livsstil stadig mer fremtredende, særlig blant ungdom, og det ble nå et engasjement for alternativt landbruk som ikke bare sprang ut fra det biodynamiske og Rudolf Steiners idégrunnlag. Interessen for natur-og miljøvern og alternativ samfunnsutvikling manifesterte seg også ved at mange unge søkte seg til jordbruket. Men frem til første halvdel av 1980-tallet var fortsatt det biodynamiske landbruket den dominerende økologiske driftsmetoden med hensyn til utbredelse, organisering og omsetning av produkter.
En foregangsperson for jordvernsaken var Edvard Vogt i Bergen; pastor, politiker, filosof og sosiolog. I 1971 etablerte Vogt organisasjonen Alternativ Jordbruk med formål om å hjelpe interesserte å skaffe seg gård, støtte opp om jordbruksutdanning og å være et samarbeidsorgan for bønder. Alternativ Jordbruk skiftet siden navn til Jordsøkjarsambandet for å tydeliggjøre organisasjonen sitt formål. Jordsøkjarsambandet hadde sete i Bergen og utga tidsskriftet Jordvett. Økologisk drift var fra begynnelsen av ikke en del av formålet, men mot slutten av 70-tallet ble det vedtatt at organisasjonen også skulle arbeide for å fremme alternative driftsformer. I 1984 ble organisasjonens navn endret til Norsk Økologisk Landbrukslag (NØLL). NØLL markerte seg særlig som informasjonsformidler mot produsenter og forbrukere, og var også aktiv i politisk arbeid overfor myndighetsinstanser.
Produsentlaget, som er nevnt under omtalen av Biologisk-dynamisk Forening, skiftet senere navn til ØkoProdusentane, og ble sammen med Norsk Økologisk Landbrukslag og Norsk Økologisk Urtelag slått sammen til én organisasjon i 2000: Oikos – Økologisk Landslag. Det er denne organisasjonen som i dag heter Økologisk Norge, og som er utgiver av Ren Mat.
I 2000 ble flere organisasjoner slått sammen til én: Oikos - Økologisk Landslag, som i dag heter Økologisk Norge.
Bildet viser tidsskrifter som leder fram til dagens Ren Mat: Alternativ Jordbruk > Jordsøkjarsambandet > Jordvett > Ren Mat (illustrert med utgave fra 2007).
Frem til 1990-tallet var eksisterende organisasjoner innen landbruket i liten grad opptatt av å inkludere økologisk landbruk i sine virksomheter. Det ble derfor etablert flere egne organisasjoner spesielt for økologisk landbruk. Biologisk-dynamisk Forening, Norsk Økologisk Landbrukslag, Produsentlaget og Debio er nevnt. I 1980 ble Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk etablert som den første av det som skulle bli en landsdekkende rådgivningstjeneste med et nettverk av forsøksringer og fagseksjoner. Et eget kompetansesenter for forskning og utvikling kom i 1986, Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK). Flere av disse organisasjonene består fortsatt, mens nettverket av forsøksringer og fagseksjoner for økologisk landbruk har inngått i den ordinære rådgivningstjenesten til Norsk Landbruksrådgiving.
PIONERBØNDENE som la om driften til økologisk ble ofte oppfattet som bakstreverske som ikke ville ta del i «fremskrittene» og ikke slutte opp om tidens strømninger og nyvinninger. Det skulle en rak rygg til for å handle ut fra overbevisning om nødvendigheten av en annen praksis i en tid da landbruket og samfunnet i det vesentlige hadde helt andre idealer og utviklingsmål. I dag er situasjonen en annen, og bønder som driver økologisk har ofte status som innovative foregangspersoner.
Pionerbøndene som la om driften til økologisk ble ofte oppfattet som bakstreverske som ikke ville ta del i «fremskrittene» og ikke slutte opp om tidens strømninger og nyvinninger.
Biologisk-dynamisk Forening ble etablert i 1950. Bildene viser styret i 1952, bestående av erfarne gårdbrukere som drev biodynamisk på forholdsvis store gårdsbruk. Fra toppen til venstre: Karl Døbelin, styreleder (Nordre Sletner gård på Slitu), Johan Nicolaysen (Rønnerud gård i Jevnaker), Einar Grepperud (Frilund gård på Bjørkelangen) og Herbert Prausnitz (Hagen gård i Veme).
To andre viktige merkeår for økologisk landbruk i Norge før årtusenskiftet er 1989 og 1994. I 1989 nedsatte Landbruksdepartementet en arbeidsgruppe for å utrede myndighetenes rolle i sammenheng med videreutvikling av økologisk landbruk, og det ble bestemt å innføre et omleggingstilskudd for å stimulere til større utbredelse av metoden. Fra da av ble økologisk landbruk også et myndighetsanliggende. Overgangen fra å være en ren grasrotbevegelse til å bli en del av et offentlig system ble møtt med en avventende holdning, både blant bønder og i organisasjoner. På den ene side innebar myndighetsinvolvering en anerkjennelse av det grunnlagsarbeid som var gjort gjennom mer enn 50 år, mens på den annen side var det betenkeligheter med at myndigheter skulle gripe så dypt inn i både styring og regelverksutvikling.
1994 ble et merkeår ved at EU-bestemmelser for økologisk produksjon ble innført som en del av EØS-II-avtalen.
1994 BLE ET ANNET MERKEÅR ved at EU-bestemmelser for økologisk produksjon ble innført som en del av EØS-II-avtalen. Definisjon av metoden – produksjonsreglene – var ikke lenger noe som frivillige organisasjoner utarbeidet på grunnlag av sin innsikt og sitt engasjement. Denne «maktoverdragelsen» falt mange tungt for brystet, og flere sterke idealister fortsatte sine driftsopplegg uten å ta del i den offentlige tilskudds- og sertifiseringsordningen. I dag fremstår ikke situasjonen som så motsetningsfull. Det har vært av stor betydning at myndighetene med sin virkemiddelbruk har stimulert til økt produksjon og omsetning, og at de fra 1992 av har formidlet at økologisk landbruk har en spydspissfunksjon for utvikling av landbruket generelt.
Imidlertid er det kritiske røster som mener at det offentliges strategier for økologisk landbruk i senere tid er blitt svekket. Tidligere tallfestede mål for produksjon og omsetning er skrinlagt, for å bli erstattet med en formulering om at utviklingen skal være etterspørselsdrevet. Betydning av økologisk landbruk – sett i lys av helse, miljø, klima og ressursforvaltning – er her i landet nedtonet sammenlignet med for eksempel hva som kommer frem i EUs biodiversitetsstrategi for 2030. I denne heter det at økologisk landbruk spiller en viktig rolle for å bidra til å gjenopprette ødelagte økosystemer. Ut fra strategien er det fastsatt et mål om at 25 prosent av EUs landbruksarealer skal drives økologisk innen 2030. Her tillegges altså økologisk landbruk en betydelig rolle for et fremtidsrettet og bærekraftig landbruk, mens det i «etterspørselsdrevet» mer signaliseres at økologisk er noe for spesielt interesserte.
Ved å betrakte den mer enn 90 år lange historien til økologisk landbruk i Norge er det påfallende å se med hvilken forutseenhet og med hvilket pågangsmot ildsjeler har stått på for saken. Det er gjennom årene lagt et solid erfarings- og faggrunnlag som er verdifullt i dagens arbeid knyttet til nasjonale bærekraftsmål.
En fullstendig gjennomgang av den historiske utviklingen av økologisk landbruk i Norge finnes på Økologisk.no.
