– DET ER INGEN GODE GRUNNER til å bli bonde i dag, kommer det klart og tydelig fra en ny, ung, forsøkende jordbruker.
Astri Amalie Block Kvåle er 31 år gammel. Hun kjøpte småbruk med 17 mål dyrkbar mark i Risør kommune i 2021, sammen med samboer Morten Michalsen. Da hadde de vært på utkikk etter et bruk over lengre tid. De er begge fra Kristiansand og har mangfoldig bakgrunn, blant annet fra serveringsbransjen, snekker- og håndverksfag og kommunikasjon.
Slipp oss til!
– «Dere har mye å leve for, men ingenting å leve av», ble vi tydelig fortalt av saksbehandleren i Innovasjon Norge, sier Astri. De mener at arealet vårt er så lite at det ikke har noen betydning eller kan bidra til noe.
DET ER HELT ESSENSIELT at jordbrukere som ønsker å starte opp med, eller legge om til økologiske, biodynamiske eller regenerative praksiser får støtte til å få det til, både gjennom kunnskap, kapital og tilgang. Det å være bonde er et såpass lavtlønnet yrke at risikoen det innebærer å prøve ut nye praksiser er helt nødt til å bli delt mellom flere. Dersom all risikoen faller på bonden – som den oftest gjør i dag – er det klart at det er lettere å fortsette som før, med noe som tilsynelatende har funket ok til nå. Dersom alternativet er å miste avling eller produksjonsareal i en omleggingsfase, når bonden trenger all den inntekt hen kan få slik situasjonen ser ut i dag, da går det ikke opp. Bonden kan ikke løpe fortere nå. Og bør ikke også risikoen fordeles på de som etterspør disse endringene fra bøndene, være seg offentlige aktører, verdikjedeaktører eller forbrukere?
Fra det vi har lært mer og mer av de siste årene, er at risikoen er verdt å ta. Regenerativt jordbruk gir høyere avlinger per arealenhet, mindre vannforbruk, frihet fra kostbare innsatsmidler som kunstgjødsel og plantevernmidler, mer biologisk mangfold i økosystemet, lavere bruk av fossile energikilder og utslipp, samt karbonbinding i både jord og planter.
Bonden er mer enn klar til å ta utfordringen – alle de bøndene jeg kjenner er kreative, engasjerte, nysgjerrige og løsningsorienterte mennesker med åpne sinn og en «can do-mentalitet». Det de trenger er at de får den støtten som trengs for å dra det største lasset og faktisk implementere disse praksisene ut i livet. Regenerativ drift med lave driftskostnader på grunn av få eller ingen eksterne innsatsmidler og tunge maskiner som krever både vedlikehold og drivstoff er veien fremad for et levedyktig jordbruk.
Det er ingen gode grunner til å bli bonde i dag, kommer det klart og tydelig fra en ny, ung, forsøkende jordbruker.
ASTRI OG MORTEN har siden de tok over småbruket i Sivik kjempet med Innovasjon Norge for å få støtte til nødvendige utbedringstiltak, og for å vise alt de kan bidra med om de får litt oppstartshjelp.
– Det virker som det er svært store kunnskapshull og lite villighet til å tilegne seg ny kunnskap fra de som skal forvalte prosjektmidlene innen landbruk hos Innovasjon Norge. Vi lurer veldig på hvordan kompetanseheving og ny kunnskap formidles ut til rådgivere. De har jo til og med fastsatt dette som fokusområder både i fjor og i år, nemlig å satse på småskalaproduksjon og unge inn i landbruket. I praksis stemmer ikke det i det hele tatt, og allokering av midler er veldig personavhengig, i alle fall ut fra det vi har opplevd. Det er mye annet vi heller skulle brukt tiden og energien vår på enn å kjempe med virkemiddelapparatet. De skal jo være samarbeidspartnere, ikke motstandere. Det de viser oss er at det ikke investeres i selvforsyning og fremtidig matproduksjon, selv om det tilsynelatende ønskes på papiret, forteller de meg.
Jeg tok kontakt med kommunikasjonsavdelingen til Innovasjon Norge for å be om et tilsvar til disse kommentarene, og fikk svar fra Anne Britt Bjørdal, spesialrådgiver og nestleder i IN Agder.
– Det er beklagelig hvis unge som ønsker å starte med landbruk ikke får gode svar på sine henvendelser til Innovasjon Norge. Vi ønsker å behandle alle henvendelser på en korrekt og respektfull måte, uansett hvem som kontakter oss. Vi prioriterer unge bønder høyt, og har gitt finansiering til spesielt mange generasjonsskiftesaker i 2022. Innovasjon Norge tilbyr finansiering og kompetanse på svært mange felt, og våre rådgivere har ikke spisskompetanse på alt. Vår kjernekompetanse er innen forretningsutvikling og finansiering. Eksempelvis må vi overlate rådgivning på økologisk dyrkning til andre. Ofte formidler vi da kontakt til Norsk Landbruksrådgvining.
SELVFORSYNING og matproduksjon der folk er og bor er noe av det viktigste vi kan sikre oss, sier også Robert Mood, tidligere generalinspektør for hæren. Mood uttalte seg også til Ren Mat om dette i fjor.
– Vi har alle ressursene som trengs for endring; kompetansen, bøndene, pengene. Det eneste som mangler er politisk vilje. Vi har hatt et mål om økt selvforsyning og bosetning i hele landet i 20 år. Men frem til nå har det vært, til tross for fine ord, «business as usual» og nedbygging av norsk landbruk, både med Stoltenberg og Solberg i regjering, avsluttet han.
Det virker som det er svært store kunnskapshull og lite villighet til å
tilegne seg ny kunnskap fra de som skal forvalte prosjektmidlene innen
landbruk hos Innovasjon Norge.
Robert taler sterkt om å løfte selvforsyning og bøndenes inntekt, og å nedsette forbud om nedbygging av matjord. Skal vi tro ham, teller hvert mål vi har av dyrkbar mark i Norge. Da er ingen arealer for små, og ingen bruk uunnværlige.
JEG VILLE SE FOR MEG selv hvordan virkemiddelapparatet møter unge mennesker som ønsker å bidra inn i landbruket og den nasjonale matsikkerheten, og tok derfor kontakt med Innovasjon Norge region Agder for å høre hvordan en plan om et mangfoldig, heltidssmåbruk på Sørlandet kan støttes gjennom deres ordninger. Jeg sørget for å gjøre det svært tydelig at jeg hadde lest meg opp på regionens prioriteringer for tildeling, og på hva gården er tenkt å inneholde av produksjon og tilleggsnæringer. Et utdrag av prioriteringene i Agder for 2023 er små og mellomstore bruk, drift med fokus på god utnyttelse av beiteressurser, økologisk produksjon, produksjon av grønnsaker/frukt/bær/potet/korn og veksthusplanter, videreutvikling og produktutvikling av lokal mat og samarbeidsnettverk. I tillegg til særlig fokus på støtte til de under 35, og ikke minst til kvinner.
Spørsmålene mine til IN var om det stemmer at dette er faktorer som prioriteres høyt i deres bevilgning av støtte, og om de kunne gi meg konstruktive tilbakemeldinger på mine planer for produksjon og drift. Kort sagt: Kan jeg forvente å bli støttet i dette risikofylte oppdraget med å sørge for lokalprodusert mat til egen region?
Hvis dette hadde vært en reell plan for meg, hvor jeg satt klar til å legge inn bud på en gård, full av pågangsmot foran det å gå inn i en viktig samfunnsrolle, aner jeg ikke hvordan jeg hadde reagert på svaret. Først ble jeg henvist til å finne svarene selv på nettsiden, og deretter ta kontakt etter at jeg har kjøpt gården og har konkrete prosjektskisser å legge frem. Jeg ble også klart og tydelig fortalt at ingen dialog mellom meg og IN ga dem noen bindende lovnad om støtte, bare så jeg var klar over det. Jeg ba ikke om å få lovnad om tilskudd, men om retningslinjer og rådgivning rundt mulighetene. Støtte på flere nivå altså, fra det som er vårt nasjonale virkemiddelapparat som skal bidra til økt næringsvirksomhet i landbruket, en av Norges største og viktigste sektorer.
HOS INNVOASJON NORGE er det ulike tildelinger og behandling av søkere innen landbruk og andre prosjekter, altså blir ikke bønder sett under samme lupe som gründervirksomheter, selv om prosjektene de søker midler til handler om nye metoder for å sikre lokal matproduksjon på naturens premisser. Dette er kunnskap som i aller høyeste grad er glemt, tapt, eller som er helt ny fordi vi stadig lærer mer om sammenhenger. En videre utfordring er at IN ønsker helt konkrete prosjekter å gi støtte til, med klar prosjektplan og et budsjett. Jordbruk og matproduksjon i takt med naturen handler derimot om helhetlige løsninger i et evighetsperspektiv, som kan kreve større summer å få til siden ting i stor grad må skje både samtidig og over tid.
Det er mye annet vi heller skulle brukt tiden og energien vår på enn å kjempe med virkemiddel- apparatet. De skal jo være samarbeidspartnere, ikke motstandere.
Da er det svært vanskelig å kontinuerlig måtte søke om avgrensede prosjektmidler som tar tid å få innvilget og som er vanskelig å gjøre uavhengig av andre tiltak i et gårdssystem. Det kan for eksempel være viktig å få på plass både flyttbar hønsehenger, drivhus og ny brønn samtidig, om man skal sørge for utnyttelse av alle ressurser på gården og sikre lønnsomhet så raskt som mulig – ett av Innovasjon Norges hovedkrav for tildeling. Innovasjon Norge ble forelagt både mine erfaringer og kommentar fra Astri og Morten, og gjentar som tilsvar at de ikke har mulighet til å love tilskudd før en konkret søknad er behandlet.
– Innovasjon Norge har en egen policy for landbruksvirkemidlene. Den bygger på det som avtales i jordbruksoppgjøret hvert år, og en forskrift som kommer fra Landbruks- og Matdepartementet. I disse dokumentene er det beskrevet tydelig hva vi kan bevilge penger til. På regionalt nivå blir det kun sagt noe om hvilke produksjoner som skal prioriteres. Vi har dessverre ikke ressurser til å gå dypt inn i de prosjektene vi vurderer at faller utenom det vi har anledning til å prioritere, og tilstreber å henvise til andre relevante aktører som også kan bistå. Vi svarer naturligvis på generelle henvendelser, men det er ikke mulig for oss å love tilskudd før vi har behandlet en konkret søknad.
FJELLBONDE KATHRINE KINN, som jeg vil si fortsatt er ung og ny bonde selv om hun nå har vært i Flatdal i noen år, er tydelig i talen: Økonomi og lønnsomhet er alltid den store utfordringen.
– Det er enormt vanskelig å rekruttere på grunn av den lave lønnsomheten i landbruket, de store kostnadene med å i det hele tatt komme inn i landbruket, og deretter alt det koster og krever å holde det i drift. Å få en aktiv gård lønnsom er nesten umulig, fordi man mest sannsynlig trenger store investeringer til vedlikehold og oppbygning om man i det hele tatt klarer å få kjøpt seg et bruk. Skal man kjøpe gård nå er det mest sannsynlig en forfalt gård, fordi eierne ikke har vedlikeholdt på mange år, da de visste at barna deres ikke ønsket å ta over, sier Kathrine.
På tross av dette har hun valgt å gå fra organisasjonsarbeid og byliv til bratte Telemark, for å drive og utvikle familiegården til mannen Gunleik Mæland.
– Kort sagt er bondelivet negativ avkastning på investert kapital i gårdsdriften, kombinert med lav lønn. Tap-tap altså, forklarer Kathrine.
Anders Nordstad forteller meg det samme, og sier at det kun er «avviklingsbønder» som får positive tall – altså de som har sluttet å investere i og vedlikeholde gården.
– Dersom barna velger å ta over gård på odel får de den langt billigere enn markedspris, mens foreldrene sitter igjen uten avkastning på alle investeringene de selv har lagt inn i gården. Det er nettopp dette man også må veie opp for ved kjøp på det åpne markedet, og som gjør det svært utfordrende for unge å komme seg inn, sier Anders.
Den tidligere NBS-styrelederen har tatt på seg rollen som samfunnsopplyser hva norsk matsystem angår, og er særlig vaktbikkje overfor dagligvarebransjen.
– Mange lever for å produsere mat, men få av å gjøre det, sier Anders med fast blikk. Samme beskjed som paret på Sivik Gartneri fikk fra saksbehandler i Innovasjon Norge altså, men fra en litt annen side av bordet.
Kathrine, Astri, Morten og Anders er alle enige – det er veldig få gode grunner til å gå inn i landbruket i dag. Kathrine forteller meg om egne og andres utfordringer, hovedsakelig den store mengden personlige ofre som kreves.
Mange lever for å produsere mat, men få av å gjøre det.
– Som ung familie er det et enormt offer å skulle gi fra seg tid til barna i hverdagen, muligheter for helgefri og ferier sammen. Avløsere er det alt for få av, og mulighetene for å få et avbrekk er like få, sier Kathrine.
Hun fortsetter med å påpeke at den økonomiske motivasjonen for et veldrevet landbruk ikke finnes hverken i samfunnet eller politikken vår, og at folk blir både fysisk og psykisk dårlige av alt arbeidet, dag inn og dag ut, uten pause.
JEG HAR OFTE HØRT at vi er nødt til å se til de eldre nasjonene i Europa for matkultur og inspirasjon, eksempelvis Italia og Frankrike. De er gamle nasjoner utviklet over lang tid. For franskmenn er det stor stolthet i egen region og lokale råvarer – matkultur der er noe helt annet enn i Norge. Det vises for eksempel til de mange stedegne appellasjonene på råvarer og produkter, som kylling fra Bresse og de fleste oster. Helt fra barneskolealder til eldrehjemmene er det lokale en viktig faktor for franskmenn. Dette er noe vi i stor grad mangler i Norge, som jo også er en ung nasjon sett i forhold til Frankrike, selv om vi har en mangfoldig matkultur å se til. Det som derimot er likt mellom våre to land i dag, er den svært alvorlige situasjonen i hvert vårt landbruk.
– Frankrike har en enorm bølge av pensjonister som nå går ut av landbruket, og det er på ingen måte nok unge mennesker til å ta over plassene deres, forteller Vilde Bergheim.
Hun studerer internasjonal business i Lyon og har som en del av studiet gjennomført et prosjekt rundt bærekraftige bedriftsmodeller for franske bønder, hvor de særlig støtte på utfordringer rundtovertakelse av gårder.
En bekymring for mange av de eldre bøndene er at det er veldig vanskelig å selge relativt store gårder fordi prisen blir så høy – om det ikke er arvtakere som ønsker dem til odelspris. En videre bekymring er at Frankrike vil ende opp med selskapseide mega-gårder på tusenvis av mål, fordi ingen har råd til å overta og drifte videre. Akkurat som i Norge er det få arvtakere som faktisk ønsker eller ender opp med å ta over familiegården, da bondeyrket har et dårlig rykte. Det er forbundet med å ikke ha utdanning, å ha dårlig råd og å leve mindre fritt. Unge frykter de gir slipp på «livet», og at de binder seg for godt til en medium inntekt og konstant bekymring, uten frihet til å reise. Når mange rundt dem har høy inntekt, sikre jobber og mye rom for egen utfoldelse – hvorfor skal man velge noe som er langt mer krevende?
Hva skal vi spise om 10 år når alle Norges yrkesbønder er pensjonerte, og det ikke finnes noen til å ta over?
PÅ DEN ANDRE SIDEN er det unge, nye jordbrukere som har en positiv innstilling til fremtiden nettopp på grunn av kortere verdikjeder, mer fokus på økologi og lukkede næringskjeder på gården – som gir mindre behov for eksterne, dyre innsatsmidler – og modeller som andelslandbruk som har sterke sosiale aspekter. Det er også flere skoler rundt i landet som utmerker seg med å jobbe fokusert for å sikre at matproduksjon skal løftes opp. En viktig faktor som gjør lønnsomhet for franske bønder – og likeledes norske – så vanskelig, er konkurransen fra land i utvikling hvor langt høyere bruk av for eksempel sprøytemidler er tillatt. Dette gir langt større avlinger med lavere arbeidskostnader, og dermed lavere innkjøpspris for internasjonale grossister. Det er jo klart at grossister da velger å importere varer heller enn å kjøpe dem lokalt eller nasjonalt, når det gir dem høyere marginer selv. Franske bønder kjenner altså på en svært høy arbeidsmengde for liten inntekt og med kontinuerlig strengere lover rundt hva som er lov i produksjoner. Dette fører til at ingen vil overta gårder, og at prisene på landbruksjord faller – slik at det heller ikke gir økonomisk avkastning for bønder å selge.
DET SKAL VEL IKKE bare være utfordringer og barrierer – skal det vel? Jeg nekter i alle fall å tro det, for jeg vet at jeg ikke er alene om å brenne for et levende jordbruk på naturens premisser, som er godt for både jord, mennesker, dyr, natur og lokalsamfunn i hele Norge – og verden. For lokal matproduksjon er også solidaritet i praksis; alle mennesker trenger den matjorda som finnes rundt dem. Jeg sier meg rungende enig med Anders Nordstad, når han forteller meg at vi trenger en folkebevegelse som tydelig stemmer «JA!» til norsk matproduksjon på egne ressurser, og som ikke godtar at dagligvarekjedene sitter med jernhånd og styrer hva vi har tilgang på av mat og hva det skal koste.
Om vi hadde hatt en folkeavstemning hvor vi ble spurt om vi vil ha matproduksjon i Norge eller ikke, da måtte vi vel alle skjønt at det er noe vi skal stemmer FOR, eller hva? Særlig når samfunnsgodene av matproduksjon på egne ressurser og arealer blir kommunisert tydelig: Levende bygder og distrikter med betydningsfulle arbeidsplasser for mange, ivaretakelse av biologisk mangfold og kulturlandskap, bevaring og videreføring av kunnskap rundt matproduksjon, naturforvaltning, tradisjon og foredling – som alltid er stedegen.
Alle mennesker trenger den matjorda som finnes rundt dem.
ANDERS FORTELLER om hvordan Tyskland bruker over 50 % av landarealet sitt til matproduksjon, selv om dette kun utgjør 0,8 % av deres BNP. Hvorfor velger de å bruke så mye eget areal på dette, når de kunne bygget industri og handel eller boliger? De kunne jo fått mat produsert billigere i naboland i øst. Tyskland velger likevel å gjøre dette fordi de forstår verdien av egen matproduksjon, matsikkerhet og mange, mange andre ringvirkninger. Det er det samme med Sveits og Østerrike. Hva er de mulige ringvirkningene vi kan oppleve i Norge om våre politikere og agendasettere tør å tenke i samme baner? Da kan det være vi får langt mer mangfold i utvalget av lokale råvarer gjennom hele året, at vi får spredt befolkning og igjen levende lokalsamfunn i distriktene, at vi får en sunnere befolkning som har langt færre livsstilsykdommer og dermed mer penger å bruke på enda mer skikkelig mat og andre ting som gjør oss lykkelige på ekte.
EN STUND ETTER samtalene denne artikkelen er bygget på, fikk jeg en melding fra Astri. Hun skrev at det var en tung dag, da hun og Morten endelig hadde tatt et ekte valg – nemlig valget om å ikke bli produsenter. Etter å ha følt på stor usikkerhet, veid for og mot i lang tid, og kjempet så godt de har kunnet, føler de en lettelse, sammen med tristheten.
– Vi jobber for, og ønsker oss, en god, levende og lokal matkultur, som er helt i tråd med vedtatte satsningsområder for fremtiden. Men når ikke utøvende makt – virkemiddelapparatet – tror på det og støtter det, da får vi bare fortsette å jobbe, produsere mat til oss selv og vente til de tror på det de selv har vedtatt. I mellomtiden vil jeg bare poengtere to ting for å gi litt perspektiv: Vi kan faktisk dyrke vannmelon(!) i Sør-Norge og gjennomsnittsbonden er over 50 år. Hva er planen videre?
Selv om Astri og Morten ikke skal produsere mat i mengder til andre, går de foran med et radikalt eksempel på at livsforandring er mulig. At vi kan endre måten vi konsumerer på og hva vi gjør med livet. At nøysomhet, tid og rom til å samle folk og spise god og bra mat sammen kan få plass. Folk vil tilsynelatende ikke ha det på dette tidspunktet, men kanskje i fremtiden.
JEG KUNNE SKREVET side opp og side ned om denne problemstillingen. Til deg som leser: Ikke ta dette for gitt. Dette angår oss alle. Hva skal vi spise om 10 år når alle Norges yrkesbønder er pensjonerte, og det ikke finnes noen til å ta over? Risikoen er i dag for stor, og de negative sidene av arbeidet veier for tungt. Skal Norge bli et rent AS – et fond kanskje – og ikke en fungerende stat som ivaretar egne mennesker og ressurser til det beste for vårt felles velferdssamfunn? Hva er et godt liv i en verden som det?
