HVER ENESTE VÅR slippes mange husdyr med sine lam, kje og kalver ut i utmarka og bidrar til å holde artsrikdommen i naturbeitemarkene ved like. Slik har det vært i dette landet helt siden steinalderen.
Utgangspunktet for dette husdyrholdet er en forståelse av at mennesket er en del av naturen: Skal vi overleve, må vi spille på lag med omgivelsene våre. Slik har århundrer med flittige drøvtyggere og utmarksslått lagt grunnlaget for at det i det hele tatt kunne bo folk her. For våre bønder har gjennom tidene delt erkjennelse med alle som krysser det norske fastlandet i fly på en klarværsdag: Her er det mest utmark, utmark og utmark. Men husdyra kunne gjøre dette utmarkslandet til menneskemat! Det siste hundreåret har fortellingen om Norge forandret seg. I landbruket la ny teknikk og kjemi grunnlaget for mer intensive dyrkingsmetoder. Fokus skiftet fra utmarka til de ca. tre prosentene av landet som er lagt under plog og fulldyrket. Siden da har det nye, konvensjonelle landbruket blitt nær enerådende, både som metode og norm.
Å bruke utmarka kjentes tungvint og unødvendig. Hvorfor sende dyra til fjells når maten kan dyrkes på innmark, importeres i form av kraftfôr og serveres på sølvfat, det vil si fôrbrett? Utmarksslått har opphørt og det er ikke mange seterbrukere igjen. Gamle kulturmarkstyper som slåttemarker, naturbeiter, hagemarker, skogsbeiter, kystlyngheier og beita strandenger brukes stadig mindre. Og selv om mange sauer, geiter, kyr og hester sendes på beite også i år, så blir de stadig færre. Utmarksbeite vanskeliggjøres av både utbygging og rovdyrpolitikk. Og klimapolitikk. For kua og sauen har kommet i vanry. Kjøtt har blitt fy-mat.
Det meste av Norges natur er kulturpåvirket. Den er formet gjennom
århundrers samspill med mennesket og beitedyr. Når idealet blir
ikke-bruk så gror naturen igjen.
PARALLELT MED dette skiftet i tenkemåte, kom en modernisert forståelse av begrepet natur. Vår urbane oppfatning plasserer mennesket utenfor: Naturen skal være vill og vakker, og vi mennesker skal helst la være å blande oss inn. Paradoksalt nok er denne tilsynelatende respektfulle måten å se naturen på, samtidig en av de største truslene både mot naturens og vår egen overlevelse. Det meste av Norges natur er kulturpåvirket. Den er formet gjennom århundrers samspill med mennesket og beitedyr. Når idealet blir ikke-bruk så gror naturen igjen. Strandengene dekkes av takrør, beiteskogen blir tettere, fjellengene dekkes av dvergbjørk og einer, og mange arter forsvinner.
Blant de første som roper varsko er turistnæringen: «Hm. Landet ser ikke bra ut lenger.» Men er hovedproblemet med gjengroingen virkelig det rent visuelle? Vi kulturlandskapsbiologer roper også varsko. Ikke først og fremst fordi landskapet taper seg som fotomotiv, men fordi et umistelig arts- og naturmangfold er i ferd med å gå tapt. Ja, for artsmangfold er ikke bare noe som finnes i den «ville og uberørte» naturen.
De menneskeavhengige økosystemene fantes fortsatt nær sagt over alt for 60-70 år siden. Nå er de og deres artsmangfold truet. Nesten en tredjedel (29%) av de truete artene i Norge er knyttet til de kulturpåvirka naturtypene.
DE GAMLE slåtte- og naturbeitemarkene er en levende minnebok om tusener av år med respektfull gjensidighet mellom folk og landskap. Så, hvis vi ser etter nøkler til framtidas utfordringer innen miljø og klima, er dette stedet å lete. For enn så lenge finnes mange ville utgaver av kulturplanter her. Hvem vet – kanskje gjemmer denne genbanken på egenskaper som vil være avgjørende nødvendige når klimaet endrer seg.
Kulturlandskapet tjener imidlertid ikke bare til å redde viktige gener for et tenkt, framtidig scenario. Her og nå-nytten av de gamle slåtte- og beitemarkene for oss som menneskesamfunn er også åpenbar. De blomsterrike slåttemarkene er viktige for humler og andre villbier, men dem er det dessverre få igjen av. Mangler blomstene, mangler biene. De første dystopiene om en verden uten insekter er for lengst skrevet og de forskrekker! Heldigvis dekker fortsatt naturbeitemarkene større arealer. De er mer grasdominert, men rommer likevel mange av de samme blomstene som slåttemarkene og er derfor viktige for pollinatorene hvis de ikke gror igjen.
Naturbeitemarkene i utmarka tilbyr gratis beite og muligheter for produksjon av melk og kjøtt med god kvalitet.
En annen, god effekt av et vel skjøttet kulturlandskap har først nylig fått oppmerksomhet: Naturbeitemarkene lagrer trolig mer karbon enn det vi har visst om. Til forskjell fra Amazonas hvor karbonopptaket altoverveiende skjer i grønnsværet over bakken, så skjer det viktigste av karbonopptak i klodens nordlige strøk under bakken. Graset i naturbeitemarkene har velutvikla rotsystemer og transporterer enkelt forklart karbon ned i røttene. Beiting øker denne karbontransporten.
Verdens befolkning vokser, og klimaforandringene vil gjøre det vanskelig å dyrke mat mange steder. FN har bedt alle land om å utnytte sine muligheter for økt matproduksjon. I Norge er arealet som egner seg til oppdyrking lite. Det bør først og fremst brukes til dyrking av menneskemat og vinterfôr, ikke til beite. Naturbeitemarkene i utmarka tilbyr gratis beite og muligheter for produksjon av melk og kjøtt med god kvalitet. Forskning har vist at slike utmarksprodukter inneholder mer umettete fettsyrer og antioksidanter enn produkter basert på innmarksbeite og kraftfôr.
RETT SKJØTSEL av kulturlandskapet kan gi en vinn–vinn-situasjon for planter og dyr, miljø og klima. Det gir et åpnere landskap og opprettholder biomangfold, i tillegg til en bærekraftig matproduksjon basert på lokale ressurser. Landbrukspolitikken må i større grad basere seg på våre naturgitte forutsetninger, slik at naturbeitemarkene igjen kan bli et relevant redskap for å møte de store utfordringene verden står over for, ved å motvirke klimaforandringene, stoppe tap av biologisk mangfold og øke matproduksjonen.
