Kristian Bjørkdahl og Karen Victoria Lykke | Res Publica
Kjøttdebatten nådde nye høyder i forbindelse med de nye, nordiske kostanbefalingene på forsommeren. Samtalen blir fort polarisert når den berører folks tallerken. Og kanskje er vi vitne til en form for kognitiv dissonans når folk vil ha seg frabedt å se på sitt eget kjøttforbruk? Boka Hva vi spiser når vi spiser kjøtt er ikke et moraliserende vegetarmanifest, men påpeker kjøttspisingens underlige paradoks; Vi spiser stadig mer kjøtt, men samtidig vet vi stadig mindre om kjøttet vi spiser. Ikke nok med det: Vi foretrekker å vite minst mulig. Forfatterne har satt seg fore å se kjøttspisingen vår opp mot dyra og deres velferd, samtidig som de gir oss et tilbakeblikk som synliggjør hvor radikalt kjøttforbruket, matindustrien og vi forbrukere har endret oss de siste 150 årene. Der det å spise dyr tidligere var sammenkoblet med livet på gården, med sameksistens fra dyra ble født til de ble slaktet, er vi i dag helt frakoblet livene deres. Kjøtt er en ingrediens som ligger vakuumpakket i butikken, i en form langt unna de hele dyrene som en gang tronet midt på spisebordet; ofte med hode, pels og det hele. Bokas siktemål er å ansvarliggjøre oss forbrukere, uten for mange pekefingre. Forfatterne diskuterer hvordan fremskritt innen slakt, bearbeiding, pakking og oppbevaring av dyr – det som har gjort dagens industrialisering mulig – har vært med på å forme vanene våre. Interessant er det også å lese om markedsføringsstrategiene fra kjøttbransjens opplysningskontorer som lå til grunn for det økte kjøttforbruket på 90-tallet. Det kan være overraskende for mange å få vite at «teppebombingen» gikk langt inn i både skolepensum og TV-kjøkkenet. Bjørkdahl og Lykke utfordrer leseren til å engasjere seg i landbrukspolitikk og i samfunnsdebatt. Hvis mange nok leser denne boka, kan vi kanskje få en mer nyansert samtale hvor vi forbrukere selv er rustet med kunnskap som bidrar til bedre valg, både på individ- og samfunnsnivå? KS
