Pulitzervinner og forfatter av boka Våpen, pest og stål, Jared Diamond (1), elsker å fortelle oss om utviklingen av menneskelige samfunnsformer. Særlig viser han hvor skjøre disse konstruksjonene er, og hvor ubevisste vi er om begrensningene som finnes. Ofte er jordbrukskulturen en indikator for sivilisasjonenes startpunkt og oppblomstring, men også en betydelig årsak til dets ulykker og fall. I Kollaps (2) fra 2004 spår han vår sivilisasjons undergang «innen førti år». Er estimatet hans riktig, vil vi bare ha drøye 20 gode år igjen. Mon det. Mange mener at Diamond er en uetterrettelig gammel grinebiter, som krisemaksimerer og skaper unødig frykt (3). Like fullt peker han på paradoksene ved våre levevis og vår matproduksjon, slike som har fått forne samfunn til å vandre inn i glemselen.
Et slikt eksempel er de norrøne bosetningene på Grønland, som etter 500 år rett og slett ble borte i polartåka: Etter at Eirik Raude (ingen kjent familiær tilknytning til artikkelskribenten) hadde kommet i skade for å drepe litt for mange feil folk i Norge og på Island, havnet han i fredløshet. Han reetablerte seg på den grønne øya vest for Island. Grønland hadde på den tiden nemlig mye mer vegetasjon enn den har i dag, fordi det i en periode var et par grader høyere gjennomsnittstemperaturer over hele den nordlige halvkule. Utfordringen for Raude og folkene hans var at de tolket den grønlandske naturen å være omtrent som den de kjente fra Skandinavia. Her var jo rent vann og frodige enger så langt øyet kunne se, et paradis for beitedyr og andre former for landbruk? Det er funnet ruiner av over 400 gårdsanlegg, fra sørspissen til midt oppe på vestkysten av øya.
Det de ikke kunne vite ‒ da det ennå var 960 år til Jared Diamond skulle skrive om det ‒ var at naturens regenererende evne gikk mye langsommere enn i Skandinavia og Europa ellers. Det handler om hvor raskt naturen restituerer seg etter inngrep ‒ som beiting og tråkking fra gris og beitedyr gir, om tempoet i de biologiske nedbrytnings- og gjenoppbyggingsprosessene. Golfstrømmen gir ikke samme effekt når den treffer Grønland, som lenger øst. Det grønlandske landskapet var mye skjørere enn bosetterne var klar over, og det skulle bare en liten klimatisk sving nedover på temperaturskalaen til, før situasjonen ble fatal: Vekstsesongen ble kortere, engene ga mindre næring, beitedyrene ble færre, menneskene mistet livsgrunnlaget. Det siste utenomverdenen fikk høre fra bosettingene på Grønland, var ryktene om et bryllup i 1408. Deretter ble det stille.
Er estimatet hans riktig, vil vi bare ha drøye 20 gode år igjen.
HVA KAN VI LÆRE av denne historien? Diamond er ikke redd for å lansere oppklarende hypoteser, og mange av dem er omdiskuterte. Selv liker jeg godt hvordan han ser for seg at menneskenes husdyrhold startet, i «den fruktbare halvmåne» som strakk seg fra dagens Iran, nordover mot Tyrkia og sørover til Israel gjennom Syria og Libanon: Se for deg menneskestammene som for rundt ti tusen år siden har begynt å bli bofaste her i det paradisiske deltaet mellom Eufrat og Tigris. De har funnet fordelene ved å velge ut de største og beste mutasjonene av noen typer gressfrø, og sår frøene i felt utenfor bosettingen. Ved å påføre plantene reproduktivt stress ‒ at de manipulerer planten til å øke antall frø på hvert aks ‒ økes stadig avkastningen på investeringene. Øker i antall gjør også landsbybefolkningen, som igjen krever mer effektivt landbruk for å dekke større matbehov.
Den forutsigbare tilgangen på lokalmat skaper økonomisk grunnlag for lokal administrasjon, som straks vedtar at det ikke er lov til å urinere hvor som helst, men på bestemte plasser utenfor husklyngen. De ville geitene begynner å trekke ned mot samlingen av bondegårdshus for å slikke i seg salt fra urinen. Salt er en livsviktig og sjelden vare mange steder, og geitene finner det derfor opportunt å holde seg rundt menneskebosettingene. Her starter et samarbeid som har vart siden da, med husdyr tilsynelatende underlagt menneskenes kontroll. Bøndene erfarer at ved å benytte samme taktikk som på plantene, så kaster også dyrene stadig mer av seg. Regenerativt stress gir måneder med tilgang på melk fra kyr, geiter, sau og hest. Høner som legger egg hver eneste dag. Ved å skille mor og barn tidlig, fikk dyrene flere levedyktige avkom, som betød mer kjøtt og fiber.
Menneskene tegnet altså en kontrakt med dyrene. I bytte mot beskyttelse fra sult, sykdom og rovdyr, fikk vi proteiner, fett og fiber tilbake. Det filosofiske spørsmålet er om det er vi som har domestisert dyrene, eller om det er dyrene som har domestisert oss. Den diskusjonen lar vi ligge nå.
MENNESKEHETEN har nå funnet suksessformelen, og gønner på med stadig større byer, flere folk og mer agrikultur. Korn og kjøtt kan holde liv i flere kemnere, prester og soldater, men friksjonspunktene blir også flere. Krigen om ressursene i Midtøsten pågår på det titusende året, og det virker nesten som om ingen legger merke til at de nå kriger om et område som mest av alt er blitt ... ørken. Hvordan kunne det gå så galt?
Det åpenbare svaret er at naturen tilbyr oss en viss bæreevne og klare begrensninger. Det er bare så mye næring i grasstrå, og så mange grasstrå på ei tue, og så mange tuer på et beite. Når det er for mange kuer på dette beitet, spiser de i stykker sitt eget næringsgrunnlag, og så må de vandre videre for å finne grønnere enger et annet sted. Står gjerdet i veien for migrasjonen, så blir kuene magrere og kalvene færre. Det er enkel matte, og den har like stor gyldighet på et lite småbruk, som i store jordbrukslandskaper. Ja, til og med på kontinentnivå.
Er den økte produksjonen et tegn på at dyret har god velferd, eller har vi vekket et reproduktivt stress som skader dyret?
VÅR MODERNE SIVILISASJON har tilsynelatende funnet løsninger på naturens utfordringer. Vi sier: «La oss løfte kua helt ut av naturens regnestykker, og holde dem innendørs!». Det kan gjøres som rene straffekolonier, uten tanke for eller sympati med de levende skapningene vi har med å gjøre, eller med mer lempe og sympati med dyrene. Det er gode argumenter for å mime naturlige forhold med avansert teknikk, som dagslyslengde, luftkvalitet og erstatninger for naturlige miljøer inne i fjøsanlegg. Likevel er ofte drivkraften for bonden snarere å øke produksjonen av kjøtt, melk og egg enn å gjøre dyra gladere. At maten skal være billig er et klart krav fra storsamfunnet, og så og si all tilrettelegging fra landbruksmyndighetene premierer stor og effektiv matproduksjon.
Enhver husdyrbonde kjenner derfor godt til labyrintene av paradokser de prøver å ikke gå seg vill i. Tilgjengelig forskning kan godt gi deg ryggdekning for hvert eneste alternativ du faller ned på, så her er liten trøst å hente: ‒ Hvor mange dyr skal jeg ha i fjøset? Forskning viser at lav dyretetthet gir energisløsing og negativ klimaeffekt. ‒ Skal jeg investere i melkerobot? Dyrene kan velge selv når de skal melkes, og forskning viser at de trives med det. ‒ Eller skal jeg håndmelke, for derved å være tettere på dyra og behovene deres? Forskning viser også at det gir god dyrevelferd. En erfaren dyrerøkter vil antakelig da kunne forstå hva Dagros sliter med før det blir alvorlig. Slike spørsmålstillinger er relevante for hvert eneste dyreslag. Skal grisen gå ute? Den kan plukke opp parasitter og bli syk, men virker å finne glede i å rote rundt i jorda med trynegrevet. Og høns og ender, de kan jo fort bli hauk- eller revemat om de beiter ute. Kanskje det er tryggere og bedre inne, for da kan vi gi fuglene akkurat den temperaturen og det lysprogrammet de trives best med? Er ikke børstemaskinen egentlig bedre for kua, enn å drive å gni seg mot en stusselig bjørkestamme i ei glenne i skogen?
Slike paradokser kan gi to motstridende svar på samme tid: Ved å gjøre dyra trygge for «naturlige» farer, vil de som regel også produsere mer mat til oss. Er den økte produksjonen et tegn på at dyret har god velferd, eller har vi vekket et reproduktivt stress som skader dyret? Hva slags genmateriale lar vi dyret reprodusere, hvor de kanskje ikke lenger er i stand til å vegre seg mot rovdyr i det fri? Er relasjonen mellom bonden og innekua en vinn/vinn-situasjon for begge, eller mest av alt et vikarierende motiv for å produsere mer?
Vi hermer eggtyvene i naturen ved å la et samlebånd «røve» egget så snart det er lagt. Dermed begynner høna å forberede et nytt egg til neste «soloppgang» i lysprogrammet. Det regenerative stresset gir oss nok (eller i disse dager med overproduksjon i Norge så altfor, altfor mange) egg, men prisen betales av dyret selv. Ei høne bør kunne leve i minst 4-5 år, men tas av dage etter 18 måneder, da den er fullstendig utkjørt og fysisk nedbrutt av egglegging og regenerativt stress. Fjørdrakta er ikke lenger noe å sprade rundt med, den har blitt glissen og stygg. (For å få nok kalsium til å danne et nytt kalkskall sju dager i uka i et år, tærer høna på skjelett og fjørdrakt.)
Grisene sendes haleløse med slaktebilen, for stresset de kjenner ved å ikke kunne aktivisere seg nok og ved å ikke kunne leve ut naturlig flokk- og rangorden, gir seg utslag i bite- og mobbekultur. Dyra er ikke stort bedre enn halvfulle folk i nattlige drosjekøer.
GRENSENE FOR de mest absurde uttrykkene for moderne husdyrhold har vi antakelig ennå ikke sett, men det er verdt å ta til seg at det ikke skaper opprør på dyrenes vegne, når vi leser i nettoppslag at det nå bygges to grisefjøs i Kina som er 26 etasjer høye, såkalte Pigscrapers! (4). Snarere enn å rope WTF og ta til gatene, blir vi heller imponerte over hvor innovative vi mennesker er, samtidig som vi korser oss og håper at det ikke blir slik i Norge. Det skal sies at det i øystaten Singapore, med en befolkning tilsvarende Norges på arealet av kommunene Oslo og Bærum, nå bygges en earthscraper av tilsvarende dimensjoner, for mennesker. Et underjordisk hus som illuderer dagslysrytme og sesongvariasjoner på samme måte som moderne hønsehus gjør, og hensikten er den samme: Å få mennesker og dyr til å ikke «gå på veggen» i desperasjon og tristhet, slik at de fortsatt kan yte og produsere.
Paradoksene gjelder slett ikke bare det konvensjonelle dyreholdet, selv om begrepet «konvensjonell» nå kan virke fullstendig tømt for sitt originale innhold. Jeg som skriver denne artikkelen holder dyrene for det meste utendørs, men det er slett ikke uten utfordringer. Grisen ødelegger og roter og tramper jorda hard, og det får negative konsekvenser for jordkvaliteten. Sist sommer hadde jeg sju griser ute på et stort beitefelt, og selv om idyllen råder på en armlengdes avstand og dyrene helt klart har det konge, er det ikke grenser for hvor omfattende ugagn de har gjort. Det er ikke bare dyrenes velferd og egne ønsker om god nattesøvn som er drivkraften alene, men også at matråstoffene får bedre kvalitet og høyere pris i markedet. Så jeg er vel ikke stort bedre enn andre selv. En god venn forteller meg gjerne hver gang vi diskuterer dyrehold og paradoksene rundt det, at det beste hadde vært om grisen hadde fått påmontert nesering igjen. Slike er ikke sett andre steder enn i tegneseriene de siste femti årene, men hensikten var å hindre grisen i å grave med trynet, fordi det ble for smertefullt. Oppsiden var at mange flere griser kunne få leve utendørs, et mer naturlig liv enn å aldri gjørmebade eller ligge å ligge i sola og dorme. Selv om nesering på gris både er ulovlig og for meg helt uaktuelt, så forstår jeg argumentet. Alle sider ved dyrehold kan testes ved å sette opp tilsvarende paradokser, og så må vi finne det viktigste verdivalget.
Lykkelig uvitenhet eller ubehagelig kunnskap?
FOR MANGE INNEBÆRER nettopp dette verdivalget at de velger å ikke spise kjøtt eller bruke fiber eller noe annet med animalsk opprinnelse. En bekjent påstod for noen tiår siden at han hadde sluttet å spise kjøtt for å ikke sympatisere med kvegbønder som beiter kuene i utkanten av Saharaørkenen, og derved gjør ørkenen større. Det er lett å le, men denne historien viser at vi fort tyr til logiske slutninger som er basert på ukunnskap og gale premisser: Det er gode eksempler på at nettopp nedleggelsen av det tradisjonelle beitedyreholdet øker arealet av ørkener. Årsaken er at beitedyr bidrar til å binde karbon til jordsmonnet, snarere enn det motsatte. Allan Savory har i Zimbabwe og andre steder i verden også vist at prosessen kan reverseres ved å reintrodusere beitedyra, men på den rette måten! Som i mange andre saker er det i møte med den komplekse virkeligheten ofte fristende å ty til enkle løsninger.
«Vi» som mener at vi har skjønt viktigheten av å spise og produsere økologisk, må gå noen ærlige runder med oss selv. Ideologibaserte produksjonsformer kan også skape miljøødeleggelser og dyretragedier, hvis vi ikke forsøker å lære av historien om den norrøne Grønlandsbosettingen. Hvor mange frilandsgriser kan du holde i et setermiljø nær tregrensa på 61 grader nord, uten at du skaper skader i terrenget som ikke leges på mange titalls år? En stor flokk rotende griser i et myrterreng nær høyfjellet vil lett gi store karbonutslipp, og røffe og uforutsigbare værforhold kan like lett skape marerittforhold for dyra. At etterspørselen etter ekstra god juleribbe er stor nok, er ikke nødvendigvis godt nok argument for å tilfredsstille den. Derimot må naturens evne til å kunne bære produksjonen styre valgene våre, både i kort og langt perspektiv.
NÅR LIVET BLIR KOMPLISERT er det alltid gøyalt å sette opp et Matrix-veivalg for seg selv: Skal jeg velge den røde eller den blå pillen? Lykkelig uvitenhet eller ubehagelig kunnskap?
Det er likevel fundamentalt viktig å spørre seg om hva som er viktig for dyrene vi forvalter. Vil du spise kjøtt, må noen avlive dyret for deg, om du ikke har mage til å gjøre det selv. Bonden må på selvstendig grunnlag gjøre gode valg på vegne av dyrene sine, matråstoffet han skal bringe til torgs, og sin egen velferd og samvittighet også. Du som spiser slipper heller ikke unna å forsøke å sette deg inn i vanskelige paradokser, og gjøre noen verdivalg: Billig protein, fett og fiber kommer etter all sannsynlighet ikke fra et sted hvor man tar seg råd til god dyre- og menneskeetikk.
Og budbringere som Jared Diamond kan snart puste lettet ut. Han ble født i 1937, og vil etter all sannsynlighet slippe å stå til ansvar for dommedagsprofetien sin.
- Diamond, Jared; Guns, Steel and Germs (1997), på norsk Våpen, pest og stål, 2018, Spartacus.
- Diamond, Jared; Collaps (2004), på norsk Kollaps, 2013, Spartacus.
- Jared Diamond ble i 2005 rangert på niendeplass i en kåring av de 200 viktigste intellektuelle i verden, i publikasjonene Prospect og Foreign Policy.
- Sandbu, Anders (2022), «Verdens høyeste svinefjøs snart ferdigbygd», Bondebladet.
