Matsikkerhet betyr i klartekst at vi på forhånd har lagt en god plan for hvordan vi skal møte vinteren, uåret eller andre situasjoner som skaper problemer med den øyeblikkelige tilgangen på mat. Dette burde være helt grunnleggende for oss. Religionsforskeren vil si at matsikkerhet er grunnmuren i de fleste av verdens religioner, og tilbyr oss tilgjengelig visdom fra fortiden til kostnadsfri nytte. Men så enkelt er det selvsagt ikke.
Vi har nemlig blitt veldig gode på å kaste gamle perspektiver i søpla. Vi «trenger» dem liksom ikke lenger, nå som all verdens visdom får plass i håndflaten vår. Det vi ser er det vi tror på! Derfor er det ikke lett å ha en korrekt oppfattelse av mat som et knapphetsgode. Hver gang vi tar noe fra matbutikkhyllene, forventer vi at ivrige ansatte etterfyller på nytt. Maten er for oss en tilsynelatende ubegrenset ressurs. I fattige områder vil det gjerne være motsatt: Hvis det i det hele tatt finnes matbutikker å gå i, eller penger å kjøpe med, er det kanskje ingenting å etterfylle i hyllene. Da blir opplevelsen slik at det ikke finnes mat i verden.
FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO har tidligere beregnet at vi i teorien vil kunne mette inntil 10 milliarder mennesker, så i utgangspunktet burde det være mulig å skaffe mat og matsikkerhet for alle. Men den statistikken bygger på at vi fordeler den solidarisk, at dagens klimaforhold vil holde seg stabile, og at vi har nok billig energi. Alle disse elementene må kunne sies å være i en ugunstig utvikling. Bare det at verdens to største produsenter av mathvete og andre essensielle naturressurser for å produsere mat er i en ekstremt destruktiv konflikt, legger FAOs regnestykke ettertrykkelig i grus.
Maten er for oss en tilsynelatende ubegrenset ressurs.
VI KAN LA KRIGEN i Ukraina ligge denne gang, og heller ta en kikk på forholdet mellom energi og matproduksjon. Store deler av verdens matindustri har satset alle kort på at den tilsynelatende suksessen med Den grønne revolusjonen fortsetter, til menneskehetens beste. For den har vært en suksesshistorie, hvis vi mener at en eksplosiv befolknings- og verdivekst er til å leve med: Med hjelp fra billig fossil energi har vi økt produksjonen av visse typer matvekster med mer enn 100 prosent siden 1965.
Selve begrepet Den grønne revolusjonen ble skapt av den kjente agronomen Norman Borlaug (nettopp, han var oldebarn av norske innvandrere til USA), og burde kanskje heller bli kalt Den hvite revolusjonen: Det handlet nemlig særlig om å omsette fossil energi til matplanter med høyt kalorinivå, som hvetekorn og ris. Metoden var industriell og effektiv, for antallet og nivået av sultkatastrofer er drastisk redusert gjennom 1900-tallet. Ja, faktisk i den grad at overkonsum av matenergi har blitt et større globalt problem, med fedme og livsstilssykdommer av pandemiske proporsjoner som resultat. (Takk skal du faen meg ha, Norman!)
På kort sikt vil vi ikke mangle loff. Men vi har heller ikke særlig stor glede av at resten av verden står i brann fordi ‘vi’ spiste opp all hveten.
Når først energien er blitt så sammenkoplet med matproduksjonen, finner vi oss nå på vei inn i en dødsspiral. I samme periode har verden sett en befolkningsøkning som på skummelt vis overgår økningen i energirik matproduksjon: Fra 1965 til i dag har den økt fra 3,3 milliarder til 7,8 milliarder mennesker. Det har skjedd i samme periode som vi sakte, men sikkert, har begynt å ta inn over oss at et slikt uttak av fossilt brensel ikke kan fortsette. Det betyr – i hvert fall i en lang overgangsperiode – at prisen på energi øker kraftig, mens vi som mennesker likevel alle sammen våkner opp hver morgen og fortsatt har lyst på frokost. Det er kanskje det eneste vi egentlig har til felles, alle mennesker på jorden, men også der vi er som minst solidariske med hverandre. Båten er full, og årene har fremdeles ikke kommet til rette.
HVIS DU SPØR FOLK i Landbruks- og matdepartementet, der de sitter og studerer all verdens statistikk til øynene blir røde og såre, så vil de være de første til å erkjenne at vi har en utfordring som ikke lar seg løse i en fei. I en tid hvor vi dessuten har vent oss til at mat og energi har hatt historisk og kanskje urealistisk lav prislapp, har vi også ervervet oss vaner som vi umiddelbart ikke er villige til å gi opp: Feriereiser, gode biler, store hus og hytter og alt det der. Dyrere mat lar seg ikke like lett selge inn for politikerne, selv ikke for Senterpartiet som nå regjerer det viktigste departementet. Landbruks- og matminister Sandra Borch trykket for eksempel ikke på den store røde knappen som kunne gjort at norske kornbønder i stor skala ville satset på mathveteproduksjon denne våren, selv etter at det var tydelig at Russlands invasjon ville skape enorm underdekning (og høy pris) på verdens hvetebørser. Det stod nok ikke på viljen hennes, men det var en politisk umulighet.
Er det ikke også noe urimelig å be den ukrainske bonden om å ta militærjakken av, og sette seg på traktoren for å pløye opp minelagte jorder? Den norske bonden kunne jo ha tatt avgjørelsen om å så hvete selv, men med kunnskap om at kunstgjødsel er den helt nødvendige innsatsfaktoren for å kunne lykkes med hveteavlingen, vurderer de fleste at den økonomiske risikoen er for stor. Kunstgjødsel – som Russland er den største råvareleverandøren av – produseres med store mengder gass og elektrisitet. Prisen på energien har mangedoblet seg, råstoffene er belagt med embargo, og prisen som bonden betaler har tredoblet seg på et år! Bonden føler ikke lenger at hun har oss andre i ryggen, og må derfor ta all risiko selv. Og idet dette nummeret av Ren Mat gikk til trykkeriet er det for sent å redde det neste årets norske selvforsyning av mathvete. Du kan imidlertid få kjøpt deg et fullt utstyrt gårdsbruk for prisen av en tre-roms i Bærum, om du vil.
Bonden føler ikke lenger at hun har oss andre i ryggen, og må derfor ta all risiko selv.
– INGEN FARE, tenker du kanskje, for vi har så mye penger «på bok», oljefondet og sånn. På kort sikt vil vi ikke mangle loff. Men vi har heller ikke særlig stor glede av at resten av verden står i brann fordi «vi» spiste opp all hveten. Vår innbygde motvilje mot å betale en reell verdi for brødet vi spiser, tar ikke høyde for merkostnaden verdens konflikter påfører oss alle, når det gjelder penger, helse og livsvilkår for øvrig. Det er grunn til å anta at globetrottingen også vil finne færre trygge reisemål i årene som kommer.
Det er befriende, men samtidig både trist og skummelt å lese hva Trygve Hegnar skriver i Finansavisen den 21. mars i år, mange uker ut i Ukraina-krigen. Han sier det rett ut: Vi med penger kjøper den hveten som finnes i markedet, mens de uten pengeressurser får dekke sitt eget bord. Hegnar avviser nasjonal selvforsyning og matsolidaritet som gyldige begreper, og fra en styrtrik fyr med sviktende empatiforståelse og korte investeringshorisonter gir det sikkert god mening: Tilbud og etterspørsel er alt som teller.
Trygve Hegnar tror fortsatt på globalismen som en positiv driver. Hele hans verden er også bare én båt, og årene til denne ligger igjen på hytta. Blir det for mange folk og for lite skipskjeks om bord, kan de minst verdifulle mates til haiene. Jeg vil likevel påstå at det bare er én ting som skiller Hegnar fra deg og meg: Tidsperspektivet. I bunnen av et matsikkerhets- og forsyningsperspektiv holder det rett og slett ikke å bare tenke én handletur, ei uke eller to måneder fram i tid. Forsyningspolitikken må ta høyde for år, ja tiår framover. Vi skal ikke mange årene tilbake i tid før «ingen» i politikken så noen mening i å forbeholde havnesiloene i Oslo og Stavanger til korn og såvarer.
Tilbud og etterspørsel er alt som teller.
Bare noen dager før Putins invasjon la Oslo Kommune fram utviklingsplaner for Sydhavna/Sjursøya, med matkorn- og fôrsiloene til disposisjon for boligformål på blokka. Matsikkerhet og selvforsyning var ikke nevnt i pressemeldingen en gang. I Stavanger står den toneangivende venstrepolitikeren Mette Vabø fortsatt for at de gigantiske kornsiloene bør rives, og at de som mener noe annet er «krigspopulister» (Stavanger Aftenblad 25. mars 2022). Så hardt sitter de gamle posisjonene fast, og så sakte er politikken i oppfattelsen av en ny virkelighet.
HEGNAR ER PROVOSERENDE og ekstrem, men vi som er mer PK må også rydde i vårt eget rede, og vi skal i hvert fall ikke være redde for å lytte til dem med et annet syn. Bonde og forfatter Svenn Arne Lie er en vaskekte bonderabulist. Han utfordrer kontinuerlig vedtatte sannheter som politikerne fører og som industrien praktiserer: Lie har laget et godt argument for at vi i Norge av alle gode grunner må være langt mer selvforsynt, på ordentlig! Vi må erkjenne at det ikke dreier seg om «norsk jordbruk» om det ikke er norsk jord vi bruker. Er premisset for å produsere kylling og laks (og melk, egg, lammelår og biff) at vi bruker jord i Brasil for å dyrke proteinene som er nødvendig, bør vi kalle det brasiliansk jordbruk.
Det er også et paradoks at det importerte matkornet er dyrere enn det vi produserer selv. I en kronikk publisert av forskere fra NOFIMA, Graminor, Norsk landbruksrådgiving, NIBIO og NMBU med Shiori Koga i spissen, viser en nylig studie at vi også samfunnsøkonomisk har nytte av å øke selvforsyningsgraden (Aftenposten 17. april 2022). Studien har fulgt mathveteproduksjonen fra bondens jorde til de ferdige matproduktene, både med hensyn til kvalitet og kostnader. Denne gruppen med forskere forteller at vi i Norge kan være langt mer selvforsynt med mathvete, ikke minst fordi vi har utviklet mer robuste hvetesorter. Både lengden på vekstsesongen og været påvirker kvaliteten: I kornmottaket blir hvetekornet målt for proteininnhold (gluteninnhold) og -kvalitet, samt innhold og sammensetning av enzymer. Det handler om både bakekvalitet og lagringsevne, og mølleren maler en optimal «blend» av forskjellige kornkvaliteter for at vi kan finne stabilt og jevnt mel i butikkene. Med nye hvetetyper kan vi trygt gjøre små endringer i kvalitetsforskriften av matkornet – for eksempel med noe lavere proteininnhold. Da vil importbehovet være mindre, og vi vil bidra til å dempe prispresset på verdensmarkedet. Til sjuende og sist er det været som bestemmer mye, men vi brødspisere kan vel også velge å bake brød med mer «norsk» korn?
Forskere som Yngve Rekdal i Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) peker på at vi har for lavt beitetrykk i den norske utmarka. Det betyr at det er for få dyr der, som gir miljømessige konsekvenser vi ikke ønsker, samtidig som vi lar være å høste en stor, tilgjengelig og nesten gratis matressurs.
At vi med åpne øyne ikke en gang benytter de naturlige, lokale og fornybare ressursene vi har til rådighet for å lage mat, er én ting. Det som er langt verre, er at vi slår oss sammen med Trygve Hegnar i å tømme matmarkedet, der folk i minst like stor grad trenger maten selv. Dét er antisolidarisk.
NEI, LIVBÅTEN ER FYLT til ripa og uten styring, havet er tømt for fisk og beholdningen av tørr maiskjeks og flaskevann er begrenset, men det finnes også grep vi kan ta. Først må vi slutte å kjekle om bagateller og erkjenne at vi er et fellesskap. Dernest må vi innse at andres ulykke like fort kan bli vår egen. Solidariske handlemåter har alltid gjensidig verdi! Det hjelper heller lite å ønske seg tilbake til tiden før kunstgjødsel, kjemisk plantevern og GMO, for det er i hvert fall ikke romantiske forestillinger vi trenger.
Matberedskap er i sin aller enkleste form lokal. Du må alltid ha noe næringsrikt nær deg, enten den er i form av hermetikk eller tørket, saltet eller syltet. Det har vært gris og høns i villahagene før, og lokal lagring av korn, rotvekster, kjøtt og fisk har aldri vært enklere. Nasjonal beredskap forholder seg til akkurat de samme prinsippene, og den kan også utvides til å gjelde store områder og ekte solidaritet.
Lavmekanisert matproduksjon som ikke er like avhengig av strømpriser, kunstgjødselbørsen og fjernadoptert kraftfôr gir også viktige bidrag til helheten, og den kan ha mange navn: Regenerativ, økologisk, agroøkologisk, biodynamisk. Eller bare klassisk bondesmart.
Kilder
- FAO: World Food and Agriculture – Statistical Yearbook 2020 Earth.org: Food Production: Recent History and Where we are Heading
- John Hopkins Center for a livable future: Food production, history of agriculture
- Worldometers.info: World population by year
- Rekdal, Yngve og Angeloff, Michael: Arealrekneskap i utmark. Utmarks- beite – ressursgrunnlag og beitebruk, NIBIO, 2021
- Koga, Shiori et.al.: Verdensmarkedet er presset for mat. Norge kan øke sin selvforsyningsgrad, Aftenposten, 2022
- Hegnar, Trygve: Vi sulter ikke i hjel, nei. Finansavisen, 2022
- Stavanger Aftenblad, – Mímir Kristjánsson driver med lite gjennomtenkt krigspopulisme, 2022
