DET ER GØY Å MIMRE. Alle med litt gråstenk i hårmanken husker med skrekkblandet fryd historien om da Ari Behn, Per Heimly og kompani, hoppet opp på bordene på Theatercafeen og ropte utover spisesalen, i hybris: Vi er den nye vinen. Og den nye vinen skal sprenge flaskene! Symbolbruken fra Theatercafeen var både ektefølt og lettfattelig. Ari og gjengen proklamerte at de skulle sette uutslettelige preg på kulturlivet i Norge i det nye årtusenet.
DET ER BARE ÉN FEIL med de fremmelige guttenes mytiske referanse: Bjørnstjerne Bjørnson snakket i sitt siste skuespill aldri om drikkevin, men om blomsterenga. Vín er norrønt for grasslette. Bare tenk på Bjørgvín, eller Vínland. Helt fra de tidligste jordbrukssamfunnene var enga ansett for å være en livsnerve. Enga ga dyra næringsrikt beite og graset kunne høstes til vinterfôr. Den lot seg enkelt pløye opp og såes til med kornfrø, uten at bonden måtte bryte trerøtter ut av molda først. Engas hemmelighet ligger nemlig i hva som er under grasdekket, i jordsmonnet som har bygget seg opp over tusenvis av år. Det er samlivet mellom beitedyr, gras, urter og villblomster, insekter og mikrobiologi som har skapt enga. Rådyr, geit og sau har tråkket ørsmå blomsterfrø akkurat passe langt ned i jorda, slik at frøet tåler vinteren og kan spire når vårsola tar tak.
Med fare for å være flåsete: Alt som er på oversiden av enga er egentlig bare formeringsorganer. Blomster som bygger lange stengler og brautende bretter smørsiden ut mot sola. Enkeltplanter og hele arter kjemper om pollinatorenes og solstrålenes gunst, alt for å vinne formerings- og energikampen. Den egentlige enga – vår alles mor – befinner seg på undersiden, som en opp-ned verden i et sci-fi-drama på fjernsynet.
Bjørnstjerne var nemlig en kynisk jævel. Han tok skamløst i bruk alle retoriske virkemidler og litterære symboler han kjente til, for å nå målet: Et moderne Norge, gjenoppstått som en selvstendig nasjon, som med tusen år med latent kultur bare trengte litt mildt vårvær for å slå ut i full blomst. Det er i gjenoppstandelsen at sammenligningen mellom eng og nasjon virker så sterkt, for om tælen har vært aldri så djup og det visne laget av fjorårs graset aldri så tett, så vil det spire på nytt når tiden er rett. Når solstrålene endelig hamrer energi ned over landet, sprenger de nye spirene seg opp av mørket og ut i dagen. Jeg vælger mig April!, sa Bjørnstjerne.*
«Den egentlige enga – vår alles mor – befinner seg på undersiden, som en opp-ned verden i et sci-fi-drama på fjernsynet.»
For Bjørnson skulle Norge være som en åpen glenne i skogen. Et fristed hvor trær og buskas ikke klarer å trenge inn på den fruktbare sletta med matjord under, et biologisk asyl, selvforsynt og mangfoldig, i sin egen sirkulære økonomi. I mange bøker, dikt og skuespill lar Bjørnson sine karakterer bruke setervollen eller enga for å spille ut dramaet i historiene. Symbolbruken hans er like djup som matjorda kan bli under en naturlig eng, bare den får tid til å bygge seg feit nok.
DET VAR SLIKE NATURLIGE ENGER som nybrottsmenn og -kvinner så etter, da de lette etter et sted å anlegge gårdsbruk, eller for å gjerde inn en teig for beiting eller slått. Det som lokket settlerne over Atlanteren til Nord-Amerika, var vitnesbyrdene om et gigantisk land med nesten bare eng! I realiteten er naturfenomenet eng selve historien om hvordan jordbruk, sivilisasjon og samfunnsutvikling oppstod, som et dundrende smell ut av nesten ingenting. Jegerne og samlerne hadde nemlig før dette ikke hatt særlig nytte av enga, for deres ressurser fantes hovedsakelig i skogkledt natur. Trærne muliggjorde jakt uten å bli oppdaget av byttedyrene – i tillegg til å gi ly og beskyttelse for klanen. Jakting på en åpen eng eller savanne krever kamuflasje og helt spesialiserte egenskaper – slike som for eksempel geparden har. Tidlig menneskenes beste konkurransefortrinn var språk og oppfinnsomhet, men også listighet. De var rett og slett kjempegode til å liste seg mellom trærne. I åpne landskaper var det vanskeligere: For å klare å innhente, legge i bakken og skjære strupen over på et lynkjapt hjortedyr til middagsmat, sprang menneskene rett og slett ikke fort nok.
MEN FOR JORDBRUKSMENNESKENE ble alt snudd på hodet: Da de endelig, for omtrent 12 000 år siden forstod hva grasfrøene kunne gjøre for dem, var det ingen vei tilbake. De ble grasjunkies, alle som én. Og det er vi fortsatt. Hvete, mais, ris, durra, teff. Og nå, som du og jeg ligger her på kne og trekker inn angen av den mørke molda under graslaget, må vi grave litt djupere. Hva er det som gjør naturtypen eng så verdifull og fruktbar? For det første er den så lett på tråden. Alle typer frø som kommer med vinden og lander her, vil slå rot og spire. Det gir et mangfoldighetens paradis! La oss gjøre noen enkle sammenligninger: Skogens biologiske vekstmiljø – som ikke på noen måte er mindreverdig – har som regel lav pH (er surt) og pregetav at symbiosen trær og sopp dominerer. Det er ikke et miljø som gras og de fleste typer markblomster er så glade i, med mye skygge og tynt jordlag.
UTE PÅ ENGA er det annerledes. Når høsten trenger seg på, visner absolutt alt av stengler og blader. Det legger seg som et varmeisolerende lag noen centimeter over jorda, et visnende flettverk som beskytter både planter og dyr gjennom den kalde vinteren. Her kan humler og padder i vinterdvale senke metabolismen for å overleve, mens plantematerialene rundt dem starter komposteringen til ny jord. Det stiger varme fra jorddypet, og det visne graset og snøen skaper et levelig miljø i denne randsonen, særlig hvis du er en liten mus. Blir det kjedelig for gnageren, er det bare å forsyne seg av fjorårets frø. Her tas livet godt vare på til neste vår.
Når snøen smelter og den nye sesongen vekker enga opp igjen, blir det spirende grasdekket som et gedigent solfangerpanel av korte planter med mye overflate. Røttene dekker hele engas underside som en tett vev, og trekker solenergien ned i jordsmonnet. Mens et typisk norsk grantre har røtter som brer seg grunt utover til sidene, vil mye av engvegetasjonen ønske seg nedover i jordlagene. Energien som planten fanger gjennom en lang sommer, vil innen frosten setter seg igjen bli trukket ned i jorden, så djupt som røttene evner å stikke. Her nede i rotsfæren (rhizosfæren) foregår en nesten ufattelig utveksling av energi og næring mellom planter, sopp og dyreliv. De biokjemiske prosessene er så komplekse at de ikke ville kunne gjøres som eksperiment i noe menneskelaboratorium. Jordsmonnets mikrobiologi melker røttene for den energirike plantevæsken som biologen vil kalle eksudater, eller sukkervann på godt norsk. Så fordeles energien videre mellom myriadene av mikrosmå organismer, som igjen er mat for spretthaler, rundormer og kryp av alle slag, opp til den gigantiske meitemarken. Livets kamp foregår her nede også, med spissmus og jordrotter på toppen av hierarkiet. For planterøttene er merverdien at de får tilført mineralnæring tilbake. Roteksudatene virker også som frostvæske, slik at røttene tåler månedsvis med frost.
Vi har lett for å tenke på jordsmonnet som et rent dyrkingsmedium, på linje med å strø karsefrø på en våt vattdott. Men maten vår blir ikke mer næringsrik enn det vekstmiljøet den kommer ut av. En mangfoldig eng er enormt produktiv, og lar vi den passere gjennom kumagen, kan vi få ut både proteiner, karbohydrater og fett av høy kvalitet.
DEN MODERNE INGENIØREN vil kunne beskrive enda en ekstremt viktig egenskap ved enga, nemlig at den gir oss et enormt karbonlager. En eng trekker ufattelige mengder karbon fra atmosfæren og ned i jordsmonnet. Er matjordlaget djupt nok, kan grasrøtter trenge flere meter ned. Karbonet følger med, både i form av plantebiomasse (røttene selv), men også i den samlede tonnasjen av tilhørende mikroliv. Dermed blir karbonet fra atmosfæren deponert i et langtidslager, som består av millioner av generasjoner med mikrobiologi, i tillegg til planterester. Her finner du den viktigste årsaken til at vi må unngå erosjon og tap av matjord. Den beste måten å redusere CO2-nivået i atmosfæren er å binde karbonet til mer langsiktige kretsløp, det har vi visst i flere tiår. Det er til og med billig, for fotosyntesen gjør dette helt gratis. Dette er den egentlige månelandingen, Stoltenberg.
Nå må vi lytte til det enga forteller oss, her vi ligger med øret ned mot den fuktige jorda. Den prøver å formidle verdien av biologisk mangfoldighet. Naturengas miljø er det motsatte av monokulturen som preger matproduksjonen i vår tid.
Når det gjelder kunstneroppropet om å feie de sure og gamle vinflaskene ned av hyllene, og i stedet sprette korkene for noe berusende nytt og levende, så skal vi ikke være så strenge mot Ari og Per. Bildet de brukte var faktisk langt sterkere enn de selv ante. Sprengkraften i den nye vínen er kolossal, og vi trenger å vekkes av engas stillfarnedetonasjon av liv.
