Klokken er 08.57 idet Norges nye favoritt-ernæringsbiolog ankommer til intervjuavtale klokken 09. Marit Kolby sier ja takk til kaffe og smiler bredt, men sier nei takk til frokost. En frokost er faktisk fortært i morges ettersom hun var så sulten (hjemmelagde knekkebrød av frø, egg og salt, med leverpostei og sylteagurk), men det er ikke hverdagskost — helt bokstavelig talt.
For Marit Kolby er en person som kjenner etter. Er hun faktisk sulten?
Og en så tilsynelatende enkel prosess som dette har satt i gang et reelt paradigmeskifte innenfor ernæringsbiologien — i en tid hvor refleksjonene rundt hva og når vi spiser, er viktigere enn noensinne.
FOR NÅ TENKER DU kanskje: Hun hopper over frokosten? Er ikke det dagens viktigste måltid? Er det ikke det vi har blitt fortalt i uminnelige tider — ikke minst av staten selv?
Med sin nye bok, som treffende nok heter, «Hva og når skal vi spise» utfordrer Marit dette, samt de øvrige konvensjonene rundt faste måltider, fasting og frekvens. Hun trakterer kompleks materie med kløkt, og formidler kompliserte begreper på enkle vis.
For trenger vi egentlig å spise så ofte? Og hva skjer om vi lar kroppens naturlige prosesser få jobbe uforstyrret?
Marit siterer den amerikanske gravejournalisten Michael Pollan som er en stor inspirasjonskilde, og har laget sin egen variant av hans tilnærming til mat — nemlig: Spis hel mat. Ikke ultraprosessert. Ikke for ofte.
Disse tre korte setningene fungerer som et destillat av Marits formidlingsprosjekt. Fasting er imidlertid bare én komponent av hennes matfilosofi.
For henne er kampen om måltidene personlig.
Nå handler det bare om ernæring og energi, men mat er jo så uendelig mye mer.
MARIT VOKSTE OPP som den mellomste i en søskenflokk i det hun kaller en A4-familie i Haugsbygd utenfor Hønefoss. Det gikk i tradisjonell kost, hjemmelagde brød, sylting og middager bestående av fisk og poteter. Aldri mellommåltider, til nøds en gulrot. Men da moren begynte å jobbe snek Toro seg mer og mer inn.
Marits idol Michael Pollan har skrevet omfattende om kvinnefrigjøringens bakside: Idet kvinnene forlot kjøkkenet tok matindustrien gladelig over. Og hva var middelet de tok i bruk for å strømlinjeforme tilværelsen, lette overgangen fra jobb til barnehage, videre til varm middag og blid familie? Jo, det var den ultraprosesserte maten.
— Likestillingen vant fram i det tidsrommet, men vi mistet maten på veien, sier Marit matt.
— Nå handler det bare om ernæring og energi, men mat er jo så uendelig mye mer.
Ernæringsfaget er ungt og dermed har mye blitt basert på antakelser. Hva og når vi skal spise har lenge blitt presentert som gitte mengder energi og næringsstoffer — og det er også et tungrodd system hvor ting går sakte. Men Marit Kolby er en systemtenker og ønsker at vi zoomer ut.
Hun vil at vi skal forstå at møtet mellom maten og kroppen er et resultat av evolusjon og at helsen vår avhenger av et velfungerende samspill mellom økosystemer som inkluderer alt levende på jorden — ikke bare enkeltkomponenter.
MAT HAR BLITT ET VERKTØY. Vi bruker gjerne mat som avledning, noe som kan gi oss velvilje hos sutrete unger i kinkige stunder mellom barnehage og middag, men det gjør jo bare at vi ytterligere mister måltidskulturen vår — og ikke minst appetitten, mener Marit.
Hun henviser til Frankrike hvor det å spise større — tidkrevende — måltider, er normen. Man sitter ned, gjerne som en flokk, og har en bevisst tilnærming til det man putter i seg.
— Her i Norge ser jeg folk spise mellommåltider overalt, i alle mulige ledige stunder. En pølse på bussen, en smoothie her, en proteinpudding der. Og jeg tenker — hvorfor? For man spiser seg aldri helt mett? Bare litt, hele tiden?
Marit skulle ønske at vi heller kunne tillate oss selv å kose oss mer med måltidene, og bruke lav frekvens og mengde til vår fordel. Det er ikke noe fiksfaks, sier hun. For da kan tankekjøret forsvinne, og mat bli en gledelig aktivitet.
— Vi må tørre å stå i ubehaget litt mer enn det vi gjør nå, og takle responsen på et «nei» til mellommåltid til barna.
— For det å være sulten, kjenne på appetitten og så kunne dele et godt måltid sammen er et privilegium vi ikke må ta for gitt.
Vi må tørre å stå i ubehaget litt mer enn det vi gjør nå, og takle responsen på et «nei» til mellommåltid til barna.
MARIT HAR EN bachelorgrad i matvitenskap fra NMBU i Ås og en mastergrad i ernæringsbiologi fra UiO. Hun har også jobbet som vitenskapelig assistent på avdeling for cellebiologi ved Radiumhospitalet, der hun forsket på signalveier i DNA-reparasjon.
Hun er nå høgskolelektor på Oslo Nye Høgskole hvor hun underviser studenter på ernæring og medisin. Men før dette jobbet hun mange år i klesbransjen — og leste kjemi på kveldstid for å komme inn på studiene hun ønsket.
Hun har to tette barn og en eksmann. I en periode bodde de i USA, i Rockwille i Maryland, hvor eksmannen tok en postdoc. Barnehage var ekstremt dyrt og Marit var hjemme med to små barn, lekte husmor og leste mye.
— Ingen sov, sier hun og ler.
— Så jeg begynte å blogge for å bevare sjelefreden, og for å kunne systematisere oppskrifter om råvarebasert kosthold.
— Jeg ble vel sulten på å jobbe med noe relevant.
Da de kom hjem til Norge bodde de i en periode gratis i en hytte på Sørlandet. De hadde begge minimalt dagpengegrunnlag, fisket mye, leste Morgenbladet, søkte jobber og var i naturen. Da dukket plutselig jobben opp på Oslo Nye Høgskole.
Marit beskriver det som drømmejobben.
— Det er en enorm glede i det å kunne dyrke egen faglig interesse, og samtidig se gode studenter vokse til trygge fagpersoner. Bonusen er et ekstremt godt fagmiljø hvor vi heier hverandre frem og løfter hverandre opp.
MARIT MENER AT den offentlige samtalen om mat både er kaotisk og motstridende — og ikke minst preget av matindustriens jag etter profitt. Hun fant seg heller aldri til rette i den etablerte ernæringsvitenskapen, spesielt ikke formidlingen av den.
For om det er en spesiell ting som er verdt å merke seg ved Marit så er det den genuine formidlingsgleden og evnen til å kommunisere på enkle vis om tidvis svært kompliserte tema. Hun er en formidler av rang og er glad i frisk semantikk og språklige bilder.
Et av disse språklige bildene er for eksempel den svært sjarmerende børstebilen, som er Marits omdøping av det såkalte «migrerende motorkompleks». Børstebilen sørger for en ren tarm mellom måltider og forhindrer bakterievekst og inflammasjon — om vi bare gir den tid nok (uten påfyll av mat) til å jobbe. Og et så søtt vesen ønsker man jo selvfølgelig velkommen.
Bloggingen ble etter hvert erstattet av faglige innlegg på en Instagram-konto, en svært populær sådan — og flere forlag tok kontakt, deriblant Frisk forlag. Et NFFO-stipend sikret utgivelsen, og hun bestemte seg for å speile innholdet i boken med det hun skrev på sosiale medier, korte innlegg i bokform — for å holde på leserens engasjement.
— Det var et konkret designgrep for å bedre formidlingen. Så kunne du lese én side og så legge den fra deg. For det er jo tidvis ganske teknisk materie, sier hun og ramser opp begreper som blant annet autofagi, ketose og ghrelin.
Med over 43 000 følgere på Instagram og flere nye opplag av boken har Marits tanker rundt mat definitivt truffet en tilhengerskare. Mange av dem uttrykker glede over å endelig ha funnet en tilnærming til mat som ikke fremmer stress og uro, men heller matglede og pragmatisme.
EN ANNEN STOR motivasjon for Marits formidlingsprosjekt var at hun i voksen alder utviklet IBS (irritabel tarmsyndrom), noe hun sier mellom 10—15 prosent av Norges befolkning sliter med.
— Jeg har virkelig vært på alle dietter. Man blir helt desperat etter å prøve å finne ut hva man reagerer på, sier hun.
IBS er en kompleks tilstand og det er heller ingen statlig veiledning.
— Man kutter ut ting, innfører noe og utvikler hypoteser rundt hva man tåler og ikke tåler, godt kombinert med mye stress. For man tåler fort noe en dag, og ikke den andre. Hva skjer, liksom? sier Marit oppgitt.
Det var ikke før hun selv begynte med faste at hun kjente at problemene avtok. Da fikk kroppen hennes ro til å rydde opp selv.
— Jeg fant ut at det jeg reagerte mest på var for hyppige måltider.
Marit sier allikevel at faste mot IBS anses som kontroversielt ettersom det ikke finnes nok forskning som støtter opp om det.
— Men jeg har fått så utrolig mange meldinger fra folk som har introdusert faste og blitt kvitt IBS, at det er vanskelig å ikke tro annet enn at faste kan bidra til bedring, sier hun.
Faste er i mange kulturer sett på som noe alternativt, religiøst og spirituelt.
— Faste handler ikke nødvendigvis om åndelighet. Men det handler om å kjenne etter, være litt mer koblet på sin egen kropp, sier Marit og smiler.
Faste er også veldig enkelt å utforske videre, mener hun, for vi gjør det jo allerede.
— Når vi sover har vi for eksempel det som kalles nattfaste, og her skjer det mye enormt viktig med kroppen. Når vi da spiser dagens første måltid brytes denne fasten.
— Det ligger jo i ordet «breakfast», som riktignok oversettes til «bryte faste», selv om det aldri stusses noe særlig over.
Til de som er nysgjerrige på faste foreslår Marit at man forlenger nattfasten, hopper over frokost, eller dropper kveldsmat, og spiser innenfor et begrenset «spisevindu». På denne måten får man en lengre periode hvor tarmen får muligheten til å reparere, vedlikeholde og fornye seg.
— Spis så få måltider du trives med, mange synes to store måltider fungerer bra. Det viktigste er å spise seg ordentlig god og mett, kanskje mye mettere enn du er vant til i starten. Da kan du fint klare å gå 4-5 timer mellom måltidene, for du har oppnådd den gode metthetsfølelsen, sier hun.
— Og spis mat som er basert på hele råvarer, ikke ultraprosessert mat. Da skal du nok se at fysenheten på den «sunne» proteinpuddingen forsvinner ganske kjapt, sier Marit.
Det handler om å kjenne etter, være litt mer koblet på sin egen kropp.
SÅ KAN MAN jo spørre seg— med all denne nyervervede kunnskapen — hvorfor er egentlig kostrådene sånn som de er i dag?
Hun puster dypt inn.
— Kort sagt? Forsinkelser. Rådene vi forholder oss til i dag er basert på oppsummert forskning av enkeltstående studier. For vår del betyr det forskning fra tidlig på 2000-tallet.
— Det vil si at de siste 20 årenes forskning ikke er med i dagens kostholdsråd, sier hun.
Det blir en lang pause.
Ernæringsbiologen synes flere ernæringsråd er lite matnyttige, deriblant nøkkelhullordningen som hun noe på spissen betegner som en instans som «merker litt mindre dårlige produkter som litt mindre dårlige». Marit fremmer heller såkalt «hel mat».
— Det betyr ikke at du skal spise en hel gulost, men en matvare som er så lik råvaren som mulig. Brekk det ned til de minste bestanddelene.
Hva er for eksempel hovedråvaren bak butikkjøpt granola? Det er som regel havre.
Marit er for øvrig en stor tilhenger av ekte iskrem (laget på egg og kremfløte), eier egen ismaskin — og har yppet på seg Diplom-is som nå ser på hvordan de skal fjerne skadelige tilsetningsstoffer som karragenan fra produktene sine. Ikke kødd med Kolby.
Men hvordan redder man en kultur, når det har gått så langt?
— Vi må begynne der vi er i offentlig matomsorg, sier Marit.
— Ta grep i barnehager, skoler, fengsler, sykehus og kantiner. Lage retningslinjer på at dette er institusjoner hvor det ikke skal serveres ultraprosessert mat, og heller steder hvor vi skal prioritere økologiske råvarer og gode måltider.
Marit sier avslutningsvis at hun ønsker seg en framtid hvor vi verdsetter det lokale ressursgrunnlaget i mye større grad og bruker råvarene vi har på best mulig måte — ikke minst i et klimaperspektiv.
Samme uke som intervjuet gjøres har det vært en større sak om norsk forskning på helseeffekten til pasjonsfrukt på NRK — noe som igjen har ført til at flere butikker er utsolgt for pasjonsfrukt.
Hun ler, men blir fort alvorlig.
— Det finnes ingen lettvinte løsninger eller enkeltråvarer med magiske krefter. Men herregud, jeg kan liksom ikke se for meg at solbær, som er en mye mer nordisk forankret — og ikke minst lokal råvare — kan score noe dårligere enn pasjonsfrukt? Det handler vel litt om velstandsnivået i Norge også, at en eksotisk frukt som reiser så klimamessig forferdelig langt kan slå så godt an.
Hun sukker. Pauser.
— Jeg holder en knapp på solbæret.
