Intervjuer

– Spis hel mat. Ikke ultraprosessert. Ikke for ofte.

Tre små setninger utgjør filosofien som har ristet den norske ernæringsvitenskapen i grunnvollene den siste tiden. Ernæringsbiolog Marit Kolby slår et slag for de gode måltidene. Og børstebilen.
Forfatter Marit Kolby Foto Sjo og Floyd

Klokken er 08.57 idet Norges nye favoritt-ernæringsbiolog ankommer til intervjuavtale klokken 09. Marit Kolby sier ja takk til kaffe og smiler bredt, men sier nei takk til frokost. En frokost er faktisk fortært i morges ettersom hun var så sulten (hjemmelagde knekkebrød av frø, egg og salt, med leverpostei og sylteagurk), men det er ikke hverdagskost – helt bokstavelig talt.

For Marit Kolby er en person som kjenner etter. Er hun faktisk sulten?

Og en så tilsynelatende enkel prosess som dette har satt i gang et reelt paradigmeskifte innenfor ernæringsbiologien – i en tid hvor refleksjonene rundt hva og når vi spiser, er viktigere enn noensinne.

– Nå handler det bare om ernæring og energi, men mat er jo så uendelig mye mer.

FOR NÅ TENKER DU kanskje: Hun hopper over frokosten? Er ikke det dagens viktigste måltid? Er det ikke det vi har blitt fortalt i uminnelige tider – ikke minst av staten selv?

Med sin nye bok, som treffende nok heter, «Hva og når skal vi spise?» utfordrer Marit dette, samt de øvrige konvensjonene rundt faste måltider, fasting og frekvens. Hun trakterer kompleks materie med kløkt, og formidler kompliserte begreper på enkle vis.

For trenger vi egentlig å spise så ofte? Og hva skjer om vi lar kroppens naturlige prosesser få jobbe uforstyrret?

Marit siterer den amerikanske gravejournalisten Michael Pollan som er en stor inspirasjonskilde, og har laget sin egen variant av hans tilnærming til mat - nemlig: Spis hel mat. Ikke ultraprosessert. Ikke for ofte.

Disse tre korte setningene fungerer som et destillat av Marits formidlingsprosjekt. Fasting er imidlertid bare én komponent av hennes matfilosofi.

For henne er kampen om måltidene personlig.

Bli abonnent innen 22. september og få med et handlenett sammen med din første utgave.

MARIT VOKSTE OPP som den mellomste i en søskenflokk i det hun kaller en A4-familie i Haugsbygd utenfor Hønefoss. Det gikk i tradisjonell kost, hjemmelagde brød, sylting og middager bestående av fisk og poteter. Aldri mellommåltider, til nøds en gulrot. Men da moren begynte å jobbe snek Toro seg mer og mer inn.

Marits idol Michael Pollan har skrevet omfattende om kvinnefrigjøringens bakside: Idet kvinnene forlot kjøkkenet tok matindustrien gladelig over. Og hva var middelet de tok i bruk for å strømlinjeforme tilværelsen, lette overgangen fra jobb til barnehage, videre til varm middag og blid familie? Jo, det var den ultraprosesserte maten.

– Likestillingen vant fram i det tidsrommet, men vi mistet maten på veien, sier Marit matt.

– Nå handler det bare om ernæring og energi, men mat er jo så uendelig mye mer.

Ernæringsfaget er ungt og dermed har mye blitt basert på antakelser. Hva og når vi skal spise har lenge blitt presentert som gitte mengder energi og næringsstoffer – og det er også et tungrodd system hvor ting går sakte. Men Marit Kolby er en systemtenker og ønsker at vi zoomer ut.

Hun vil at vi skal forstå at møtet mellom maten og kroppen er et resultat av evolusjon og at helsen vår avhenger av et velfungerende samspill mellom økosystemer som inkluderer alt levende på jorden – ikke bare enkeltkomponenter.

– For det å være sulten, kjenne på appetitten og så kunne dele et godt måltid sammen er et privilegium vi ikke må ta for gitt.

MAT HAR BLITT ET VERKTØY. Vi bruker gjerne mat som avledning, noe som kan gi oss velvilje hos sutrete unger i kinkige stunder mellom barnehage og middag, men det gjør jo bare at vi ytterligere mister måltidskulturen vår – og ikke minst appetitten, mener Marit.

Hun henviser til Frankrike hvor det å spise større – tidkrevende – måltider, er normen. Man sitter ned, gjerne som en flokk, og har en bevisst tilnærming til det man putter i seg.

– Her i Norge ser jeg folk spise mellommåltider overalt, i alle mulige ledige stunder. En pølse på bussen, en smoothie her, en proteinpudding der. Og jeg tenker – hvorfor? For man spiser seg aldri helt mett? Bare litt, hele tiden?

Marit skulle ønske at vi heller kunne tillate oss selv å kose oss mer med måltidene, og bruke lav frekvens og mengde til vår fordel. Det er ikke noe fiksfaks, sier hun. For da kan tankekjøret forsvinne, og mat bli en gledelig aktivitet.

– Vi må tørre å stå i ubehaget litt mer enn det vi gjør nå, og takle responsen på et «nei» til mellommåltid til barna.

– For det å være sulten, kjenne på appetitten og så kunne dele et godt måltid sammen er et privilegium vi ikke må ta for gitt.

Vil du lese mer? Få hele portrettintervjuet med Marit Kolby i høstugaven av Ren Mat. Blir du abonnent innen 22. september får du med et handlenett sammen med din første utgave.

Flere artikler