Villblomstene i Norge er i tilbakegang og det må vi gjøre noe med. For villblomstene, eller eng-eller markblomstene som de også blir kalt, er matfatet til pollinatorene bier, humler og andre insekter. Det er essensielt for liv på jorda at vi legger til rette for de små summende vesenene. Insektsbestanden minker, deriblant er rundt 200 villbiearter i Norge utrydningstruet. Vi må ta grep!
NÅR VI GÅR I EN slåtteeng er det som om volumet skrus opp – det summes og jobbes. Slåttenga består av et mangfold av ville, stedegne planter, mest gress og urter, som har spesialisert seg på fargerike blomsterkroner for å tiltrekke seg de summende insektene. Det tradisjonelle landbruket og skjøtselen av landskapet skapte disse naturområdene som gjerne omtales som villeng, slåtteeng og gammel kulturmark, og er noen av de mest artsrike områdene. Rødknapp, blåklokke, prestekrage og engtjæreblom er et knippe av blomstene vi finner her. Flere av plante-, insekts-og soppartene i enga har få eller ingen andre levesteder.
Villblomstene er matfatet til pollinatorene bier, humler og andre insekter.
ØKOSYSTEMET BESTÅR av samspill, og vi begynner så smått å forstå dominoeffektene. Fjernes eller endres en brikke, får det ringvirkninger i det store bildet. I dag skjer endringer så raskt at de tilpasningsdyktige plantene ikke klarer å henge med. Blomsterenga er full av samspill. Når humler og bier besøker blomster, opptil 3000 om dagen, for å sanke nektar og samle pollen på pelsen sin, bestøver de 80 prosent av nytte-og villplanter. Dette inkluderer en tredjedel av matplantene våre. Beitedyra med sin gressing og sine tråkk stimulerer til frøspredning og vekst i enga. Feltforsøk fra AgriAnalyse gjort på Dovre viser også at det er beita utmark som binder mest CO2. Beiting og slått har holdt landskapet åpent, sørget for at gjengroingen har vært holdt i sjakk og skapt gode leveforhold for villblomstene.
Beitedyra med sin gressing og sine tråkk stimulerer til frøspredning og vekst i enga.
UNDERVEIS HAR VI fjernet og endret på noen av dominobrikkene. Beiting i utmarka er mindre aktuelt for intensiv kjøtt-og melkeproduksjon. Kunstgjødslede gressenger i innmarka og importert soya er mer «effektivt» enn å slå den tradisjonelle naturenga. Slåttenga, som tidligere var brukt som vinterfôr, er ikke lenger nødvendig, da vinterfôret hentes fra godt oppgjødsla kulturenger. Færre beitedyr befinner seg i utmarka og færre driver småbruk i fjellet. Heldigvis beiter fortsatt to millioner sau, litt over 250 000 storfe, rundt 60 000 geiter og i underkant av 10 000 hester i utmarka i Norge gjennom vekstsesongen, og det er plass til flere. Denne utmarksbeitinga er en flere tusen år gammel tradisjon og ivaretar kulturavhengig biomangfold og bidrar til en bærekraftig kjøttproduksjon basert på vårt eget naturgrunnlag.
MEN MED REDUSERT bruk og deretter kunnskap om slåttenga forsvinner den biologiske kulturarven herfra. Den påfølgende gjengroingen er et resultat av det moderne intensive landbruket. Når busker og trær i større grad får dominere, skygger de for de lyskrevende og mindre biemat-blomstene, som etterhvert vil forsvinne. Grønt gress og eng som asfalteres og utbygges, monokultur og bruk av kjemisk-syntetiske sprøytemidler er årsaker til tap av både villblomster og pollinatorer.
Når busker og trær i større grad får dominere, skygger de for de lyskrevende og mindre biemat-blomstene, som etterhvert vil forsvinne.
FORSKERE VED NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) overvåker plantemangfoldet i villengene. Begrepet «melittofile» arter brukes om plantene som bier og humler bestøver og beiter på. Forskerne fant at de melittofile artene er i tilbakegang i kulturlandskapet. Også vanlige arter som løvetann og hvitkløver går tilbake, et fåtall arter var i fremvekst. Dyr på beite med vekststimulerende tråkk og naturlig gjødsling, og enger som slås blir trukket frem av forskerne som tiltak som kan sikre et mer artsrikt og variert kulturlandskap, og som kan styrke bie-og humlebestandene. En mangfoldig eng med et rikt antall plantesorter og plantegener er en robust eng. For å sikre utveksling av gener må enga ligge i nærheten av andre enger, beiteenger, hagemarker og artsrike veikanter. Det må bli lønnsomt å ha dyr på beite og å drive skjøtsel av slikt naturengareal. I dag finnes lette slåmaskiner som kan gjøre arbeidet mindre strevsomt.
HVA KAN VI SELV GJØRE? Støtte opp om en landbrukspolitikk som sikrer bruk av utmarksbeite og ivaretakelse av også ekstensivt drevne landbruksareal som slåttenger og gamle kulturmarker. Og kanskje vi selv kan gjøre om noe av plenen vår til en urterik eng med stedegne norske ville markblomster? Vi kan også plante pollinatorvennlige arter i hagen vår, eller adoptere en artsrik veikant og ved sen slått, raking og fjerning av høyet legge til rette for at veikanten blir ennå mer fargerik og blomstrende de kommende årene.
