Konsumet av kumelk har hatt en dramatisk nedgang fra 80-tallets daglige halvliter til dagens lille melkeglass. De 180 literne vi drakk årlig, er nå redusert til 80. Og parallelt med at kumelka mister sin appell, blir plantebaserte alternativer stadig mer populære.
Utviklingen maler et dystert bilde for landets resterende melkebønder, men realiteten er at nordmenn ønsker bonden vel. Forbrukerundersøkelser viser at vi vil ha kortreist, norsk mat og levende bygder. Grunnen til at stadig fler av oss velger plantemelk er av hensyn til helse, dyrevelferd og klima.
Disse hensynene er ikke motstridende, men i tråd med melkebondens interesser. Plantedrikkens popularitet er dermed ingen dommedagsprofeti, men symbolet på et håpefullt momentum næringa kan nytte seg av.
DEN FØRSTE KJENTE referansen til plantemelk, «melkede søte mandler», kommer fra en arabisk kokebok utgitt i 1226. Her i Europa skal drikken ha blitt brukt som et alternativ til kumelk i fastetida, og i en engelskspråklig tekst fra 1390-tallet refereres det til «almond mylke».
Siden den gang har det kommet flere plantebaserte melkealternativer til norske butikkhyller – hovedsakelig laget av havre, ris, soya, mandel og kokosnøtt. Førstnevnte er en svensk oppfinnelse, og ble utviklet ved Lund Universitet så seint som på 90-tallet. Det var Rickard Öste, grunnleggeren av plantemelk-produsenten Oatly, som var på utkikk etter et lokalt, sunt og bærekraftig alternativ til allergikere.
– Du kan ikke kritisere kumelk i Sverige uten å få en storm tilbake.
Nå har Oatly eksistert i snart 20 år, og som tenåringer flest har bedriften ytret sterke meninger med få hemninger. Deres kontroversielle markedsføring predikerer blant annet om en «post-melk-generasjon» og sammenligner melkedrikking med alkoholisme. Både melke- og kornbønder reagerer på den skarpe tonen, for som det ble skrevet i en svensk avis: «Forutsetningen for at Oatly skal kunne produsere havremelk er svenske melkebønder». Havren trenger kugjødsla for å vokse.
Den skarpe retorikken har vist seg å være en god strategi for bedriftens salgstall, men er lite konstruktiv i møte med landbruket. Etter flere provokasjoner tok meieri-industrien Oatly til retten og vant. – Du kan ikke kritisere kumelk i Sverige uten å få en storm tilbake, svarte kreativ sjef Martin Ringqvist, og avviste at de hadde gått for langt. – For to uker siden, hvem snakket om bærekraftig melk da?
Gjennom å øke produksjonen av plantevekster ment direkte til mennesker, kan vi produsere mer mat til flere – på samme areal og med mindre klimapåvirkning.
Klima er en av Oatlys kjernesaker. Ved å fremme gjennomsiktighet prøver de å gjøre matindustrien mer bevisste og ansvarlige for de utslippene som genereres. En betydelig andel av disse kommer fra melke- og kjøttproduksjon. Livsløpsanalyser basert på svenske forhold viser at Oatly bruker 60 prosent mindre energi, 79 prosent mindre landareal og produserer 80 prosent mindre utslipp enn kumelk. Kommunikasjonssjef Linda Nordgren skriver at vi «gjennom å øke produksjonen av plantevekster ment direkte til mennesker, kan produsere mer mat til flere – på samme areal og med mindre klimapåvirkning.»
MEN NORGE ER i en særskilt situasjon, der både klima og landskap gjør det utfordrende å dyrke annet enn gras. En traktor må jobbe på relativt flat mark, og produksjonen gir kun avkastning der flata er av betydelig størrelse. Av hele Norges landareal er derfor litt over tre prosent kultivert, og bare en prosent regnes som egnet til belg- og oljevekster, korn, frukt og grønnsaker – de plantevekstene Nordgren refererer til. Resten egner seg til dyrking av gras.
Når vi i tillegg har hele 45 prosent landareal egnet som utmarksbeite, dvs. gras i ulendt terreng, kan man forstå hvorfor Norge omtales som et grasland. Sau, geit og ku har i denne fortellingen superheltkrefter. De kan omdanne noe vi ikke kan spise, til menneskemat av høy ernæringsmessig kvalitet.
Torbjørn Tufte, prosjektleder ved AgriAnalyse, bekrefter likevel at vi kan produsere mer plantevekster til menneskemat enn det vi gjør i dag, men at vi har en uønsket utvikling for den lille prosenten jord vi kan gjøre det på. – Nasjonalt er kornarealene redusert med omkring 460 000 dekar de siste 15 åra, og spesielt stor er nedgangen i de gode kornområdene på Østlandet. Der økte grasarealet i samme periode, forteller han.
MDGs Une Aina Bastholm forklarer hvorfor utviklingen er problematisk i Nationens #motkultur: «I dag har vi en subsidiepolitikk som gjør at det ofte lønner seg å satse på beitedyr i kornbygdene. Det svekker distriktsjordbruket, der grasproduksjonen fortrenges av gras dyrket på Østlandet. Det svekker selvforsyningen, fordi kornproduksjonen går ned. Det øker klimagassutslippene, fordi kjøttproduksjonen går opp og presser kjøttprisene nedover».
Å BRUKE BEITEDYR der utmarka tillater det, er den mest fornuftige bruken av norske arealer i et miljø- og klimaperspektiv, istemmer melkebonden Markus Koot fra Skarrbo Gård. Han tror på en fremtid for norsk melk, men er skeptisk til dagens utvikling med økt produksjon per ku og mindre bruk av gras fra beite og utmark. – Dersom landbruket ikke vil miste troverdighet og legitimitet i forhold til samfunnsoppdraget det er satt til, så må det settes inn virkemidler som gir endring, påpeker han.
I Sverige har den nye merkeordningen «Naturbeteskött» gitt suksess. Siden i fjor har man opplevd en dobling av antallet sertifiserte gårdsbruk som benytter seg av naturbeitemarka.
I dag kan ei enkelt ku melke nesten 2000 liter mer enn i 1998. Økt ytelse betyr at hun trenger mer energi for å produsere melk og samtidig holde en sunn vekt. Om kua kun spiser gras, vil hun bli bukfull lenge før energibehovet er dekket. I dag kan derfor ei høyt-ytende konvensjonell melkeku få så mye som 55 prosent av energien sin fra kraftfôr, hvor opptil 50 prosent kan komme fra importerte råvarer.
«Det er ingen tvil om at slik priser og landbrukspolitikk har vært i mange år, så lønner det seg for bønder å bruke mye kraftfôr», skrev Kjersti Hoff, leder i Norges Bonde- og Småbrukarlag i Nationen i fjor. «Hvilken historie om husdyrholdet vårt er det befolkningen liker? Jo, det er frie kuer på beite i blomstereng og utmark. Jeg tror vi har mye å tape på å bevege oss lenger vekk fra dette», fortsatte hun.
Det er også en risikabel strategi i møte med en usikker fremtid. Hun viser til Forsvarets Forskningsinstitutts «Matsikkerhet i et klimaperspektiv». Rapporten viser et scenario hvor global oppvarming fører til sviktende avlinger, særlig i tropiske land, som fører med seg kraftige prisøkninger og handelshindringer på mat- og fôrkorn framover mot 2030.
MEN PÅ RØROSMEIERIET viser de at negative trender kan snu, ved å aktivt stimulere til økt bruk av lokale ressurser. Det heløkologiske meieriet tilbyr merpris på melka dersom produsentene reduserer kraftfôrbruken. – I området rundt Røros ligger gjennomsnittet på rundt 25 prosent, betydelig lavere enn den økologiske maksgrensa på 40, og man ser en reduksjon fra 2018 til 2019. Melk skal lages på mest mulig gras. Det er det Norge og Norsk Rødt Fe er skapt for, forklarer meieribestyrer Trond V. Lund, som sier de opplever økt salg og interesse.
I Sverige har den nye merkeordningen «Naturbeteskött» gitt suksess. Siden i fjor har man opplevd en dobling av antallet sertifiserte gårdsbruk som benytter seg av naturbeitemarka. Dette er områder brukt som beite over lengre tid – fritt for gjødsling, sprøytemidler, fossile brennstoff – og habitat for en fjerdedel av Norges truede arter. Selv om ordningen i Sverige omhandler kjøttfe, så viser det at mange forbrukere prioriterer gode melk- og kjøttprodukter, dersom de får informasjon og valgmulighet. Kunne dette vært noe for å støtte opp om den norske utmarka?
– Å bruke beitedyr der utmarka tillater det, er den mest fornuftige bruken av norske arealer i et miljø- og klimaperspektiv.
I Norge har seterdriften vært viktig for å opprettholde naturbeitemarka og dens biologiske mangfold. I dag er det ca. tusen bønder – 13 prosent av landets melkeprodusenter, som fortsatt tar med seg kyr og geiter til seters om sommeren og melker dem der. Det er 60 prosent mindre enn ved årtusenskiftet.
På Inner Gammelsetra i Grøvudalen opplever de likevel en økende interesse for seterkulturen. Folk finner veien dit for å lære og lage brunost, skjørost, saupost, gubb, smør og rømme. På Sogn- Jord og Hagebruksskule er oppholdet på setra en verdsatt del av studieløpet, og hver sommer – over hele landet – banker nysgjerrige turgåere på seterdøra for å etterspørre de eksklusive råvarene.
TINE har tidligere prøvd å framsnakke setra gjennom nisjeproduktene Stølsmjølk og Stølsfløyte fra Valdres. Melka ble tildelt Spesialitet-merket for unik smak, men gikk ut av produksjon på grunn av lav etterspørsel. Kanskje er markedet modent for å gi den miljø-, distrikts- og dyrevennlige melka en ny sjanse?
ET ANNET OVERMODENT marked, er klima-, distrikts- og selvforsyningsvennlig plantedrikk produsert i Norge på norske råvarer. I dag går det meste av norsk bygg og havre til dyrefôr, mens plantemelka vår produseres utenlands av nordisk eller søreuropeisk korn. Til og med TINEs Gryr produseres i Finland med finsk havre.
– Teknologien som kreves for å produsere havredrikken finnes ikke i Norge i dag. Det er derfor viktig at vi tester ut dette før vi eventuelt skulle gjort kostbare investeringer for å produsere her hjemme, forklarer Ingrid Wilberg Arnesen, kommunikasjonsrådgiver i TINE.
I tørkeutsatte California dyrkes 80 prosent av verdens mandler, og hele ti prosent av statens totale vanntilførsel går med for å tilfredsstille de tørste trærne.
Det kan virke tullete å bry seg om hvorvidt kornet er norsk eller ei, dersom de plantebaserte alternativene uansett gir mindre utslipp enn kumelk. Men bærekraft regnes ikke kun i CO2-ekvivalenter.
I tørkeutsatte California dyrkes 80 prosent av verdens mandler, og hele ti prosent av statens totale vanntilførsel går med for å tilfredsstille de tørste trærne. Dette er vann de eksporterer ut av landet, på bekostning av egen befolkning. Hvert år fraktes i tillegg enorme mengder bier ut til monokulturene for pollinering. En tredjedel dør, mens resten utsettes for et sterkt smittepress. Ikke alle produksjoner er så kritikkverdige som denne, men per i dag har vi som forbrukere lite innsyn i hvor råvarene kommer fra, og hvordan de produseres.
Risdyrking er estimert til å stå ansvarlig for opp mot to prosent av globale utslipp, tilsvarende de globale utslippene fra flytrafikk. Plantene dyrkes på oversvømte åkre, hvor det oksygenfattige miljøet får jordmikrober til å danne metan som slippes ut gjennom risplantene. Den store bevegelsen av vannmasser fører dessuten til tap av næringsstoffer og sprøytemiddelrester.
Dersom vi slutter å drikke kumelk av dyreetiske årsaker, er det heller ikke irrelevant hvilken produsent vi kjøper plantemelka fra. Alpro eies av franske Danone, verdens største produsent av ferske meierivarer. De representerer et dyrehold som i de fleste tilfeller vil være langt mer intensivt enn det norske.
Det er neimen ikke lett å være forbruker når matindustrien er så fjern, kompleks og ugjennomsiktig. Det er heller ikke lett å være bonde, som må ta langsiktige valg og dyre investeringer basert på kortsiktig politikk og et stadig skiftende marked. Derfor er det viktig å være rause med hverandre, og heller spare kruttet til politikken. For som Rude Health, Storbritannias utgave av Oatly, sier: – Vi produserer plantealternativer, uten at det betyr at vi er imot kumelk. Ganske motsatt, vi er for god kvalitetsmelk.
– Vi produserer plantealternativer, uten at det betyr at vi er imot kumelk. Ganske motsatt, vi er for god kvalitetsmelk.
Sammen kan vi ha en felles dugnad for å trekke både politikk og marked i riktig retning. Mot levende bygder der Audhumla får gjøre det hun gjør aller best: forvalte utmarka, trylle gras om til menneskeføde, og binde CO2 til bakken. Slik kan vi øke produksjonen av plantevekster ment direkte til mennesker, og øke selvforsyningen i samme slengen. Det er en vinn-vinn-situasjon.
Og mens vi venter på den norskproduserte plantemelka, kan vi støtte norske økologiske kornbønder ved å lage drikken selv. Alt du trenger er korn, litt matolje og salt. Det er billig, energieffektivt og tilfredsstillende. Oppskrift på havremelk finner du her.
