Utenfor Kristine Bonnevies hus på Blindern i Oslo er det stille. Sola skinner, og fuglene kvitrer. Det store bygget i syttitallsarkitektur og tegl huser Institutt for biovitenskap, kalt biobygget på folkemunne.
Vi møter Ketil Hylland her og han gir oss et håndtrykk. Det første på et drøyt år. – At vitenskapen har klart å produsere en vaksine som kan beskytte millioner av mennesker på så kort tid er veldig positivt. Det hadde jeg ikke trodd, sier Ketil. – Så kan vi jo tenke på de enorme ressursene som ble brukt for å håndtere pandemien. Politiske myndigheter har gjort valg som koster hundrevis av milliarder. Hvorfor har vi ikke gjort det for å beskytte naturen og mot klimaendringer, eller for å gjøre verden mer rettferdig? Nå kan vi ikke lenger si at vi ikke har råd til det, mener Ketil.
Ketil er professor og forsker her ved seksjon for akvatisk biologi og toksikologi. Han underviser, veileder og forsker i toksikologi og marin biologi. Det er fordi han er toksikolog at vi skal snakke med ham. Hva kan han fortelle oss om miljøgifter fra matproduksjon og blir man litt miljøaktivist av å jobbe som toksikolog er ting vi vil spørre han om. – Jeg er utdannet marinbiolog i bunn. Men jeg har alltid vært opptatt av miljøforstyrrelser. Hva er det vi mennesker gjør som påvirker naturen, sier Ketil. Vi slår oss ned ved et bord i aulaen ved siden av noen studenter.
– Det kan tenkes å være umulig å ikke bli opptatt av miljøvern når man jobber som økotoksikolog. Er du en aktivist?
– Ja og nei. Jeg ser at forskningen min de siste ti årene har vært styrt av behov i samfunnet for å forstå effekter av miljøgifter. Sånn sett kan forskningsspørsmålene man stiller være aktivistiske. Når selve forsøket skal designes er det mer som et puslespill og en intellektuell øvelse der vitenskap er det eneste som betyr noe. Men jeg synes det er viktig å fronte og kommunisere ut hva vi finner. Hvor mye skade miljøgifter gjør i samfunnet. Vi kan ikke tro at vi ikke har et miljøgiftproblem i Norge, svarer toksikologen.
– Jeg synes i prinsippet at kjemiske stoffer som vi vet har en bekymringsfull mekanisme for giftighet ikke skal tillates. Sprøytemidler er et eksempel. Vi har et mål om at vi ikke skal slippe ut miljøgifter i naturen, men så tilfører vi dem aktivt. Sprøytemidler er miljøgifter. Ofte er det sånn at vi ikke egentlig vet tilstrekkelig om hvor giftige stoffer er, hvor mye som faktisk finnes i naturen eller vi mennesker utsettes for. Vi kan heller ikke nok om hvor giftig blandinger av disse stoffene er, for miljø og mennesker. Å forstå effekter i naturen er mye mer komplekst enn i mennesket. Det er mange prosesser og ulike organismer fra bakterier til hval, sier Ketil. – Det er så mye vi ikke vet, og derfor mener jeg at om vi skal bruke sprøytemidler, så bør vi bruke føre-var-prinsippet i mye større grad enn i dag.
Vi har et mål om at vi ikke skal slippe ut miljøgifter i naturen, men så tilfører vi dem aktivt.
TOKSIKOLOGEN BRUKER bevisst begrepet sprøytemidler fremfor plantevernmidler. – Plantevern høres jo veldig positivt ut. Det er klart at det verner noen spesifikke planter, men så dreper eller skader de jo insekter, andre dyr og andre planter, sier Ketil. På spørsmål om sprøytemidler kan være trygge er svaret klinkende klart: – Nei. Skal de virke må de interagere med en organismes celle. Selv om ikke celler i planter og dyr alltid har de samme funksjonene, så viser det seg at til og med sprøytemiddelet glyfosat, som påvirker en veldig spesifikk prosess i planter, har effekter på høyere organismer, altså dyr og mennesker. Historien viser dessverre at vi alltid finner negative effekter. Og ofte andre steder enn der stoffet var tenkt å virke. Resistensutvikling er også et problematisk aspekt ved bruk av sprøytemidler. Naturen er jo fantastisk! Organismer tilpasser seg sprøytemidlene. Siden det bare er individer som tåler midlene som overlever, vil det etter hvert bli flere og flere av dem. Resultatet er at vi må bruke mer sprøytemidler for å få den samme effekten på de organismene vi ønsket å hemme eller drepe, sier han.
KETIL MENER at med den kunnskapen vi har i dag, med all usikkerhet og økt belastning fra klimaendringer, så bør sprøytemidler forbys, om ikke annet som et eksperiment. – Skal vi bringe noen inn igjen, må det bevises at stoffet virkelig ikke har noen andre effekter enn den som er tilsiktet. Jeg må innrømme at jeg tror ikke på at det er mulig å lage sprøytemidler uten skadelig miljøeffekt. Jeg synes at argumentene for å fortsette med sprøytemidler ofte blir veldig simple, med veldig enkle sammenlikninger. Nemlig at de er nødvendige for å fø verdens stadig økende befolkning. Det er en populistisk tilnærming og jeg blir litt utålmodig med den type argumentasjon. Det er klart at det finnes andre løsninger, som kan bidra til å løse flere utfordringer samtidig, forklarer han.
FOR ELLEVE ÅR siden ledet Ketil en norsk offentlig utredning om miljøgifter i Norge som skulle rådgi regjeringen om hvordan miljøgiftbelastning for både natur og mennesker skulle reduseres og helst fjernes helt. Han kan fortelle at de fant at det kreves omfattende tiltak å redusere miljøgift-nivåene og at de finnes overalt. Det er absolutt mulig å oppnå målene, men det koster mye. – Jeg pleier å sammenlikne kostnadene med jagerfly som Norge er i en prosess med innkjøp av, disse koster mange milliarder. Jeg tenker at folk flest ville valgt en ren natur istedenfor jagerfly. Hadde vi brukt noen titalls milliarder hadde vi kunnet ryddet opp i mye, sier han.
Historien viser dessverre at vi alltid finner negative effekter. Og ofte andre steder enn der stoffet var tenkt å virke.
Ketil er optimistisk når det gjelder en løsning på miljøgifter fra landbruket. For den er enkel. – Det er å øke andelen økologisk landbruk og slutte å bruke sprøytemidler. Vi behøver ikke å bruke kostnaden til ett enkelt jagerfly på det en gang, for å gi den støtten økologisk landbruk trenger for å komme ovenpå. Vi ville ha oppnådd mye, og selv i et land med Norges klima og landskap er det mulig. Vi må kanskje jobbe litt ekstra for å dyrke opp ting fordi det er kaldere, men det gjør også at vi har færre insektsproblemer. Selv spiser Ketil økologisk så langt det lar seg gjøre, og velger gjerne bort en vare om han ikke finner den økologisk produsert.
– Vil du si at det å jobbe som toksikolog er litt tyngende?
– En kan bli totalt frustrert over at det ikke er mulig å få virkemidler på plass som gjør at vi slutter å forgifte oss selv og naturen, sier Ketil. – Det tar tid. Man får en følelse av at vi alltid handler for sent. Vi må tilsynelatende forbi et «point of no return» før vi gjør noe. Det er vel også noen i samfunnet vårt som har andre prioriteringer og motarbeider eventuelle tiltak. Det kan man bli frustrert og provosert over, sier han.
Å SE SAMMENHENGER opptar Ketil, som fremstår som en særdeles nysgjerrig type. – Min tilnærming til vitenskap er nok at jeg synes det er spennende å kunne litt om mye. Alt henger jo sammen. Da jeg tok doktorgraden min som handler om kjemiske stoffers påvirkning på torsk, var jeg spesialist på et protein som binder metaller. Det kunne jeg fryktelig mye om. På et tidspunkt var jeg kanskje den i verden som kunne mest om proteinet i fisk. Jeg er fremdeles interessert i det, men jeg har også senere forsket på mange forskjellige miljøbelastninger. Å hele tiden finne ut mer om naturen og forstå mer, er utrolig spennende, sier Ketil.
Man får en følelse av at vi alltid handler for sent.
LANDBRUKSKJEMIKALENE skal i utgangspunktet være mer trygge nå enn for femti år siden. Det er i alle fall færre tungt nedbrytbare stoffer, kan Ketil fortelle. Samtidig er det også mange flere ulike stoffer. – Det brukes milliarder på å utvikle dem, og produsentene må gjøre sin egen forskning og dokumentere at miljø- og helseeffekter er under risikonivået. Dessverre oppdager vi ofte ikke de faktiske effektene før stoffene er ute i naturen, og slik forskning og overvåking er det som regel offentlige institusjoner som gjør. Disse er offentlig finansiert og den finansieringen har gått ned i mange land de siste tiårene. Vi bruker ikke lenger så mye ressurser på å prøve å finne ut effekter av disse stoffene, og det er derfor mindre sannsynlighet for at vi finner eventuelle skadelige effekter. Det bekymrer meg. Miljøet har blitt som håret i suppa i mange sammenhenger. Ofte vil næringsvirksomhet, som industri og akvakultur, bli prioritert, og det virker som om samfunnet av og til helst ikke vil vite om det utgjør noen problemer. Helt til problemet er så stort at det må løses.
SELV OM HVERDAGEN til Ketil består av å forstå negative miljøeffekter, er han optimistisk. – Jeg blir glad av folk som tror på noe positivt, som økologiske bønder og frivillige organisasjoner som Leger uten grenser. De tror kanskje ikke alltid det, men jeg blir også veldig glad når noen av mine studenter gjør det bra på eksamen. Akkurat nå veileder jeg en masterstudent som skriver om DNA-skader hos små encellede dyr som lever på bunnen av havet. Foraminiferer, som de heter, er utrolig fascinerende. De lever ofte på veldig forurensende steder. Hvordan greier de å leve der høyere organismer vil slite, når de bare består av én celle?, spør Ketil. Vi lar spørsmålet bli hengende og konkluderer med en enda dypere respekt for disse superheltene i laboratoriefrakker som kan forvandle komplekse problemstillinger til enkle løsninger. Vi burde høre mer på dem.
