Jordbruk og fiske tradisjonelt gått side om side langs hele norskekysten. Og skal vi tro den nordnorske visegruppa Boknakaran kan ikke fisk spises uten poteter – heller ikke i Vardø, et av Norges eldste fiskevær.
I skrivende stund settes vinduene inn på det nye drivhuset i Vardø, som skal stå klart i år. Poteter skal det bli. Dyrk Varanger skal bli Vardøs bydrivhus, hvor innbyggere kan dyrke ultralokale, økologiske grønnsaker i havgapet mot Barentshavet.
– Vi er en god gjeng her i Vardø som er opptatt av økologisk mat og hva maten vi spiser inneholder. Det er ikke lett å få et godt utvalg av økologisk mat her oppe, verken pris eller kvalitet er bra nok. Dessuten er det ikke spesielt bærekraftig å få maten tilsendt langveisfra med fly. Da dyrker vi den heller selv, sier Torbjørn Eriksen, prosjektleder og ildsjel bak det frivillighetsdrevne prosjektet. Eriksen er for øvrig også en drivkraft bak Kystopprøret, en mobilisering for at fisken skal skape mer arbeid og aktivitet langs kysten.
FUNDAMENTET TIL Dyrk Varanger bygger på økologisk ideologi, kretsløp og å bygge for fremtiden. Eriksen håper at prosjektet vil vekke interesse for disse temaene hos enda flere, og dessuten bli et manifest på godt samarbeid.
Vi kaller det en «dyp fremtid» for ressursene våre.
Dyrking i Arktis er det få som gjør. Inuvik Community Greenhouse, et stort drivhus for befolkningen i Nordvestterritoriene, har vært en inspirasjon. forteller Eriksen. I likhet med drivhuset i Inuvik skal Dyrk Varanger være et sted for vardøværinger – et fellesskapshus for å samles rundt maten.
STIV KULING, LITE VARME og midnattssol på sommeren er utfordringer konstruksjonen må tilpasses til. Et av de gode samarbeidene Eriksen sikter til er med Arkitekthøyskolen i Oslo. Janike Kampevold Larsen er landskapsforsker og professor her, og ifølge Eriksen; Vardø-patriot. Flere av forskningsprosjektene hennes har sett på hvordan utvikling i klima og industri påvirker samfunn i Arktis, særlig Vardø.
Sammen med professor i bærekraftig arkitektur, Tine Hegli, laget de prosjektet Arctic Cycles for masterstudenter, som fikk i oppgave å tegne drivhuset. Fem arkitektskisser ble dedikert Dyrk Varanger og stemt over av innbyggerne. – I Arctic Cycles har vi gjort livsløpsanalyser og sett på handlingsrommet som finnes for å involvere de store systemene vi er en del av. Dette må være med for å kunne tegne og bygge bærekraftig, sier Hegli.
– Vi må kunne forestille oss livet til disse materialene i ettertid. Vi kaller det en «dyp fremtid» for ressursene våre. Det har vært en nøkkel for studentene i dette prosjektet, sier Kampevold Larsen. – Det er en sterk interesse for mat i Vardø og gode krefter som fremhever det unike her oppe. For eksempel Tor-Emil Sivertsen, også kalt Varangerkokken, som jobber med å skape en bevissthet rundt råvarene herfra, som urtene, fisken og kongekrabben. Dyrk Varanger samler de mest ivrige folka i byen rundt disse lokale ressursene, sier hun.
Drivhuset skal bygges slik at det er mulig å demontere det igjen. – Materialene skal ikke bli søppel når dette huset en gang har gjort sin plikt. Hvis arkitekturen kan snakke det samme språket som plantene og urtene, kan vi kanskje lettere oppfatte at vi er en del av en større syklus, sier Hegli.
I HVILKEN ENDE begynner man når et slikt bygg skal tegnes, spør vi studentene bak vinnerskissen Vegg i vegg. – Vi begynte med å kartlegge tilgjengelige materialer og laget et materialarkiv. Deretter kunne vi starte på skissene. Vi måtte også undersøke om materialene måtte foredles på et vis. Estetikken blir røff, men det må vi ta høyde for, forteller Sabina Brunstein en av studentene bak vinnerskissen.
Materialene skal ikke bli søppel når dette huset en gang har gjort sin plikt.
– Ved å bruke eksisterende materialer forteller vi også noe om historien deres. En gammel dampskipskai skal bli gulv og vegg, av 350 donerte vinduer får 51 nye karmer og blir fasade, emballasje fra Nato-radaren i Vardø er demontert og materialene blir gjenbrukt i hovedbærekonstruksjonen – dette hadde jo blitt deponert ellers, sier Gustav Cederblad Stamnes, også student ved AHO.
GJENBRUK AV MATERIALER er komplisert. – Det er ikke bare å bruke et vindu. Vi må undersøke om materialet inneholder giftige stoffer vi ikke vil ha med videre. Hvilke kjemikalier ble brukt i produksjonen i tidsrommet vinduet ble laget? På 60-70-tallet ble det brukt PCB rundt karmene for eksempel, sier Hegli.
Imidlertid er det svært mye å hente på gjenbruk, spesielt når det gjelder en by som Vardø med sin beliggenhet. – Vi unngår avfall, vi unngår ny produksjon, vi unngår transport. At materialene er kortreist er kanskje det viktigste aspektet i dette prosjektet. Innen ti år håper jeg arkitektur-og byggebransje jobber på denne måten. Prosjekter som dette går foran og kan vise vei. Ombrukskonsulent, for eksempel, er et yrke som vil komme, sier Hegli.
Vi må undersøke om materialet inneholder giftige stoffer vi ikke vil ha med videre.
Professoren mener det ikke er nødvendig å kalle det sirkulær økonomi. – Her i Vardø er dette kultur og helt nødvendig. Folk har også plass til å lagre materialer for senere bruk. Det er en stor økonomisk og miljømessig oppside ved å ta vare på det vi har, sier Hegli.
DRIVHUSET SKAL VÆRE delt i to rom, et mot sør og et mot nord. – Det er like mange vinduer mot nord for å finne ut om midnattssola kan gi nok grobunn til å dyrke på nordsiden. På nordsiden av taket er det solceller som fanger energi om dagen og holder lokalet varmt om kvelden. Det blir interessant å se hvor mye vi egentlig kan høste av midnattssola, sier Hegli. – Drivhuset blir i første omgang en prototype for en mye større oppskalering, der energi fra hav og grunn vil være avgjørende, sier professoren.
Fra april til september kan dyrkeglade vardøværinger bruke drivhuset og parsellene utendørs. Om vinteren er nordsiden av lokalet åpent for innbyggerne til å bruke slik de vil. Utmarka har tradisjonelt vært en stor ressurs for varangerfolk, og utmarka er heller ikke glemt i dette prosjektet. – Ville vekster vil være en stor del av matfokuset i Dyrk Varanger, urter og bær fra utmarka og urter fra fjæra, sier Eriksen.
FOR Å FORSTÅ prosjektet Dyrk Varanger i en dypere kontekst, må vi ha et innblikk i Vardøs historie. Finnmarks eldste by, og en gang hovedstad i fylket, har vært en svært viktig by, med sin strategiske posisjon ble det pomorenes handelsby. Tusenvis av fiskere har i hundrevis av år reist til Vardø for det gode fisket.
Ombrukskonsulent er et yrke som vil komme.
Grunnet rasjonalisering av norske fiskerier og urettferdig fordeling av kvoter, har byen i dag kun et knippe fiskere og kan så vidt kalles et fiskevær. Bryggene gror mose mens trålerne durer forbi til sentralanlegg lenger sør. Strategisk plassering har byen likevel, for Aker BP har planlagt base her under prøveboringen av det omstridte oljefeltet Stangnestind i Barentshavet.
Men oljerusen har ikke inntatt vardøværingene – mange vil helst leve av fisket. Folket her har vært ute en vinternatt før og de gir ikke opp identiteten sin. De er idealister og aktivister – de får ting til å skje. Byens hus er kledd i aktivistisk gatekunst: Naturressursene tilhører folket. Kongekrabbefiske og -eksport er en av byens nyere næringer. Dyrk Varanger er aktivisme i praksis og Eriksen håper drivhuset blir et symbol for byen.
DYRK VARANGER baseres på frivillighet. Torbjørn Eriksen forteller at det er en god gruppe av rundt 30 frivillige som er med. Han jobber som lærer og forteller at skolen allerede er involvert i prosjektet, drivhuset skal også romme skolehagevirksomhet. – Meningen er at huset skal brukes av et mangfold av folk. Selve avlingen blir ikke så stor i prototypedrivhuset, men vi skal bygge kultur og samhold rundt det å dyrke i denne oasen, som vi kaller det, sier han.
– Om 100 år skal visstnok Vardø få samme klimasone som Sandnes, forteller Hegli. Kampevold Larsen fortsetter: – Temperaturen forandrer seg så fort med klimaendringene. Vi håper at dette prosjektet kan være med på å inspirere til dyrkingskultur i en landsdel der det helt garantert blir bedre vekstvilkår i tiårene fremover, sier Kampevold Larsen.
