Vi svinger opp på en grusvei mellom et samfunnshus og en kirke i Grane. Her inne ved foten av Granefjellet bor familien Appfjell Utsi, som driver Brurskanken Rein. På gårdsplassen blir vi møtt av to tamme reinsdyr. De har av ulike grunner havnet utenfor flokken og fungerer som «vaktrein» på gårdsplassen. Reinsdyra er nysgjerrige, og vil hilse. Fotograf Hallvar må rygge litt for å holde avstand. Nils-Anders, sønnen i familien, kommer til unnsetning, han vet hvordan man håndterer reinen. Med et rolig tak under haken blir reinen passiv, nesten kosete. Og vi blir invitert inn på kaffe i grillkåta.
Samiske folk har drevet med jakt, fiske og sanking i nordlige deler av Norge, Sverige, Finland og Russland i årtusener. De har brukt hendene sine til livets nødvendige oppgaver og stått i en meningsfull relasjon til liv og død. Kunnskap om været, fjellet, vannet, plantene og dyra har sikret livsgrunnlaget. Fra barnsben blir man inkludert i mange små og store oppgaver som utføres i takt med sesongen. Av de samene som holder på med reinsdyr er de fleste familiebedrifter hvor ett eller flere av barna etter hvert tar over reinen.
Samenes samfunnsordning har basert seg på at flere jaktlag sammen dannet en enhet kalt sameby. De involverte gruppene kaltes Siida, som betyr fellesskap på samisk. I dag er Siida-begrepet mest kjent som betegnelsen på en gruppe reineiere som utøver reindrift i fellesskap. For å overleve har samene basert sin bosetning på økologisk tilpasning, og man har flyttet seg kontinuerlig dit ressursene er tilgjengelige i løpet av sesongen. På denne måten har samene kunnet unngå konflikter med norske koloniseringskrefter ved å trekke seg unna. I dag er den nomadiske livsstilen hovedsakelig knyttet til reindrifta. Samene har politisk status som urfolk i Norge. Det finnes i dag samiske bosetninger fra Honningsvåg i nord til Engerdal i sør.
REINDRIFT BLIR SETT PÅ som en av Norges tøffeste jobber. I likhet med bondeyrket for øvrig, krever det mye mer enn god arbeidsinnsats; man lever med og for reinen. Deler av året tilbringes ute på fjellet, uten dekning eller kontakt med omverdenen. Det er en livsstil, og ferie er for mange utelukket. Mange av de som blir født i samiske familier, blir født inn i en hverdag der natur, kultur og livssyn fortsatt er knyttet tett sammen. I storsamfunnet får vi stadig høre at vi som forbrukere må ta ansvar for klima, helse og miljø gjennom livsstilsendring. Reis mindre, kjøp mindre, kast mindre og spis mindre kjøtt.
Debatten blir stadig mer tilspisset. Det kan være endel å lære av den samiske tradisjon.
Torstein er overbevist om at han hadde sulta i hjel dersom familien ikke hadde reinkjøtt da han vokste opp.
– Tidligere kjøpte kundene hele og halve slakt, i dag vil folk ha finere stykker. Den moderne forbruker har mindre plass og mindre tid. Tradisjonelt delte man ikke indrefilet og ytrefilet fra ryggen, men tilberedte alt sammen. Beina gir god smak til kjøttet. Torstein Appfjell, far i huset, mimrer mens Nils Anders nikker bekreftende på andre siden av bålet. Inne i grillkåta har vi kommet inn på politiske tema. Ifølge dem er det ikke spesielt store mengder reinkjøtt som produseres; bare ett måltid med 200 gram reinkjøtt per norsk innbygger per år. Hvert år blir det mindre. Rovdyra bidrar med et større press nå enn før, mens utbygging av toglinjer, motorvei, gruver, hyttefelt og vindmøller kan bli skjebnesvangert.
– Det er ingen tvil om at reindrift er arealkrevende. Stadig flere inngrep i naturen og på fjellet fører til utfordringer. Vindmøllene utgjør ikke bare en trussel i byggeprosessen, men også i ettertid. Reinsdyra reagerer på de store roterende bladene og de kommer ikke til å tilvenne seg dem med det første, det er jeg helt sikker på. Torstein er alvorlig, men han klager ikke. Samene har holdt på med rein i tolv generasjoner, de kjenner sitt område. Selv er han overbevist om at han hadde sulta i hjel dersom familien ikke hadde reinkjøtt da han vokste opp.
FOR NILS ANDERS har det vært helt tydelig at han vil fortsette i yrket han har vokst opp i. – Jeg er vel kanskje ikke den typen som setter meg ned og studerer. Søstera mi er det, hun har en mastergrad i biologi. Jeg er litt mer glad i det praktiske.
Nylig har han tatt i bruk drone i reindrifta, slik at de kan holde oversikt over dyra på beite. Reindrifta er i konstant utvikling.
– Det er ingen tvil om at reindrift er arealkrevende. Stadig flere inngrep i naturen og på fjellet fører til utfordringer.
Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) jobber aktivt for faglig utvikling, sosialt fellesskap, bedre samarbeid med myndighetene og samfunnet for øvrig. Sammen med Landbruks- og Matdepartementet skriver de årlig under på en avtale som skal sørge for at vilkårene forbedres, både med tanke på rekruttering av yngre, kvinners posisjon i næringa, pensjonsordninger og bevilgninger i forbindelse med tap og andre uforutsette utfordringer. Vi hører ofte om reindrifta som en mannsdominert arbeidsplass. Staten har gjort flere tiltak for å få flere aktive kvinner i næringa.
Det knitrer godt i bålet mens vi blir servert andre runde med kaffe.
– Reinen i vår bedrift er fordelt på alle familiemedlemmene. Før var det ofte en slags høvding, gjerne en mann, som eide all reinen, i dag fordeles de gjerne på ektefellene, og eventuelt barna slik vi har gjort. Likevel blir pengestøtten fra staten satt inn på min konto, sier Torstein. Det er kanskje noe som henger igjen i det byråkratiske systemet.
Familien har anlagt nytt anlegg for slakt og foredling på gården. De gjør alt selv og de bruker alt av dyret.
FAMILEN HAR ANLAGT nytt anlegg for slakt og foredling på gården. Dyra trenger ikke å bli sendt bort. De gjør alt selv og de bruker alt av dyret. Dette står sentralt i samisk tradisjon, man tenker helhetlig og benytter seg av alle ressursene man har. Sløyden eller Duedtie blir lært bort fra generasjon til generasjon. Horn blir til knivskaft, skinn til sitteunderlag, belter og sko, på beina koker man kraft. Og blodet? Jo, det bruker man i matlaging.
Mor Gun Margret Utsi vil vise oss hvordan man lager den samiske tradisjonsretten blodpannekaker og har derfor rigget opp et lite «TV-kjøkken» for anledningen. Men her er det ikke noe juks. Hun blander sammen egg, mel, blod og smør på direkten mens hun forteller om hvordan blod har blitt brukt i samisk mat.
– Tidligere tok man litt melk fra reinsdyra, det ble blant annet brukt for å lage ost. Men blod er en fin erstatning for melk i pannekaker. Man trenger ikke kjøpe jerntabletter fra helsekost hvis man spiser dette. Nils Anders har funnet frem et gammelt jernredskap med bakgrunn fra Vikingtiden, ei stekepanne med et langt skaft. De heller røren i stekepanna, med en god mengde smør. Nils Anders har lært av bestemor at det viktigste når man lager samisk tradisjonsmat er mye smør. Han vet at den aktive livsstilen krever robust kost, noen brødskiver varer ikke lenge på fjellet.
Den aktive livsstilen krever robust kost, noen brødskiver varer ikke lenge på fjellet.
VI SITTER RUNDT BÅLET og spiser blodpannekaker med tyttebær og sirup. Gun Margret forteller om en annerledes tid før:
– Historisk sett har samene hatt god helse og høy levealder. Kosten bestod av vilt, fisk, urter, bær og sopp. Urter som kvann og engsyre var mest brukt.
Utover ettermiddagen kommer det også frem at hun selv sanker av naturens ville vekster. En flaske med kvann-tinktur kommer på bordet. - Dette er medisin, utbryter hun.
Vekstene som får lov til å stå uberørt trekker til seg viktige næringsstoffer. Man ser gjerne høy næringstetthet per kalori. Reinsdyr og vilt som lever i sine naturlige miljø med høy biodiversitet i flora, gir god smak og høyt næringsinnhold. Blant annet inneholder reinsdyr og villfisk gode mengder med sunne fettsyrer som Omega 3.
Familien på Brurskanken fisker ørret og røye selv. De har en hytte halvannen mil fra gården. Der setter de garn. Ifølge Nils Anders handler det mest om matauk: – Jeg har ikke behov for å stå ute med fiskestang i timevis. Vi har et litt annet forhold til friluftsliv og hyttekos enn ellers blant nordmenn. Man bor og jobber strengt tatt på fjellet hele tida.
Selv om det tradisjonelt sett er sjøsamene som har livnært seg på fiske, er dette også vanlig blant samer bosatt i innlandet. Fiske kombineres gjerne med jakt, husdyrhold og jordbruk. Det er anslått at mange familier gikk over fra nomadisk liv til å bli småbrukere på 1000-tallet. Det var først og fremst sauer og geiter de holdt, men etter hvert også kyr. I dag er det lite igjen av den sjøsamiske kulturen, men det finnes fortsatt sjøsamiske slekter som føler seg tilknyttet denne delen av samisk levesett.
– Vi har et litt annet forhold til friluftsliv og hyttekos enn ellers blant nordmenn.
EN NY FRISK HØSTDAG er i anmarsj. Vi retter kursen østover, mot Hattfjelldal, hvor vi skal møte Jan Sundset og datteren Sagka. Vi blir med på garnfiske i Unkervatnet. Unkerejaevrie betyr dypt vann på samisk. Ute i båten ser vi en tydelig arbeidsfordeling. Datteren har funnet sin plass ved roret, en liten elektrisk påhengsmotor. Far er garnansvarlig og læremester, han kommanderer og kritiserer navigasjonsprestasjonene til den ambisiøse jenta med vennlighet og humor. Sagka har vært med på garnfiske siden hun var bitteliten. I dag er hun også ivrig på fjellturer med stangfiske og teltliv. Sommerferien tilbringes i naturen på saueoppsyn sammen med hunden. Før holdt familien på med villsvin, villsau og potetproduksjon – et lite småbruk med fantastiske fiske- og jaktmuligheter rett utenfor stuedøra.
Sagka, som studerer agronomi ved Mosjøen videregående skole, vil etter hvert starte opp igjen med gårdsdrift på barndomsplassen. Hun vet ikke helt hva hun vil produsere, men hun vet at det blir økologisk. Først vil hun utdanne seg til naturforvalter, og kanskje samisklærer ved sameskolen i Hattfjelldal. Jan trekker opp garnet, det er ikke mye å skryte av. Vinden er for sterk til å dra ut til de beste fiskeplassene. Dette er et populært fiskevann for turister, forteller Sagka. På vinteren er det hovedsakelig pilke, men samene har flere metoder. De setter garn under isen, i dag bruker de en «isbjørn». En finsk oppfinnelse. – Vi som bor her setter garn for matauk året rundt. Så det blir mye fisk. Favorittmiddagen min er nok smørstekt fisk, rømme og mandelpotet. Også lager pappa veldig god snar-rakfisk.
– Favorittmiddagen min er nok smørstekt fisk, rømme og mandelpotet. Også lager pappa veldig god snar-rakfisk.
FØR I TIDEN hadde man ikke de samme mulighetene for å konservere fisken. Inntil man fikk sukker var det røyking, tørking, salting og fermentering som ble brukt. Samene la fisken under snøen eller tangen om sommeren. Der fikk den surne naturlig før den ble kokt.
Tilbake på land venter mor Petra med kaffe, te, sjokolade og svensk mykbrød med røkt elgkjøtt. Vi prøver å få tilbake varmen i kroppen mens de to gårdshundene hilser på. Etter hvert dukker en nabo opp, Nils Bohman. Han er svensk, men har slått seg ned på norsk side i Hattfjelldal.
– Grensen er praktisk talt visket ut. Vi har samiske familier her oppe med reinbeite på begge sider av grensen. Skulle man overleve her måtte man dele. Og man må benytte seg av de ressursene som finnes. Spiser man bæra i nærområdet holder man seg frisk. Chaga-soppen har blitt brukt som te, medisin og myggmiddel.
Han forteller oss om samiske tradisjoner rundt takknemlighet og ære. Det er vanlig å «takke for gaven» når man høster av naturen. Man vet at man er avhengig av den. Skal man overleve her må man tenke på neste generasjon. – Man eier ikke reinen, man låner dem, sier Nils.
– Det er vanlig å «takke for gaven» når man høster av naturen. Man vet at man er avhengig av den.
VI KJØRER SØROVER mot Fliplingdal. I det vi svinger opp på gårdsplassen til familien Sparrok Larsen kommer eldste datter Ellen Sara og hunden Risku ut av huset. Vi får beskjed om å følge henne ned til elva, hvor en lavvo står og venter. Her blir vi møtt av Ragnhild, mor i familien. Bålet holder en god flamme og «kjøkken-alteret» innerst i lavvoen er fult av skatter. Idet vi setter oss ned begynner praten, og serveringen. Ellen Sara forteller oss at hun har gått den samiske skolen i Hattfjelldal og tatt fagbrev i reindrift. Nå studerer hun på Universitetet i Tromsø, hun skal bli jurist. Hun er ikke veldig glad i byen, men synes at Tromsø har fine muligheter for friluftsliv og turer. Ved første mulighet drar hun likevel hjem til familien og reindrifta. Hun higer etter å jobbe med rein.
– Ettersom det mangler en god pensjonsordning er det mange eldre som holder på veldig lenge. De yngre slipper ikke til. Da må man tilpasse seg. Selv har jeg tatt førerkort på lastebil. Man tar et tak der det trengs.
I tillegg til å være student og aktiv i reindrifta er Ellen Sara også aktiv i NRL. Arbeidet innebærer blant annet turer til inn- og utland på konferanser og møter. På en større klimakonferanse på Island bidro hun til å løfte frem et samisk perspektiv i kjøttdebatten. Kanskje er det ikke om vi skal spise kjøtt, men hva slags kjøtt diskusjonen bør handle om. – Det er vår oppgave å forvalte naturen til neste generasjon, legger moren til.
– Det er vår oppgave å forvalte naturen til neste generasjon.
DEN SOSIALE STRUKTUREN hos reindriftsamene er ofte ulik den vi ser ellers i storsamfunnet. For det første har de en livsstil som krever større grad av fleksibilitet og variasjon når det kommer til sysler. Man har ikke mulighet til å spesialisere seg på smale områder, men utfyller de poster som trengs for å holde hjulene i gang. Generasjonene bor sammen i større grad. I tillegg ser man ofte at kvinnen innehar posisjonen som mest utdannet og deltakende i samfunnet utenfor familien. Før i tiden var mennene ofte ute med reinen 3-4 måneder i strekk. Unge kvinner ble derfor oppfordret til å ta en utdanning, få jobb og sørge for inntekt. Guttene i familien har tradisjonelt blitt henvist til reindrifta i større grad.
Maten blir varmet opp på bålen foran oss, det varmer i hjertet når vi ser råvarer rett fra naturen bli tilberedt over flammene. Etter at vi har vekket appetitten med varmrøkt reinsdyrhjerte og tørket reinkjøtt får vi servert reinskav stekt i reinfett med rømmesaus og tyttebær. Tallerken er så vidt tom før neste rett dukker opp, gravet fjellørret med sennepssaus. Det er fetteren til Ellen Sara på 14 år som har foredlet fisken. Vi tar oss en bit. Eventyrlig smak! Reinsdyrskinnet vi sitter på har familien laget fra egne dyr. Alt blir brukt. Fettet til steking eller som turproviant på fjellet, slik som polfarerne.
Det er fetteren til Ellen Sara på 14 år som har foredlet fisken.
Den fete og proteinrike kosten passet godt til arbeidsbelastningen, forteller Ragnhild. Hun har stor tro på at mye av tradisjonsmaten gir god helse, og at moderne matvarer som inneholder mye sukker eller stivelse og lite næring virker negativt inn. – Man bakte brød før også, men det var uten gjær. Dessuten ble det ofte tilsatt blod eller bark hvis man ikke hadde noe annet. Vi koker mye av kjøttet, inkludert beina. Det bidrar til mye næring og kollagen. Hvorfor skal man kjøpe kollagen fra burk, når man kan koke deilig kraft?
Studier gjort på kjøttkonsum antyder at det er biprodukter av kjøttbearbeidelse som er skadelig, ikke kjøttet selv, selv om ekspertene fortsatt strides om dette. I artikkelen Fettråd for fall? kan du lese om diskusjonen rundt hvorvidt mettet fett egentlig er skadelig for oss, slik myndighetens kostholdsråd kommuniserer. Samene har historisk sett ikke hatt kjennskap til konserveringsmidler eller ugunstige forbindelser som kan oppstå ved hard varmebehandling, men de har likevel tilegnet seg en forståelse for ernæring og hvilke tilberedningsmetoder som er mest skånsomme – som koking.
VI HAR ENNÅ IKKE kommet oss over den fantastiske smaken av fjellørret og tilbehør, når en ny gryte hentes inn i teltet. Voessjeme-Bearkoe – sørsamenes variant av biđus og margbein. Det lukter himmelsk idet kraftgryta blir varmet opp. Kålrot, potet, gulrot og selleri ligger sammen med bringe og bog. Margbein proppfulle av næring og umami. Lavvoen er delt opp på tradisjonelt vis, fem ulike soner, med inngangsparti, bål, kjøkken/alter, vertskapet på venstre side og gjestene på høyre. Vi har fått god varme i kroppen og et par lag med ull kan tas av. Alt føles veldig idyllisk nå, selv om vi vet at reindriftslivet kan være beintøft. Ragnhild bekrefter at det slettes ikke er så verst: – På fjellet eter man når man er sulten og hviler når man er trøtt. Deler av året lever vi uten klokke. Det er fantastisk.
– På fjellet eter man når man er sulten og hviler når man er trøtt. Deler av året lever vi uten klokke. Det er fantastisk.
Ellen Sara følger opp: – Ja, og den aller fineste tiden er våren. Da blir kalvene født, og sola kommer frem. Da kan man slappe av på vidda med sol, bading og fiske.
Desserten blir servert, selve kronverket. Friske multer med multesaus og fløte. Vi er døsige av all den herlige maten. På den andre siden av bålet sitter to sterke kvinner. Vi vet ikke hva klokka er, men vi vet at dette oransje gullet kommer til å smake himmelsk. Vi forsyner oss med multer i trekoppene. Det blir helt stille. – Multe er det beste av alt, sier Ellen Sara.
Og ekstra godt smaker det når den nettopp er sanket med nennsomme hender, lokalt og bærekraftig. Det er kjernen i den samiske matkulturen. Og vi tenker igjen – vi har mye å lære av denne måten å leve på. I takt med årstider, i takt med lokale matressurser, i takt med naturen.
