Interessen for spiselige ville vekster har nærmest eksplodert de siste årene. Det er gledelig fordi mange tradisjonelle «ugressplanter», som finnes nær sagt over alt, faktisk har en stor matverdi. De både smaker godt og har stort næringsinnhold. I en grøftekant nær deg kan du finne alle ingredienser til en god salat, særlig hvis du blander vekster med mildere smak, som for eksempel skvallerkål, med vekster med en sterkere smak. Her vil vi slå et slag for løkurten.
Denne veksten har druknet litt i den store hypen som er blitt ramsløk til del. Mange er på «desperat» jakt etter ramsløk fordi de har hørt at veksten er helt spesiell på smak. Og at den er litt sjelden mange steder fører nok også til at det går sport i å finne ramsløk. Mange forekomster finnes dessverre i naturreservater, det gjelder for eksempel i Oslo-området. Der er det imidlertid strengt forbudt å plukke. Naturreservatene har en sårbar natur, og her finner vi ofte sjeldne og rødlistede arter. Da kan horder med ramsløkplukkere potensielt ødelegge lokal vegetasjon som sjeldne arter er avhengige av.
Løkurten er karakterisert av grønne blader som er hjerteformede.
LØKURT ER ET veldig godt alternativ til ramsløk. Ikke bare ligner den i smaken, den er også mer utbredt over store deler av landet. Løkurt hører hjemme i korsblomstfamilien. Felles for mange av de spiselige ville vekstene i denne familien er at de ofte har en mer eller mindre distinkt sennepssmak, noe som skyldes at korsblomster inneholder sennepsoljeglykosider. Frøene som brukes til å lage sennep tilhører også korsblomstfamilien, men disse vekstene vokser ikke vilt i Norge.
Løkurt har en tydelig smak av løk, men noen undertoner av hvitløk. I tillegg kan du kjenne en ettersmak av sennep, som nevnt over. Du kan derfor bruke løkurt i alle retter der du ellers ville brukt ramsløk eller hvitløk. Merk imidlertid at løkurten mister mye av smaken ved varmebehandling. Et godt tips er å lage en puré som du tilsetter helt mot slutten av koke-eller steketiden på retten din.
Løkurten er karakterisert av grønne blader som er hjerteformede. Tidlig på våren ser vi bare bladene i en rosett langs bakken. Den begynner som regel å blomstre i mai. Stilken blir lengre, og den får små hvite blomster med fire kronblader som er samlet i toppen. Blomstene kan du bruke som garnityr. Ut over sommeren blir løkurten ganske høy, opptil 1 meter. Hele planten blir litt mer bitter på smak enn den er om våren. Du kan likevel bruke de nederste bladene som mat. Ser du godt etter nede langs bakken er det alltid nye skudd, og disse er alltid minst bitre. Hvis du finner et felt med løkurt, kan du jevnlig klippe ned stilkene. Da får du et felt der det stadig kommer nye og friske skudd som er lette å finne.
DET ER VANSKELIG å ta feil av løkurt, og den har ingen giftige forvekslingsarter. I tidlig stadium ligner løkurt litt på korsknapp Glechoma hederacea som hører hjemme i leppeblomstfamilien. Korsknappen er også spiselig og har en enda mer utpreget aromatisk smak og lukt. Fargen på stilken er den beste måten å se forskjell på plantene når de er unge. Løkurten har rød stilk.
Løkurten vokser nesten overalt i store deler av landet, både i kratt, veikanter, bed og i skogkanten. Hvis du tar et løkurtblad og gnir det mellom fingrene, så kjenner du raskt en utpreget løklukt, dette er et sikkert kjennetegn. Du kan sanke bladene og bruke dem i salat, men prøv deg frem med mengde løkurtblader på grunn av den intense smaken.
Oppskrift på løkurtpuré, -pesto og urtedipp med løkurt
