Med håp om at den unntakstilstanden vi har levd under i over et år snart skal være over, vil jeg reflektere litt rundt det mye av min hverdag under nedstenging, åpning og nye nedstengninger har gått i. Nemlig mat. Tid på kjøkkenet. Ved matbordet, i sofaen for å se nyeste pressekonferanse om pandemien, og tilbake til kjøkkenet igjen. Det har blitt mye takeaway fra lokale restauranter jeg håper overlever dette året, men også mer mat laget fra bunnen av. Noen måltider har vært entusiastiske, forseggjorte og tidkrevende, andre raske og uengasjerte. Jeg har kjøpt kokebøker og fått noen nye standard-retter i «sortimentet», og disse har blitt delt under hyggelig samvær med kohorten. De fleste av samtalene har dreid seg om verdenssituasjonen. Ofte har det føltes som om jeg har levd fra måltid til måltid. Monotone dager brytes opp av en og annen ny curry-oppskrift og pandeminyheter.
Pandemi er ikke fullt så sjeldent som vi liker å tro. Spanskesyken, som man egentlig tror spredte seg fra USA, gikk rundt verden i tre bølger fra 1918. Den smittet over en tredjedel av verdens befolkning og tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker. Til sammen 15 pandemier har rammet verden de siste 500 årene, og Spanskesyken var den første av seks etter år 1900. Før covid-19 var det svineinfluensaen som herjet, i 2009. Den hadde langt lavere dødelighet og lavere smittefare. Likevel, med kun 10 år siden sist pandemi, burde vi kanskje vært mer opptatt av faren for at et nytt, ukjent virus kunne spre seg?
Kan vi innse at vi må gjøre noe med årsakene til pandemien for å unngå at dette skjer igjen?
UNDER EN AV pandemimåltidene senhøsten 2020 diskuterte vi en nylansert rapport fra Det internasjonale naturpanelet (IPBES), hvor det påpekes at selv om pandemien har opprinnelse fra mikrober som bæres av dyr, er det menneskene som står ansvarlige. Lenge før covid-19 knyttet verden sammen har forskere ropt varsko om at rovdriften på naturen, tap av biologisk mangfold og skjøre habitater kunne bidra til en krise lik den vi står i nå. Advarslene ropes fortsatt, men evner vi å lytte? Kan vi innse at vi må gjøre noe med årsakene til pandemien for å unngå at dette skjer igjen?
Rapporten forteller om sammenhengen mellom covid-19 og ødeleggelser og tap av naturmangfold. Spesielt trekkes intensiveringen av landbruket og husdyrproduksjon frem som direkte trusler mot biologisk mangfold, med pandemi som mulig konsekvens. I Elfenbenkysten har 70 prosent av regnskogen blitt hugget ned for å tilrettelegge for landets store kakao-og kaffeeksport. Dette leder igjen til at store flokker av flaggermus har flyttet til byen, og dermed kommer i nærkontakt med mennesker. Når naturen kommer nært folk, samtidig som folk mangler mat, er det naturlig at flere ville dyr blir spist. I mange land har ville dyr vært en del av en tradisjonell matkultur, men risikoen for pandemi øker i takt med intensivering av landbruket, og stadig større inngripen i naturen.
Intensivt landbruk står allerede for en tredjedel av verdens klimagassutslipp, bruker det meste av verdens ferskvannsressurser, skader biologisk mangfold, forurenser og ødelegger matjord, tar livet av insekter og bidrar til hugging av skog og regnskog. Kirsebæret på toppen av denne uheldige kaka er altså økt pandemifare.
Et viktig moment vi må huske på her oppe på berget er at over halvparten av maten vi spiser i Norge kommer fra andre lands jordbruk, og at vår import av kjøtt, grønnsaker og fôr til dyr også bidrar til disse linjene i landbruket i verden. Dermed kan mat vi importerer og spiser også bidra til å øke faren for nye pandemier.
Kirsebæret på toppen av denne uheldige kaka er altså økt pandemifare.
TILBAKE PÅ KJØKKENET, hvor vi har sittet endeløse kvelder og diskutert R-tall, smittebølger og regler for sosialt samvær, har det ikke bare blitt nye matretter og lysere forsommerkvelder den siste tiden -men også nytt håp. Et håp om at vi ikke skal tilbake til normalen. For vi kan vel ikke sikte oss inn mot en normal som bidro til pandemi? Om den tidligere normalen har bidratt til rovdrift på naturressurser og tap av biologisk mangfold og er veien til flere pandemier, kan vi redusere risikoen betraktelig ved å gå i motsatt retning. Mot en ny normal.
Måltidene fremover vil forhåpentligvis snart kunne inntas i større sosiale lag. Om vi skal høre på forskerne som vet mest om pandemier, burde også måltidene bestå av mer mat som ikke bidrar til rovdrift på naturen og tap av biologisk mangfold. Og om flere måltider må være anti-pandemiske, må de kanskje også være økologiske?
