Om vi hadde et bilde av seterlivet som idyllisk, forsvinner det i takt med de tørre flekkene på klærne våre. Bilveien går bare halvveis opp til setra og siste biten må både mennesker og kyr ta beina fatt. Vi har alle kledd oss etter beste evne, men bonden, Bjørnstjerne Olavsbråten, som går med høye slagstøvler kaster et langt blikk på de nye joggeskoene mine.
– Guaranteed to keep you dry, sier jeg. Vel, det gjelder faktisk ikke når vannet rekker til knærne og skoene fylles fra toppen.
Ved å ruste opp setra går Bjørnstjerne og Veslemøy motsatt vei av det de fleste andre med ei seter gjør.
DEN ANDRE BONDEN, Veslemøy, er allerede på plass. Fra kyrne kommer opp på forsommeren til de går ned igjen på høsten, må noen være der sammen med dem. Hver morgen og kveld må de melkes og for at melka ikke skal gå til spille må det lages ost og smør hele sesongen gjennom. Akkurat slik det var i gamle dager og langt fra et moderne liv, til og med de fleste moderne bondeliv.
Bare 15 prosent av landets melkeprodusenter sender fortsatt dyra sine til fjells, mens bare en brøkdel av disse igjen har melkeproduksjon på setra.
Vel oppe på setra finner vi Veslemøy i full gang med å lage gulost. Ysterommet på setra, som er splitter nytt og innredet etter alle Mattilsynets regler, minner fint lite om et gammeldags seterliv. Ny jordkjeller er også snart ferdig, den vil romme plass til lagring av 50 oster, mot bare fem nå. Ved å ruste opp setra går Bjørnstjerne og Veslemøy motsatt vei av det de fleste andre med ei seter gjør. Faktisk startet de opp igjen med setring da de tok over gården. Sist gang det ble setret på Østensetra var i 1974. I mellomtida har den blitt brukt som hytte.
DE SISTE HUNDRE årene har det vært en vedvarende nedgang i aktive setre og bare en prosent, eller rundt 900 setre, er fortsatt i aktiv drift. Bare 15 prosent av landets melkeprodusenter sender fortsatt dyra sine til fjells, mens bare en brøkdel av disse igjen har melkeproduksjon på setra. Veslemøy forteller om området her, som kalles Ringnesmarka:
Veldig mange har også prioritert grunnen i fjellet til utbygging av hytter, hotell og leiligheter.
– I mellomkrigstida og mot 50-tallet kom eksterne meierier og melkemaskiner på gårdene. Setring ble i mange tilfeller ikke aktuelt arbeidsmessig. I områder med vannkraftutbygging kom det vei til setrene, så melkebilen kunne kjøre helt fram. Da forsvant mesteparten av ystetradisjonen på setrene og i bygdene. Veldig mange har også prioritert grunnen i fjellet til utbygging av hytter, hotell og leiligheter. I store deler av området rundt oss er det bare vi som opprettholder tradisjonell seterdrift.
TIL ØSTENSETRA kommer det fortsatt ingen melkebil, og heller ikke har de strøm eller innlagt vann. De bruker et aggregat, men mye av ystinga må gjøres for hånd. Det er med andre ord hardt arbeid som preger livet på setra. Veslemøy er likevel ikke i tvil når hun forteller om hvorfor de har valgt å gjeninnføre setring med melkeproduksjon:
– Jeg syns det er tragisk å se på at landskapet gror igjen, at trærne tar over og at gresset ikke blir brukt til beite. Vi har et ansvar for å lage norsk mat på norske ressurser. Fjellet og utmarka er en stor del av Norges ressursgrunnlag.
Jeg syns det er tragisk å se på at landskapet gror igjen, at trærne tar over og at gresset ikke blir brukt til beite.
Veslemøy har rett i at Norge gror igjen. Faktisk brukes mindre enn halvparten av landets samlede tilgjengelige fôr i utmarka i dag. Jordbrukspolitikkens favorisering av volum og effektivitet har ført til at matproduksjonen i stadig større grad har blitt løsrevet det lokale ressursgrunnlaget. Veslemøy skulle ønske at fokuset lå på kvalitet og funksjonelle systemer i stedet for mengde. Og at folk skjønte hva det faktisk koster å produsere mat.
– I Norge kreves en annen form for matproduksjon, vi må bruke de ressursene vi har. Det er småbruk det er mest av i Norge, og det har gitt folk mat i generasjoner. Det er hardt arbeid, men skal det ikke gå an å leve av å produsere mat, når vi alle er avhengig av mat for å overleve, spør hun.
MED PÅ SETRA i dag er Solveig på to år. Signe på fire måtte bli hjemme med bestefar, da gummistøvlene ikke var noe sted å finne. Uten storfamilien hadde det vært vanskelig for en småbruker med seterdrift å få logistikken til å gå opp.
Jordbrukspolitikkens favorisering av volum og effektivitet har ført til at matproduksjonen i stadig større grad har blitt løsrevet det lokale ressursgrunnlaget.
Men ventetida for en liten kropp kan bli lang, særlig når det bøtter ned ute. Heldigvis kan Solveig følge med på kyrne fra favorittplassen ved vinduet. Ledekua Koslin, som alltid kommer når de roper, og flesteparten av de andre kyrne har allerede reist hjem. Oksen hjemme på gården ville ikke bli med på bilen til setra og kyrne måtte hjem for å bli bedekket. Tilbake er tantekua og tre kalver som nyter siste dagen med frodig, ferskt gress. Alle kyrne er av rasen dølafe.
– Dølafe er en av tradisjonsrasene, som har til felles at de ter seg som geiter i bratt terreng og utnytter deler av beitet som moderne kyr ikke ville vært interessert i. De er heller ikke så store, og tråkker dermed ikke ned terrenget i like stor grad som den vanlige kua, forteller Veslemøy. Hun synes det er viktig å ha en kurase som passer til stedet der en bor.
VED Å BRUKE SETRA til beiting på sommeren, kan de slå gresset hjemme på gården og spare det til vinterfôr. Før i tida var setra en nødvendig ressurs på gården og hvert gårdsbruk hadde en eller flere setre, som kunne brukes i ulike deler av sesongen. Skog, fjell og øyer tjente som etterlengtede frodige beiter etter en lang og skrinn vinter. Nå er ikke lenger fôr en mangelvare, det har blitt enklere og billigere å dyrke gress på innmark og kraftfôr har blitt så billig at det ikke lenger lønner seg å ha dyra på beite.
Men beiting og setring handler ikke bare om fôr. Kulturlandskapet som vi kjenner det, åpne heier på vidda og i fjellet, er skapt av nettopp beitedyr. Her liker vi nordmenn å tilbringe fritida vår med tursko eller ski på beina. Dessuten bidrar beiting positivt til bevaring av arter som er truet av nettopp gjengroing. Stabile økosystemer er avhengig av rikt biologisk mangfold og tap av en art kan ha konsekvenser for en hel næringskjede. En tredjedel av matproduksjonen i jordbruket er også avhengig av pollinatorer. Med en framtid som bringer stadig mer ekstremvær og økende verdensbefolkning, virker det som en bærekraftig løsning å produsere mat på ressurser som vi mennesker ikke kan spise selv.
ENDELIG FOR SOLVEIG, er Veslemøy ferdig med å lage gulost og vaske ned ysterommet. Nå skal kyrne ned, men Veslemøy skal opp igjen dagen etter for å kinne det siste smøret for sesongen. Slik bidrar hun til at landets ystetradisjon holdes i hevd.
Produktene selger de til nisjebutikker i Oslo og gjennom reko-ringer i nærheten.
– Melk er ikke bare melk, sier Veslemøy. Hva kua har spist gjenspeiler seg i produktene. Særlig når det kommer til fettsyrer er det en kvalitetsforskjell, andelen omega-3 er mye større når kua beiter enn når den får kraftfôr.
Sunnere for oss altså, og bedre for kua, som får brukt beina sine og skjerpa sansene sine på beitet.
