Linda Marianne Foto Eva Birgitte Hollander
Intervjuer

Læremestrene

Hvem har sagt at et klasserom må ha fire vegger? Utstyrt med hageredskaper, pedagogikk og økologi har Linda Jolly og Marianne Leisner spadd frem skolehager i flere tiår. Takket være deres pionerarbeid ser vi starten på en oppblomstring av det grønne klasserommet.

På mange måter er Marianne Leisner og Linda Jolly ganske like. De har hender som har vært i jorda, sådd, spadd og luket. Ansiktene har vært ute, i regn og sol. De er roen selv og jordnære – bokstavelig talt. De er gartnere og pedagoger, og bærer på uendelig med kunnskap og erfaring. Samtidig er de også ulike. Marianne er den organisatoriske og planleggende, Linda den pedagogiske og filosofiske – de utfyller hverandre. Det er kanskje derfor de har holdt sammen i 25 år, lært opp hundrevis av skolehagepedagoger og -gartnere i Norge, vært med på en rekke skolehageprosjekter og kjempet utrettelig for grønne klasserom. Vi møter dem på Gartneriet på Bygdø Kongsgård.

Med Oslofjorden og E18 som nære naboer er Gartneriet et prakteksempel på urbant landbruk. Matforsyningsbidraget fra spiselige byer har et stort potensial, mener begge. – Når vi ikke bruker maskiner og åkerbruk, men dyrker ressurseffektivt der vi bor, kan vi både dyrke mye mer og få større avlinger med små investeringer. Vi trenger jo ikke maskiner, vi kan nesten bare bruke hendene, et greip og en spade. – Det var jo en sommer Oslo kommune hadde grønnsaker i alle bedene i Spikersuppa. Kommunen var tidlig ute med å støtte det urbane landbruket. Det er jo vanskelig å si nei til planter, det blir vakkert og det involverer mennesker, sier Marianne og smiler.

Vi har fått en overflod av mat, som blir billigere og billigere. Vi har ikke trengt å ivareta steder som skolehagene.

DYRKEVILJEN BLOMSTRER om dagen. Stadig flere får øynene opp for at grønnsakshager også er en verdifull pedagogisk arena. Marianne og Linda har holdt kurset Økologiske skolehager i 25 år, som Norges miljø- og biovitenskapelige universitet står bak. Sammen holder de også kurs for lærerne og SFO-ansatte i Viken, gjennom Utdanningsdirektoratet. På kurset, som gir 15 studiepoeng, deltar førskolelærere, høyskolelærere og bønder som ønsker å utvide gårdsdriften til en utdanningsarena.

Nå er kurset fulltegnet med venteliste hvert år. Men slik har det ikke alltid vært. I en periode rundt 2000-årsskiftet var det nesten ingen påmeldinger. – Vi var jo ildsjeler som trodde på dette, men folk flest var ikke der. Andre ting ble prioritert i kjølvannet av jappetiden og bevisstheten rundt dette var liten, forteller Marianne. – Vi har jo fått en overflod av mat, som blir billigere og billigere. Vi har ikke trengt å ivareta steder som skolehagene, sier Linda.

LINDA ER UNIVERSITETSLEKTOR ved lærer- og lektorutdanningen i naturbruk og naturfag på NMBU i Ås. I 1995 hadde Linda, som er utdannet biolog og pedagog, rukket å jobbe 17 år på Steinerskolen i Bergen som den eneste skolehagelæreren i byen. – Jeg hadde ikke møtt noen som jobbet med skolehager før, så da jeg kom hjem etter to måneders arbeid på en skole i Sør-Afrika og fant en invitasjon til et møte om behov for skolehager var jeg utrolig spent! Jeg lurte på hvem som holdt kurset og det var det jo jeg som skulle! Heldigvis var det sammen med Marianne, forteller Linda.

– Aksel Hugo, som da var professor på Ås og i dag er rektor på Sogn Jord- og Hagebruksskule, brakte oss sammen i det nye prosjektet «Levande skule» i ‘95. Selv om vi begge hadde gartnererfaring, følte vi ikke at vi var kompetente nok til å holde et kurs for lærere. Men vi skjønte at kapitalen sitter i den enkelte person som møter opp – at det handler om å dele erfaringer, fremfor ovenfra og ned-formidling. Og slik har kurset etterhvert blitt. Mange av deltakerne har mye mer kunnskap og erfaring innen andre felt enn vi har og det å lytte, dele og få dette frem har vært viktig, forteller Marianne. Linda stemmer i; – Vi har hatt et utrolig godt samarbeid, det har vært fantastisk fra første øyeblikk.

Vi var ildsjeler som trodde på dette, men folk flest var ikke der. Andre ting ble prioritert i kjølvannet av jappetiden og bevisstheten rundt dette var liten.

PROSJEKTET «LEVANDE SKULE» ble støttet av flere departementer og organisasjoner. Det ble gitt store summer til å etablere pilotskoler for skolehager som skulle vise levende uteskolerom. Det ble også igangsatt kurs som knyttet gårder og skoler tettere sammen, som særlig Linda har jobbet med. – Noen skolehager er virkelig blitt flotte, som Tangen skole på Hedmarken og flere til. Nå vet jeg ikke helt hvordan det går, det er jo sånn med levende ting som en hage, at når det ikke følges opp så forsvinner hagen. I senere tid har det vært mye utbygginger som har visket ut det som ble gjort, forteller Marianne.

Linda sukker og tar en pause. – Barneskolene har blitt så fryktelig store, det er jo 700-800 elever på en skole. De nye skolene bygges med lite uteareal og mange elever. Det er ikke lett for lærere å plante ut grønnsaker og planter. Ofte gjelder også private vedlikeholdsavtaler for skolearealene, og setter man en spade i jorda blir kontrakten nullet ut. Sånn er jo samfunnet nå, det er anbud, kontrakter og privat næringsliv – hvor er barna oppi det her? spør Linda. – Jeg skulle hjelpe en åttendeklasse å lage en skolehage, og det eneste stedet vi fikk tilgang til var nordsiden av en steinrøys med gammel asfalt og stein. Men elevene lot seg ikke stoppe og bygde pallekarmkasser oppå steinrøysa, forteller hun.

Å dyrke mat er i tiden, men Marianne og Linda tror også at kursenes popularitet er mye takket være at Gartneriet har blitt til. – Nå har vi en arena hvor det er lett å gjennomføre kursene og det er lett å komme seg hit. På Gartneriet har vi utrolig mye å vise til på liten plass, med kompostering og vekstskifter. Det er fantastisk at folk fra fjern og nær nå har lyst til å delta på kursene her, sier Marianne og Linda som også holder «Det store kjøkkenhagekurset» som har blitt minst like populært.

DA GARTNERIET PÅ Bygdøy ble etablert i 1850 skulle det produsere planter til lystslottet Oscarshall, være et orangerie for overvintring av planter, og en folkepark. I dag drives det av Folkemuseet og er et kunnskapssenter for urbant og bynært landbruk, med kafé, butikk og kursvirksomhet. Marianne er ansvarlig for drift og at alt går som det skal. Fra å sørge for at potetene kommer i jorda til at ressursene ivaretas og gjenbrukes i det store kretsløpet som Bygdø Kongsgård utgjør. Tidligere har hun jobbet med grønn omsorg i psykiatrien, og da Marianne ville ha med seg flere til gartnerarbeidet ble Unikum og Kirkens Bymisjon et naturlig valg. – De er grunnpilaren i det praktiske arbeidet og kan ikke roses nok for arbeidet de gjør her, forteller hun.

Sånn er samfunnet nå, det er anbud, kontrakter og privat næringsliv – hvor er barna oppi det her?

Det staselige gartneriet var helt forfallent og overmodent for restaureringen som startet i 2016. – Det har vært en eventyrprosess i samarbeid med arkitekt, Statsbygg og ledelsen på Bygdø kongsgård, sier Marianne, som fikk entreprenørene til å bruke gjenbruksmaterialer. – Gjenbruket og kretsløpstankegangen ble en grunnstein fra begynnelsen av prosjektet. Vi er jo på et sted med museumsdrift og etter hvert har jeg skjønt at det er sånn museene holder på – vi tar vare på gamle ting og vi gjenbruker det, sier Marianne.

MARIANNES BAKGRUNN fra permakulturen synes godt. Bak gartnerboligen ligger komposthauger pent på rekke, kvister og annet er sortert i ryddige bunker. I grønnsakshagen er det både jorddekke og et stort plantemangfold – samplantingen utgjør den vakreste symfoni av blomster, grønnsaker og vinranker. I frukthagen bevares gamle sorter av eple, pære, moreller og kirsebær, og ved siden av ligger bigården til Bybi. Regnvann samles opp for vanning av planter. Utenfor drivhuset står flere barnevogner med urter i; – Det er barnevogner vi fant på finn.no, som er omgjort til mobile urtehager som vi kan trille inn og ut etter behov – moderne gjenbruk og veldig smart, sier Marianne.

Linda var allerede skolehagelærer i Bergen i ‘86 mens Marianne var da planteinspektør i Oslo. Importerte planter, oppbevaring av plantevernmidler og plantesykdommer skulle kontrolleres. Norsk Standard var arbeidsredskapet. Men Marianne var ingen kontrollør i hjertet, og da hun så en annonse for permakulturkurs i Danmark, sa hun opp jobben og dro. Senere stiftet hun Norsk Permakulturforening med Frederica Miller og skrev den første norske boka om permakultur; «Villrosene».

– I begynnelsen var jo permakultur forbundet med «noe hippiegreier»; jorddekking, halmhus og utedo. Men det har skjedd noe de siste 30 årene med disse begrepene. Å dekke jorda med halm har permakulturistene gjort lenge, og vi ble ledd av – det så rufsete ut. Men nå skal vi jo la plenen gro, og at jorda skal næres ovenfra sies i alle kretser. Det er kjempestilig at det har endret seg så mye. Jeg ser det også på hvem som går på kurs nå – mennesker med stor innflytelse i samfunnet, fra de største gårdene, direktører og ledere i viktige sektorer, de vil gå på kurs her og vi kan snakke om disse begrepene – det er så fint at vi kan viske bort alle skillene og møtes som vi er her på Gartneriet, sier Marianne og smiler bredt.

Mange gutter i den alderen har vanskelig for å sitte stille på en stol, men på gården ble de helt andre mennesker og viste lederegenskaper og mestring.

SKOLEHAGEPROFETEN BLE Linda gjerne omtalt som, hun etablerte tross alt den første skolehagen på Steinerskolen i Bergen i 1980 og så hvor positivt det var for elevene. Vel så viktig var det at de fikk oppleve hele kretsløpet på en gård. I nesten 30 år tok Linda med videregåendeklassene til Skillebyholm i Järna, det nordiske episenteret for biodynamisk landbruk. – Jeg ville undervise i økologi og biologi gjennom håndfaste opplevelser, og oppholdet ble noe av det mest inntrykksfulle i hele skoleperioden for elevene. I senere tid har flere av dem fortalt meg at besøket fremdeles spiller en rolle, når de handler i butikken, valg av bosted og andre deler av livet, forteller Linda.

– Noen hadde jo aldri vært borte fra foreldrene sine. Det er en opplevelse du ikke får på skolen, hvor en rekke fag fordelt over korte klassetimer har sine begrensninger. Mange gutter i den alderen har vanskelig for å sitte stille på en stol, men på gården ble de helt andre mennesker og viste lederegenskaper og mestring. Det var iblant trist å reise tilbake til skolen og se dem falle tilbake i gamle mønstre. Gårdsøkter for elever er noe av det mest givende jeg har drevet med, forteller Linda.

SKJERMBRUK FOR BARN og unge øker. 60 prosent av norske ungdommer bruker tre timer hver dag foran skjermen, utenom skoletid. Forskning peker på at det kan føre til redusert evne til å forstå følelser og danne vennskap. Bare 19 prosent av barn leker ute i naturen på fritiden. – Vi tenker ikke så mye på det i dag, men tidlig i forrige århundre var det også en mangel på naturopplevelser og kontakt med naturen, forteller Linda. – Arbeiderfolk hadde ikke råd til å reise ut av byen. Botaniker og professor Frederik Schübeler skrev tidlig at det var viktig at barn opplevde hagebruk, fordi de fikk et erfaringsgrunnlag for naturfag, ellers blir det abstrakt – og slik er det jo i dag.

At flere vokser opp med et forhold til å dyrke mat tror Marianne og Linda kan bidra til en større bevissthet rundt ressursbruk og -kast. – Det viktigste med skolehagene og det urbane landbruket er bevisstgjøringen og holdningsendringene som kan komme i kjølvannet. Til estetikk, matproduksjon og til hva vi skal drive med – dyrking rommer så mye. Jeg tror at vi må styrke omsorgsevnen og -viljen vår, skal vi bekjempe klimautfordringene, og da kan vi starte med plantene, sier Marianne.

Når flyene begynner å gå igjen slutter de kanskje å dyrke, men noen vil fortsette.

– Jeg har alltid hatt veldig stor tro på kompostering. Når vi lager komposthauger med klassene er det alltid noen som synes det er ekkelt. Men så blir det til jord, og de får en aha-opplevelse; både slutten og begynnelsen finnes i komposten. Det å forvandle noe som er en utfordring for samfunnet til en ressurs – det er et lite mirakel. Det er sirkulærøkonomi, sier Linda.

BEGGE KIKKER UT av de store glassveggene i veksthuset. – Nå skjer det jo mange ting på en gang. Vi reiser mindre og alle skal dyrke. Når flyene begynner å gå igjen slutter de kanskje å dyrke, men noen vil fortsette, sier Marianne. Linda nikker; – Jeg tror og håper koronakrisen gjør at barn er mer ute. Jeg håper foreldre og utdanning har blitt mer bevisste på hva det betyr at barn er mer ute i naturen, i bevegelse med hele kroppen og at læring ikke er noe som skjer best ved pulten, sier Linda.

Gartnerne og pedagogene må tilbake til arbeidsoppgavene. Blant annet må Linda plante ut hundrevis av planter som hun har til oppal på soverommet sitt, ja hun sover faktisk sammen med babyplantene sine. Marianne må sørge for at butikken på Gartneriet åpner og babyvogner med urter blir trillet ut i vårsolen. De er virkelig både læremestere og plantemødre.

ØKOLOGISK KONGSGÅRD
I 2004 skilte Kongefamilien ut gårdsbruket fra Kongsgården. Staten overtok gården på 2000 mål og ga driftsansvaret til Norsk Folkemuseum. Gården skulle bli åpen for folk flest og vise hva fremtidens landbruk er. Bygdø Kongsgård drives i dag fremtidsrettet, nemlig økologisk. bygdokongsgard.no/gartneriet
SKOLEHAGER
Denne våren har Linda Jolly og Marianne Leisner hatt direktesendinger på Facebook med kursvideoserien «Slik dyrker du skolehagen», i regi av skolehageprosjektet i Økologisk Norge. De små kurssnuttene med dyrketips kan sees på Økologisk Norges Facebookside. Linda og Marianne har også utgitt boka Skolehagen – etablering, drift g pedagogisk tilrettelegging av en skolehage fra 2000. Kurset Økologiske skolehager og bærekraftig læring kan du lese mer om på nmbu.no

Flere artikler