Astrid Bjornson
Intervjuer

Frukt, bær og likestilling

16 av 100 bønder i Norge er kvinner. Astrid Bjørnson er en av dem som trekker statistikken i positiv retning. – Dyktighet måles ofte ut ifra størrelse på drifta, størrelse på traktoren og jordene, sier Astrid. Hun mener at både jordbruket og menn generelt har mye å lære av kvinners omsorg for dyr, planter og jord.

Som 12-åring fikk Astrid Bjørnson ansvaret for sine første sauer. – Jeg har en egen ro når jeg holder på med dyr og planter. Det ligger i ryggmargen å dyrke mat, forteller hun. Astrid er økologisk bonde på Kryssgaarden i Vestfold hvor hun dyrker bær, epler, pærer og mais. Alt selger hun direkte fra gården, og etterspørselen er så stor at hun ikke klarer å levere nok.

– Når folk kommer innom gården, plukker selv og ser med egne øyne, kan jeg formidle til kundene hva matproduksjon er. Det er viktig for meg å ta med folk ut i åkeren til enhver tid uten å være redd for skadelige sprøytemidler, sier fruktbonden som ikke ser meningen med å bruke midler som tar livet av både skadedyr og nyttedyr.

Astrid ser gården i et helhetlig perspektiv. – Det var gøy å se hvordan fjorårssommeren med mye lusangrep raskt ble regulert av nyttedyr som gulløyer, fugler, marihøner og marihønelarver, sier Astrid. – Forebygging, egnede sorter, godt rotsystem, fruktbar jord og å legge til rette for habitater for nyttedyr er viktig. Det er fint å kunne produsere sunn og næringsrik mat, dessuten er det givende, meningsfullt og kunnskapsrikt å drive økologisk, sier hun.

MELLOM RADER AV BRINGEBÆR bugner det av kløver, selve signaturen til økologisk jordbruk og favorittplanten til jordforskerne. Pæretrærne er plantet i utkanten av eplefeltet mot skogen. – Pærene var i utgangspunktet ment for å forvirre rognebærmøllen. En upublisert studie fant ut at rognebærmøll ble tiltrukket mer av pære enn eple, men gjorde ingen skade på pærene. Men pære trengs i det norske markedet og den norske sorten Celina, som jeg dyrker, har blitt skikkelig godt mottatt – fantastisk farge og smak, forteller Astrid.

– Det er viktig for meg å ta med folk ut i åkeren til enhver tid uten å være redd for skadelige sprøytemidler.

Populære eplesorter som Rød Aroma, Discovery og Elstar dyrkes også på Kryssgaarden. I tillegg har hun satset på andre sorter som ikke er lette å oppdrive i butikken, som Nanna, Holsteiner Cox, Filippa, Bramley Seedling, James Grieve, Belle de Boskoop og Rubin – epler som egner seg som siderepler, matepler og spiseepler. Bringebærsorten Asker minner om villbringebær og mange kommer ens ærend til Kryssgaarden for akkurat denne, forteller Astrid. Sorten Varnes dyrker hun fordi gule bringebær er kult.

LENGE TENKTE ASTRID at hun skulle ta over mjølkebruket i Gausdal, der hun har vokst opp. Men Astrid gikk sin egen vei, leide jord av svigerforeldrene og etablerte egen drift på Kryssgaarden. – Jeg følte at jeg hele tiden måtte lære meg mer og bevise at jeg kunne noe for å ta over. Det førte til at jeg tok videregående på landbruksskole på Toten, deretter Sogn Jord-og Hagebruksskule, Høgskolen i Rauland hvor jeg lærte meg ullbearbeiding, gikk økologisk landbruk på Høyskolen i Hedmark, og plantevitenskap på NMBU før jeg startet som landbruksvikar på heltid, forteller hun.

– På Sogn Jord-og Hagebruksskule lærte jeg å følge drømmer, og at hvis du tror nok på noe får du det som regel til. Jeg begynte å tenke at jeg ikke nødvendigvis måtte ta over hjemme. Etter hvert forstod jeg at jeg aldri kom til å føle meg klar, men lengselen etter å drive noe selv ble for stor – jeg måtte bare hoppe i det, sier Astrid.

I NORSK JORDBRUK LIGGER kvinneandelen på 16 prosent. «Gutter oppdras og sosialiseres i større grad inn i jordbruket, mens jenter sosialiseres ut», skrev Hilde Bjørkhaug, førsteamanuensis i sosiologi ved NTNU i Nationen på kvinnedagen i fjor. Astrid tror det er flere som skjuler seg bak tallet. – Kvinner er med i mange jordbruksproduksjoner, men de blir ikke nevnt. Jeg kan ofte lese i Bondebladet at mannen blir nevnt som «Ola» og kvinnen som «kona» som steller dyra, sier hun.

Før 1974 gjaldt odelsretten kun menn, kvinner i rekka ble hoppet bukk over. Likestillingen i odelsloven gjaldt da jenter og gutter født etter 1965. Fra 2009 skal odelsretten gjelde alle, uavhengig av fødselsår. Med Bjørkhaugs sitat ferskt i minne kan det tenkes at den usynlige diskrimineringen overgår odelsloven, bevisst eller ubevisst. Selv om Astrid var eldst i søskenflokken var det ikke nødvendigvis slik at hun ble odelsjente. Når minstemann kom ble han omtalt som odelsgutten. – Jeg har hele oppveksten og mitt voksne liv måttet bevise hva jeg kan. Jeg vil ikke generalisere, men i jordbruket opplever jeg at det i motsetning blir tatt som en selvfølge at menn får til ting, forteller Astrid.

Dyktighet måles ofte ut ifra størrelse på drifta, størrelse på traktoren og jordene. Ikke så mye på hva man sitter igjen med, mener Astrid.

FORDOMMER MOT KVINNER eksisterer stadig i yrkeslivet, også i jordbruket. – Jeg har fått høre at du ikke kan være kvinnelig bonde fordi du ikke kan reparere en traktor og løfte tungt. Jeg må også fortelle om alt jeg trenger hjelp til, mens jeg oppfatter det som at mannlige kollegaer ikke blir spurt om slike ting, sier hun.

Teknisk kunnskap er høyt anerkjent, men omsorg og helhetlig kunnskap om biologisk mangfold ikke like mye, opplever Astrid. – Jeg tror at både jordbruket og menn generelt har mye å lære av kvinners omsorg for dyr, planter og jord og at det burde vektlegges sterkere i fremtiden og gjøres tilgjengelig for menn også. Kunnskapen om hva som skjer med plantevekst, jordkultur og husdyr blir ofte oversett. Dyktighet måles ofte ut ifra størrelse på drifta, størrelse på traktoren og jordene. Ikke så mye på hva man sitter igjen med, mener Astrid.

Fenomenet mansplaining, der forklaringer kommer ovenfra og ned uten hensyn til mottakers kunnskap, er ikke ukjent for Astrid. – Jeg blir forklart av andre hva jeg skal gjøre i min egen drift – mannlige bønder blir spurt om råd. Folk spør også om hvem som hjelper meg, selv om jeg driver alene. Når det er arrangementer blir mannen min spurt om å delta og ikke jeg. Der kvinner eier gården kan mannen hennes bli invitert til møter og arrangementer uten at hun selv blir inkludert. Jeg må kjempe mye mer for min plass som bonde. Og dersom jeg forteller at jeg er bonde, får jeg spørsmål om jeg blir forsørget av mannen min og om jeg kjører traktor, sier Astrid.

Gutter oppdras og sosialiseres i større grad inn i jordbruket, mens jenter sosialiseres ut.

Kvinneandelen er lavere, desto større gård og høyere inntekt på gården, ergo kvinnelige bønder har lavere inntekt – hva tror du er grunnen til det?

– Jeg tror det fortsatt er slik at kvinner gjør mer «omsorgsarbeid» enn menn – barn, mat, husarbeid. Og kanskje er nettopp det forventet. Når jeg serverer kjøpeboller til folk som kommer på besøk i arbeidstiden, blir det sett ned på. Selv synes jeg at det å ha større drift og dermed flere ansatte krever for mye. Jeg bruker mye tid på at mine ansatte skal trives og oppfølging av dem. Jeg liker også å gjøre det meste selv, og ikke være administrator av en bedrift. Dessuten er det ikke viktig for meg å tjene mer enn det jeg trenger, det viktigste er å trives med jobben. Jeg prioriterer å ha tid til barn og familie i stedet for å tjene mest mulig penger, sier Astrid.

Latvia har 45 prosent kvinneandel i jordbruket, mens Europa som helhet har 28 prosent, hvorfor, tror du?

– Her blir det kun synsing, men jeg kom til å tenke på hvordan det var med norske kvinner som hadde fiskere til menn. Der var kvinnene hjemme og styrte gården. Det kan ha noe med arbeidsutvandring av menn i Latvia. Eller så har det kanskje noe med kulturen og størrelsen på bruka som gjør at det blir mer attraktivt for kvinner, sier Astrid.

Astrid er inne på noe sentralt. Norsk jordbrukshistorie er full av sterke kvinner, budeiene som holdt setringa i hevd, bondekvinner med ansvar for barn, husdyr og husholdning – alt-mulig-kvinner på gården. Før industrialiseringen hadde kvinner hovedansvaret på gården, mens menn ofte jobbet på skogen eller med fiske om vinteren, skriver Karoline Daugstad i et notat fra Ruralis. Mekaniseringen av jordbruket på slutten av 1800-tallet var også starten på et skifte i den kjønnede arbeidsdelingen. «Det store hamskiftet» og rasjonaliseringen i jordbruket har i stor grad ført kvinner ut av jordbruket, skriver Daugstad. Med maskiner ble det mindre behov for arbeidskraft på gården, samtidig som det dukket opp nye former for arbeid utenom jordbruket. Kvinnene fikk seg andre jobber utenom gården – «avkoniseringen» av jordbruket, som sosiologen Reidar Almås kalte det, skjøt fart på sekstitallet. Tilsammen har dette ført til et maskulinisert jordbruk, skriver Daugstad, som også skriver at undersøkelser viser at unge kvinner i gårdsdrift driver etter samme prinsipper som menn og behersker maskiner på samme vis.

Norsk jordbrukshistorie er full av sterke kvinner, budeiene som holdt setringa i hevd, bondekvinner med ansvar for barn, husdyr og husholdning – alt-mulig-kvinner på gården.

I motsetning til kvinneandelen i jordbruket generelt er det flere kvinner som driver økologisk jordbruket, interessant nok – hvorfor tror du det er slik?

– Jeg tror det har en sammenheng med det vi har snakket om tidligere. Økologisk jordbruk er i mye større grad avhengig av omsorg for natur og biologisk mangfold. For å drive godt må man være tilgjengelig når det trengs og kunne planlegge godt.

Du er inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft – hvorfor valgte du å bli med på det, og hvordan vil du bruke rollen?

– Det gir meg et større nettverk, i tillegg gir det meg motivasjon og inspirasjon å møte spennende og inspirerende mennesker som tenker likt som meg. Jeg vil være synlig for de som er nysgjerrige på jordbruket og økologisk jordbruk. Selv har jeg savnet noen å snakke med om drifta, jeg vil være tilgjengelig for det. Dessuten er det viktig for meg å formidle mine tanker rundt drifta mi, like mye som det er viktig for meg å høre etter hvordan andre driver. Jeg har så stor respekt for matproduksjon og de som driver med det, avslutter Astrid.

Kryssgaarden ligger i Brunlanes, i Larvik kommune. Astrid Bjørnson er inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft, et prosjekt i Økologisk Norge. Hun driver økologisk frukt- og bærproduksjon på 43 dekar som hun leier, og selger direkte fra gården i sesong. facebook.com/kryssgaarden

Flere artikler