Framtidsscenario; klimakrisen er avlyst. Vi spoler tilbake for å finne ut hvordan det gikk til. Jo, folket trodde på at klimakrisen kunne snu, og handlet deretter med hjelp fra gode ledere. Uforståelige tall og forkortelser ble byttet ut med mobiliserende fortellinger som ga håp i en dyster tid. For det hviskes om at så lenge man har håp og er overbevist om at klimaendringene er reelle og lever deretter, er krisen avverget.
Miljøverneren Øystein Dahle sa i et tidligere intervju med Ren Mat at vi mangler tydelige forbilder og ledere som kan gå foran og ta gode valg. Men det tror vi ikke lenger på. For på frontlinjen av den grønne omstillingen står en rad av unge aktivister, ildsjeler fra en ny generasjon, som Greta Thunberg, Penelope Lea og Anja Bakken Riise.
Folkebevegelsen Framtiden i våre hender kan sies å være miljøverner Erik Dammanns manifest. På stiftelsesmøtet i 1974 møtte 2000 mennesker opp, i dag er organisasjonen landets største miljøorganisasjon, som kan skilte med en rekke gjennomslag for en mer miljøorientert og rettferdig verden. Det kan tenkes at å lede dette flaggskipet for norsk miljø- og rettferdighetsaktivisme er en av de viktigste posisjonene i dag. Ren Mat tok en prat med Anja Bakken Riise som har tatt på seg lederhatten, som den første kvinnelige – og yngste – lederen i Framtiden i våre hender.
ETTER Å HA SATT oss ned i en brukt femtitallsstol med en kopp kaffe i Miljøhuset der Framtiden i våre hender holder til, går vi rett på sak og spør Anja hva hun ville gjort som klima- og miljøminister for en dag.
Jeg er villig til å ofre noen dårlige tall i klimaregnskapet for drøvtyggere som benytter seg av norske ressurser og er mest mulig ute på utmarksbeite.
– Oi oi! Hvor skal jeg begynne ...? Jeg ville startet med å igangsette en avvikling av oljeindustrien og tilrettelegge for en rettferdig omstilling, et begrep fra fagbevegelsen. Som lederen i International Trade Union Confederation, Sharan Burrows, sier «there are no jobs on a dead planet». At vi må opprettholde oljeindustrien for å sikre sysselsetting har jo vært kronargumentet i Norge lenge. Men vi vet jo at det ødelegger planeten og livet på jorda. Da må vi finne en måte å sysselsette de det gjelder på, uten å ødelegge planeten. Så først, tilrettelegge for overgangen fra olje til grønne arbeidsplasser, sier Anja.
– Det er morsomt at dere spør, for jeg ble akkurat spurt om det samme da jeg holdt foredrag for logistikkselskapet Asko og Norgesgruppen. De gjør enormt mye innen elektrifisering av driften sin og har imponerende mål, og det er viktig, for vi må ha med oss næringslivet. Asko var tydelig på at det trengs både gulrot og pisk. Mitt forslag var en belønningsordning der de som satser klimavennlig støttes til å fortsette, og de som nekter å bli med på den reisen vil stå igjen som taperne, sier Anja.
Hun mener vi må bort fra den gamle lineære økonomimodellen der vi tar ressurser ut av jorda og produserer noe som tilslutt ender opp som søppel. – Vi må over i en sirkulær kretsløpsbasert økonomimodell. Istedenfor at et produkt ender opp som avfall, så går det inn i ny produksjon, og brukes igjen og igjen.
JA, VI HADDE HEIET på Anja dersom hun hadde hatt ministerposten. Men hun har valgt en annen rolle det siste halvannet året. Før hun tok lederrollen i Framtiden var Anja byrådssekretær for miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg, og hadde arbeidsplass på Rådhuset i Oslo. En erfaring hun beskriver som noe av det mest lærerike hun har gjort, særlig i et byråd med skyhøye klimaambisjoner og konkrete tiltak. Hvorfor ikke en politikerkarriere undrer vi?
– Det konstante politiske spillet synes jeg er ganske uinteressant, sier Anja. Og kanskje det er nettopp denne siden ved politikken som tåkelegger det som egentlig er viktig.
– Det er urovekkende at politikerne tilsynelatende ikke ser hvor alvorlige konsekvensene av klimaendringene kan bli for norsk handel, med tanke på hvor avhengig den er av innsatsfaktorer fra andre land. Vi må ta mer hensyn til aspektene av klimarisiko, som den finansielle risikoen knyttet til klimaendringer, den fysiske risikoen, der jord og infrastruktur kan bli ødelagt, i tillegg til omstillingsrisiko. Det kommer stadig ny, grønn teknologi på banen, som utkonkurrerer de gamle. Det er også risiko for søksmål, begrunnet med klimautslipp. Dette må politikerne få øynene opp for, sier hun.
TROMSØVÆRINGEN har vokst opp i et hjem med engasjement for miljø og klima, med naturglade foreldre som selvfølgelig er medlemmer av Framtiden i våre hender, og med kjøkkenhage og sanking av mat fra naturen.
I visse settinger må argumentene dine være dobbelt så gode som hos en mann i dress.
– Hjemme har vi alltid snakket mye om rettferdighet, at alle mennesker skal ha rett og mulighet til å leve gode liv. Da jeg ble eldre så jeg på nyhetene at virkeligheten ikke var sånn, og vi reiste og jeg kunne se med egne øyne at mange barn ikke fikk de samme mulighetene som meg. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med at jeg, mine venner, familie og omkrets skulle ha alle de mulighetene vi har og at så mange mennesker ikke har det. Og så er det i tillegg disse som rammes hardest av klimaendringene. Vi skal hegne om at vi har det godt, for det er fort gjort å tenke at alle nordmenn har det bra. Men mange i Norge lever under fattigdomsgrensa. Det skal vi også huske på, og hele tiden jobbe for at ulikhetene i Norge ikke vokser.
SOM KVINNELIG LEDER kan det tenkes at Anja møter på noen utdaterte fordommer og holdninger – hvordan er det i miljøbevegelsen?
– Det er lite av det innad i miljøet, men det er jo ikke uvant for en ung kvinne å møte varianter av «så fint at du engasjerer deg», klassisk! I næringslivet er endringene raskere enn i politikken, så jeg vil si at jeg møter andre holdninger og mer aksept her. Jeg vil nesten påstå at det er i politikken du får de mest utdaterte holdningene. I visse settinger må argumentene dine være dobbelt så gode som hos en mann i dress. Som miljøverner kan du bli sett på som både naiv, idealist og virkelighetsfjern. Men jeg mener at de som ikke forholder seg til klimaendringene, til ødeleggelser av biologisk mangfold, til at vi tøyer planetens tålegrenser til det ytterste, at det er de som er virkelighetsfjerne.
FORGJENGEREN ERIK DAMMANN var en kapitalismekritiker, eller rettere sagt kritiker av vekstøkonomien. Selv var han forsiktig med å bruke begrepet, kapitalismekritikk var forbeholdt AKP og ml-bevegelsen. Går det an å se for seg kapitalismen som en del av et grønt skifte, eller bør samfunnet endres mot et nytt system?
Det er jo ikke uvant for en ung kvinne å møte varianter av «så fint at du engasjerer deg».
– Det er ingen tvil om at vi trenger ny systemtenkning, men den litt enkle tilnærmingen til kapitalismen, der alt som er feil med verden er kapitalismens skyld og avskaffes den så ordner alt seg – den tror jeg ikke på. Vi har ingen fullgode svar på hva som skal erstatte kapitalismen, som kan fungere i stor skala, er min mening. Den britiske økonomiprofessoren Kate Raworth foreslår flere konkrete ting vi kan gjøre innenfor det kapitalistiske systemet, men som fortsatt vil ha enormt positive utslag. Det handler blant annet om en sirkulær økonomi, strengere regulering, skattlegging av utslipp og energiforbruk, og en regenererende vekst. Jeg mener vi også må se nytt på hvor markedsprinsipper skal dominere. For eksempel, se hvordan kvotekjøp fungerer i dag, det bidrar til å fjerne insentivet for å redusere egne utslipp – for du har jo kjøpt deg fri med en kvote. Jeg tror dette er en mer gjennomførbar og sannsynlig endring, og det må det skje gradvis, nedenfra og opp.
RETORIKKEN RUNDT miljø- og klimautfordringer sies å være for abstrakt, og for fjernt for folk flest i Norge. Vi mangler en fortelling å inspireres av.
– Vi har kanskje gjort det vanskelig for vanlige folk å engasjere seg. Når det kun handler om klimatoppmøter, internasjonale toppolitikere som man aldri har hørt om, CO2 og PPM, så synes til og med jeg det er vanskelig å engasjere meg! Nylig kom skremmende nyheter om den potensielle insektsmassedøden de neste hundre årene. Det er kanskje vanskelig å se hvordan ting henger sammen, hvordan insektene som forsvinner faktisk påvirker våre muligheter til å dyrke mat og grunnlaget for våre liv. Da må vår rolle være å synliggjøre hvordan hver og en av oss kan påvirke. I denne situasjonen kan vi sørge for å ha lokale pollinator-vennlige planter i hagekassen eller i hagen, vi kan droppe sprøytemidler og kunstgjødsel. Veldig ofte kan folk bidra, og jeg tror folk har lyst til å bidra, sier Anja.
Likevel er det mange som kjenner på klimaangsten, hvordan håndterer Anja den?
– Det verste som kan skje er at vi blir for overveldet og tilslutt handlingslammet. For det vi trenger nå er jo at vi handler. Det finnes forskning som sier at de som er mest fornøyd med eget liv er de som klarer å leve i tråd med verdier sine. Jeg pleier å si at det er flere nivåer du kan gjøre noe på; du kan ta gode valg i hverdagen som å kutte ut noen flyreiser, spise litt mindre kjøtt, passe på å ikke kaste mat og så videre. Og så kan du engasjere deg i en miljøorganisasjon og stemme på et parti som tar klima på alvor. Det er noe alle kan gjøre, og hvis alle gjør det så kommer vi faktisk veldig langt, mener Anja.
DETTE SAMSPILLET av hva vi individer gjør og hvordan dette kan brukes for strukturell endring synes Anja er interessant.
– Palmeoljen er et godt eksempel. Valget til ett individ har ikke stor effekt, men om vi klarer å mobilisere, da kan det bli slagkraftig. Det folkelige engasjementet og de individuelle valgene kan vi bruke som et brekkjern for å få på plass reguleringer. Å løse det i fellesskap er mye bedre enn at ansvaret for å rydde opp i utfordringene blir lagt på skuldrene til hver og en av oss, det er en altfor tung bør å bære. Særlig i samfunnet vårt der vi er så opptatt av å være en perfekt utgave av oss selv, og hele tiden ta de riktige valgene. Hvis vi attpåtil skal straffe oss selv for å ikke få det til, blir det for mye å levere. Der håper jeg at vi i Framtiden i våre hender også klarer å lette litt på byrden som jeg tror veldig mange folk kjenner på, og i hvert fall ikke legge bør til den byrden.
SIDEN SYTTITALLET har organisasjonen endret taktikk, ikke noen akterutseilt miljøbevegelse her, nei! Fra holdningsskapende til handlingsskapene, forteller Anja. Der man tidligere trodde at så lenge folk hadde de rette holdningene, handlet de deretter. Men vi mennesker handler ikke alltid i tråd med verdiene våre, og valgene vi tar er ofte ikke knyttet til kunnskapssenteret i hjernen.
– Dette snakker jeg masse om med vennene mine. Vi vet at vi ikke burde fly så mye og vi vil heller ikke fly så mye. Men så er det billig, enkelt og behagelig med en ferie et varmt sted, og vi ender med å ta den flyturen selv om holdningene våre forteller oss noe annet. Så i dag er vi i Framtiden i våre hender mer opptatt av å tilrettelegge for at folk og næringsliv kan endre sine handlinger. Konkrete og mindre endringer på veien til de store endringene. Et godt brukt eksempel er at da vi fikk på plass resirkuleringssystemer så begynte folk med resirkulering, selv om man i utgangspunktet ikke adresserte seg selv som miljøengasjert. Eller at folk som får seg el-bil etterhvert synes det er interessant å se på hvordan man kan spare energi. Slik kan handlingene smitte over på andre områder, og handlinger kan igjen føre til holdningsendringer.
MATENS KARBONAVTRYKK, og særlig kua, er en brannfakkel for tiden. Selv spiser Anja fisk, egg og melk, men helst plantebasert og økologisk. Gitt det heftige ordskiftet rundt rødt kjøtt og klima om dagen, må vi spørre lederen om hvor i den stadig mer polariserte debatten hun står.
– Der håper jeg at Framtiden kan være en brobygger mellom veganere og rødt kjøtt-bøndene. Jeg er villig til å ofre noen dårlige tall i klimaregnskapet for drøvtyggere som benytter seg av norske ressurser og er mest mulig ute på utmarksbeite, som ikke er fôret på soya fra Brasil, som utnytter arealene som er uegnet for dyrking av mat, og som ikke minst bidrar til sysselsetting i distriktene. Samtidig er jeg tydelig på at det ikke er noen tvil om at vi må redusere kjøttproduksjon og -forbruk i Norge, sier hun.
– At debatten har blitt så polarisert er synd, men til dels forståelig. Det er viktig å forstå at partene går inn i debatten med grunnleggende forskjellige oppfatninger, der bøndene og veganerne er på hvert sitt ytterpunkt. For veganerne er det galt å drepe dyr, det er personlig og nært og det må vi ha respekt for. Mens for bøndene, som er glad i dyrene sine, glad i naturen og stolt av yrket sitt, handler det om matproduksjon og matsikkerhet. De ulike perspektivene må møtes med respekt, og vi må være forsiktige med latterliggjøring av hverandres ståsted. Det er nok ulike syn innad i organisasjonen her også, men av vedtatt politikk så sier vi ikke nei til husdyrhold. Men vi mener av hensyn til dyrevelferd, klima, ressurser og miljø at det er helt nødvendig at vi spiser mindre kjøtt og at vi må finne en god måte å gjøre det på.
Jeg er sikker på at det å ha superfreshe, nye ting hele tiden kommer til å bli litt tacky.
BÆREKRAFTIGE VALG handler ikke om å velge bort, men å velge rett, sies det. Vi spør Anja om hva hun tenker om en bærekraftig levemåte – er den rikere, fattigere eller bare annerledes, og hvordan ser den ut?
– Jeg vil være forsiktig med å være bastant, men jeg tror de store linjene blir at vi jobber litt mindre, tjener litt mindre penger og kjøper litt færre ting. Jeg tror at konseptet å eie kommer til å endre seg. I dag er det veldig viktig å eie, klær, bil leilighet, verktøy og så videre. Jeg tror vi kommer til å dele mye mer, låne, bytte, reparere og sørge for at ting varer lenger. Jeg er sikker på at det å ha superfreshe, nye ting hele tiden kommer til å bli litt tacky. Men vi har bedre tid, og mer tid til venner og familie. I dag har vi en velferdsstat der institusjonene har tatt over veldig mange av de relasjonelle oppgavene, som å ta vare på de gamle og på barna. Kanskje blir det i et mer bærekraftig samfunn også mer familiære «plikter» som ligger på hver og en av oss, men jeg tror det kommer til å gjøre livene våre rikere også. Jeg kjenner i hvert fall på det. Min bestefar er 106 år gammel og er på sykehjem. Det er så sjelden jeg klarer å komme meg dit, og jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde litt mer tid, og at jeg heller kunne vært mer sammen med han, sier Anja.
– Mindre jobb og mer tid til hverandre har jeg tro på. Så ja; det bærekraftige livet blir annerledes, sannsynligvis fattigere på nye ting og gadgets, men rikere på tid og opplevelser og å være sammen.
framtiden.no
