Råvarer

Sertifisering av ville vekster

Opptil 99 prosent av Finlands skogområder kan bli økosertifisert. Allerede nå har Lappland verdens største sammenhengende område for plukking av økologiske bær. Er det fokus på dette i våre skoger?
tyttebaer sertifisering av vilt 25

FINNENE ELSKER skogsbær. Blåbær og tyttebær er spesielt populære, og allemannsretten sørger for at hvem som helst kan plukke hva som helst i alle skoger, til og med i nasjonalparker, akkurat som i Norge. 
Ifølge en studie om fritidsbruk av naturområder plukker 60 prosent av finnene bær. Det er for det meste blåbær og tyttebær som blir plukket for salg, i 2015 ble det solgt 9,6 millioner kilo tyttebær og 7,2 millioner kilo blåbær. Likevel, ifølge Finska Forstföreningen, blir den største delen av bærene igjen i skogene, som i Norge. I Finland er det også allmenn kunnskap at det ikke er nødvendig å skylle bærene, de har en sterk tro på at finsk natur er ren. 
Nå ser finnene at det å få sertifisert råvarene som kommer fra skogen som økologiske også kan bidra til en ny og eksklusiv råvare, samt bidra til et nytt forretningsområde – økoturisme.

SELV IKKE ET naturprodukt kan kalles økologisk med mindre det kan bevises. For å kunne merke bær eller sopp med en grønn Ø eller andre tilsvarende merker må de være plukket i økologisk sertifiserte skoger og hele produksjonskjeden må være kontrollert. Per dags dato er mer enn 12 millioner hektar skog i Finland, av totalt 23 millioner, sertifiserte. Av disse ligger hele ni millioner hektar i Lappland. Det gjør området til verdens største sammenhengende sted for sanking av økologiske produkter. I verden for øvrig ligger andre liknende høsteområder i Zambia med seks millioner hektar, i India som har fem millioner hektar og i Namibia som har to og en halv millioner hektar. Så mye som rundt 97 prosent av finske skoger kan bli sertifisert uten at de behøver forandre på gjeldende skogsforvaltningspraksis og sertifiseringen vil gjelde sankingen av alle ville vekster. Målet med sertifiseringen er å bevise at bær, urter, sopp, kvae og sevje kommer fra en skog hvor gjødsel eller plantevernmidler som er forbudt i økologisk produksjon ikke er brukt, og at driften av skogen for øvrig følger økologiske regler.

FINNENE SELV vet å sette pris på renheten i sine produkter fra skogbunnen, men mener det er nødvendig å kunne merke disse for å kunne markedsføre dem mot et internasjonalt marked. Interessen for økologiske produkter vokser over hele verden, spesielt i Asia. 
– Det er økende etterspørsel etter økologisk mat, men også for råvarer brukt i økologisk kosmetikk, sier Birgitta Partanen, prosjektleder for Organic wild collection in forests. Målet med prosjektet er å spre informasjon om økologisk sertifisering av viltvoksende produkter, og etablere praksis for produksjon og bearbeiding av ikke-trevirke fra skogen, inkludert turisme. 
– Økoturismen er voksende, spesielt er asiatiske turister interessert i å sanke -og tilberede økologisk mat. 
De ansvarlige for skogsforvaltning er positive til en økologisk sertifisering. Kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler vil da være helt forbudt, men disse er allerede lite brukt i Finland. Urea, brukt i kampen mot rotråte, vil heller ikke være tillatt, men dette midlet mener de det er mulig å erstatte med andre metoder. Hvis det oppdages at forbudte midler er tatt i bruk vil skogen miste sin økologiske sertifisering i tre år. Sertifikatet krever at skogen blir sjekket årlig, og grunneieren må betale et årlig gebyr, som starter på 100 EUR. Myndigheten som overvåker den økologiske matproduksjonen, og også skogens ville vekster, er mattilsynet i Finland, Evira

HVORDAN STÅR DET til i skogene våre? Er norske skogeiere like klare til å se nye muligheter som finnene er? En vanlig turgåer, sopp-og bærsanker tenker kanskje ikke så mye over om skogen de høster fra er økologisk eller ikke. Som i Finland går vi ut fra at vår natur er ren og relativt urørt. Og med visse små unntak er den det, men hadde det vært en god idé å få det dokumentert der det er mulig? 
– Alle ville vekster, såkalte utmarksprodukter, bær og urter, sopp, kvae og sevje kan sertifiseres, sier Svein Fauskanger, landbruksrevisor i Debio.
– Området må ha en erklæring fra kommunen eller skogbruksnæring om at det ikke er blitt sprøytet. 
Tidligere hadde Debio et tilbud til skogeiere om sertifisering av skogområder i henhold til et eget regelverk som var utviklet i Norge, men dette var lite etterspurt og dyrt å administrere. Det ble avviklet for fem-seks år siden. 
– Det er mest ville urter og bær som ønskes sertifisert, og røsslyng og bjørkeblader. Jeg har aldri hørt om noen som har ønsket å sertifisere ville vekster på områder som har vært sprøytet tidligere, men i så fall gjelder samme regler som i landbruket med karenstid.

DET PRODUKTIVE skogarealet i Norge er på over 86 millioner dekar. Av dette ble det søkt om sprøyting av 83 500 dekar i 2016. Ifølge Landbruksdirektoratets rapporter ble det gitt 16 tillatelser til sprøyting fra helikopter. Det er kommunene som godkjenner slike søknader. I tillegg ble det gitt 2627 såkalte ryggsprøytinger og 1702 tillatelser til sprøyting fra traktor. Glyfosat er det som brukes. 
Ifølge Svein M. Søgnen, rådgiver i Norges Skogeierforbund, er det et ønske i skognæringen i dag å trappe ned sprøytingen. Det forskes lite på alternativer i Norge, – men, sier han – vi følger med på hva som gjøres internasjonalt. 
I Sverige har giftsprøyting fra luften vært forbudt siden 1980-tallet. Glyfosat er svært giftig for vannlevende organismer og nedbrytningstiden i vann er lang. Det tar mange år for plantesamfunn som er blitt utsatt for sprøyting å få tilbake sin naturlige sammensetning av arter.

NORSK SKOG sertifiseres med både med FSC, Forest Stewardship Council, og PEFC ordningen, Programme for the Endorsement of Forest Certification schemes. 
De fleste land følger i dag regelverket til FSC som trekker bærekraftbegrepet lenger enn det PEFC gjør. Ifølge WWF ble det i 2006 satt i gang en prosess for å revidere standardene for skogbruk i Norge. Dette resulterte i en enighet som ble undertegnet i oktober 2006. Denne enigheten ble forvaltet av Rådet for Levende Skog, der WWF sitter som representant. Samme år ble det brudd i forhandlingene om en ny skogsertifiseringsstandard, basert på FSC. WWF sier en FSC-sertifisering ikke vil føre til omfattende forandringer, men vil kreve en annen åpenhet i forhold til forvaltningen. Skogeier får anerkjennelse og troverdighet i opinionen og i markedet, og ikke minst fra miljøorganisasjoner. Per i dag er bare rundt 5 prosent skog i Norge FSC-merket, i tillegg til norsk PEFC skogstandard.

– SIDEN SPRØYTING av skog ikke er så utbredt i Norge, har vi ikke hatt så mye fokus på dette. Hogst og flatehogst anser vi for å være det største problemet innen skogbruket, sier Christian Steel, biolog i miljøorganisasjonen Sabima. – Ren granskog vokser raskere og gir bedre økonomi for skogeieren. Men det må være plass til mer enn bare økonomi, også til et biologisk mangfold. Sprøyting gjøres blant annet for å unngå løvskog, men å rendyrke barskog fører til ensformige skoger. Dersom løvskog er problematisk mener Steel at kanskje det kunne satses mer på denne type skog. – Vi må heller jobbe med naturen enn mot den, mener han.

Arnodd Håpnes, fagrådgiver i Naturvernforbundet, er mer bestemt hva angår sprøyting: – Naturvernforbundet mener glyfosat må fases helt ut. Det som tidligere har vært sprøytet vises i grunnvannet vårt, sier han. På 1980-og 90-tallet ble det sprøytet mye, også i skoger der folk var. Det var papiroppkjøperne fra Tyskland som etterspurte miljøtiltak innen norsk skogbruk, det hadde ikke vært et tema inntil da. Industrien var nødt til å følge opp det markedet etterspurte og det ble en holdningsendring og mer mekanisk rydding i skogen i stedet.
Han sier det kom en positiv endring på 2000-tallet, men opplever at skogbruket er drevet av folk med stereotyp tenkning. Holdningen er at økologisk skogbruk kun er for alternative og spesielt interesserte. Det er miljøorganisasjoner og enkelte mindre skogeiere som er pådrivere for en mer økologisk retning. – Norge driver rovdrift på skogen, vi er verst på skogbruk i Europa, sier han. – Det er en industriell tenkning. Dersom vi fortsetter med flatehogst og rovdrift kan skogen bli en miljøversting, mener Håpnes.

EN REKKE FORSKRIFTER sørger i dag for at det skal tas spesielle hensyn der folk ferdes. Hvis det brukes kjemisk-syntetiske sprøytemidler skjer det på høsten og områder som sprøytes skal merkes for turgåere. 
Er man i området like etter sprøyting kan det være vanskelig å oppdage med det blotte øyet. Det tar omkring 14 dager før virkningen av glyfosat når ned til røttene og dreper plantene. Når det skjer er det ikke vanskelig å se, siden glyfosat etterlater en brunsvidd og død habitat. Men siden sprøytingen skjer om høsten kan det være vanskelig å se forskjell på naturlig vissent kratt og sprøytet. Det langsiktige problemet ved sprøyting er at de skadelige stoffene blir værende i grunnen og kan påvirke også andre arter, som pollinerende insekter. Og uten dem, ingen bær. Nå kan det hende de bruker mindre mengder med plantevernmiddel der folk ferdes, i så fall dør ikke bærene, men særlig fristet til å plukke og spise dem blir vi jo ikke.

EN TELEFONRUNDE til noen av de største skogselskapene indikerer at det er helt slutt på sprøyting fra helikopter. Selv om tillatelser til sprøyting er blitt gitt mener de dette ikke er gjort på flere år, blant annet på grunn av stor motstand i befolkningen. 
Et giftfritt skogbruk handler om mer enn maten du og jeg henter i skogen. Det handler om et helt økosystem, og påvirker også luft og vann. Også skogbruket i Norge er i endring, det spørs om vi ikke skulle se til Finland og finne nye og alternative inntektskilder fra skogen. Det blir stadig mer etterspørsel etter produkter som kan Ø-merkes, en merkeordning som inspirerer til å drifte ressursene mer i pakt med naturen. 
For mindre skogeiere vi har vært i kontakt med er dette en selvfølge. De fleste små -eller middels store bruk i Norge har en liten skogteig. I stedet for å sprøyte slipper noen av bøndene heller ut beitedyr som spiser det meste, bortsett fra gran og furu. Så vidt vi har klart å ta rede på er det kun én skog i landet som har blitt Ø-sertifisert. 

ANNET FRA SKOGEN
Vilt 
Det finnes ingen ordning for å sertifisere vilt i Norden, det økologiske regelverket omfatter ikke ville dyr siden det er vanskelig å ha kontroll på hvor dyrene har vært, og en økologisk merking krever dokumentasjon. Debio kjenner ikke til noen land som har noe regelverk for økosertifisering av ville dyr. Det har vært spørsmål om sertifisering fra produsenter av hjortekjøtt, og det har vært diskutert om det skal utvikles et regelverk for hjortedyr i fangenskap, men i dag finnes ikke dette. 
Fiske 
Debio godkjenner produkter som kommer fra bærekraftig fiske og fangst. Virksomheter med denne godkjenningen kan bruke Bærekraft-merket i markedsføringen av produkter etter regelverket fra svenske KRAV. Ordningen omfatter villfanget fisk og skalldyr. Siden villfisk ikke omfattes av økologiforskriften kan den ikke få betegnelsen økologisk, men ordningen bygger på det samme kompetanse- og verdigrunnlag, og skal fremme bærekraftige produksjoner på områder hvor det ikke finnes et økologiregelverk. Debio-godkjent fisk og skalldyr kan inkluderes når det søkes om valørmerker for serveringssteder.
Kilder: smy.fi - evira.fi – sabima.no – wwf.no – debio.no


Flere artikler