Selvforsynt eller selvbedrag- Kan økologisk mat være vårt beste forsvar?

BUTIKKHYLLENE ER FULLE, og det er vanskelig å forstille seg mat som en sårbar ressurs. Likevel gjør flere og flere nettopp det. En av tre nordmenn er bekymret for tilgangen på mat ved en krise. En undersøkelse fra Felleskjøpet Agri, bekrefter dette. Det norske matsystemet anses som skjørt, men også som en del av det norske forsvaret.

– Trygg og stabil tilgang på mat er avgjørende for både militær utholdenhet og sivil motstandskraft, sier kommunikasjonssjef i Forsvarets logistikkorganisasjon, Hans Meisingset.

Hvis han skal peke på et land der Norge har noe å lære, viser han til våre naboer i øst, Finland.

– De har både en god tilnærming til selvberging og forsyningssikkerhet. Samtidig vil Meisingset berolige det norske folk, og sier at Forsvaret i dag vektlegger et samarbeid med sivile myndigheter for å sikre nasjonal selvforsyning og robuste forsyningskjeder i krise og krig.

– Forsvaret ser matberedskap som en viktig del av totalberedskapen

MATSIKKERHET HANDLER IKKE bare om hvor mye mat vi har på lager, men også om hvor mye vi faktisk kan produsere selv. Kan vi stole på egenproduksjonen dersom importen av innsatsmidler stopper? NIBIOs rapporter om matsikkerhet og selvforsyning viser at Norge er avhengig av både importert mat og innsatsfaktorer som kunstgjødsel, frø, plantevernmidler og kraftfôr. Selvforsyningsgraden for jordbruksråvarer ligger på rundt 35 prosent. Dette tallet gjelder hvis vi korrigerer for importert fôr. Myndighetenes mål om 50 prosent selvforsyning gjelder kun når importen av fôrvarer opprettholdes. Hvis denne stopper, synker tallene dramatisk. NIBIO har beregnet at vi i et krisescenario – der internasjonal handel bryter sammen – trolig bare vil kunne dekke rundt 40 prosent av dagens matforbruk. Det betyr at mer enn halvparten av det vi spiser i dag, på energibasis i realiteten er importavhengig.

Bak disse prosentene ligger det en enkel erkjennelse: Norske jordbrukssystemer er integrert i en global økonomi som ikke nødvendigvis fungerer i krisetid. Selv kortvarige brudd i forsyningskjeder kan gi store utslag. Korn og kraftfôr er eksempler på varer som er avgjørende for husdyrproduksjonen, og uten disse ramler systemet fort. Det er bakgrunnen for at stadig flere fagmiljøer nå etterlyser en ny tenkning rundt beredskap – tiltak som tar hensyn til mer enn kornlagre, og som ser på hvordan selve produksjonsgrunnlaget kan styrkes. Hvordan?

SENIORRÅDGIVER ved Norsk senter for økologisk landbruk, Anne-Kristin Løes, setter et klart likhetstegn mellom beredskap og økologi. Påstanden grunner hun på den økologiske bondens filosofi om å satse på mangfold. I artikkelen «Viktigheten av økologisk mat i krise og krig», skriver Løes følgende:

– På de beste økologiske gårdene er det et imponerende mangfold av både husdyr og planteproduksjon, og mange folk som holder hjulene i gang.

En ting er maten i seg selv, men Løes trekker også fram verdien av gjødsel. En betydelig del av husdyrgjødselen produseres nasjonalt. Når det kommer til kunstgjødsel, er situasjonen en ganske annen. Her er vi avhengige av import. Hvor stort dette tallet er varierer av hvilken type gjødsel som menes, men på topp ligger mineralgjødsel, det vil si gjødsel som tilfører plantene uorganiske næringsstoffer som nitrogen, kalium og fosfor. Der konvensjonelt jordbruk også baserer seg på kjemisk-syntetiske innsatsmidler og er avhengig av dette, arbeider økologiske bønder med naturens egne prosesser og bruker vekstskifte, husdyrgjødsel, fangvekster og biologisk mangfold som redskaper. Dette gjør dem dermed mer motstandsdyktige ved forstyrrelser i forsyningslinjene. I en tid der verdensmarkedet for gjødsel og energi er ustabilt, fremstår den økologiske modellen som et mer selvbærende system.

SAMTIDIG ER BILDET sammensatt. Økologisk produksjon utgjør fortsatt en liten del av norsk jordbruk. Ifølge SSB var 4,2 prosent av det totale jordbruksarealet sertifisert økologisk i 2023, 4,7 om man tar med areal i karens. Regjeringen har nå gjeninnført et prosentmål om økologisk produksjon – nå 10 prosent, men veksten går langsomt. I enkelte fylker, som Innlandet, ligger andelen nede på rundt 3,5 prosent. Selv om økologisk landbruk ofte trekkes fram som en del av løsningen på klima- og miljø-utfordringene, er volumet for lite til å utgjøre en reell beredskap alene.

Det finnes likevel indikatorer som viser potensialet. En studie fra NIBIO om økologisk melkeproduksjon viste at ni utvalgte bruk hadde en selvforsyningsgrad for fôr på mellom 78 og 100 prosent når norskprodusert fôr tas med. Det betyr at mange økologiske gårder allerede har høy grad av lokal ressursbruk og mindre importavhengighet. Dersom vi får flere slike produksjonsformer, vil det kunne bety en sterkere matsikkerhet nasjonalt.

Men selv i den økologiske delen av landbruket finnes det sårbarheter. Anders Nordstad, tidligere generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og forfatter av boka Maten vår, påpeker at et totalt skifte til økologisk drift i krisetid ikke vil være mulig å få til over natten:

– Det vil vel begrense seg til den delen av planteproduksjonen som i dag er økologisk – på kort sikt i hvert fall.

Norstad minner om at vi ved en overgang fra konvensjonelt landbruk til økologisk, vil måtte beregne et noe lavere avlingsnivå. Nordstad innrømmer at han kanskje ikke er eksperten her, men som han sier:

– Noen mener det er snakk om en halvering av avkastningen.

SOM NORDSTAD PÅPEKER har lavere avlinger vært sentralt i spørsmålet rundt omlegging til mer økologisk jordbruk. Metaanalyser har vist rundt 20-25 prosent lavere øko-avlinger globalt, sammenlignet med konvensjonelt landbruk. Resultatet fra verdens lengstgående forsøk som sammenligner dyrkingssystemer, DOK-studien fra Sveits (Gabel et al 2024), viser imidlertid en gjennomsnittlig avlingsreduksjon på 15 prosent på økologiske og biodynamiske gårder. Til gjengjeld brukte gårdene rundt 50 prosent mindre næringsstoff og energi, og 92 prosent mindre plantevernmidler (og ingen kjemisk-syntetiske). Vesentlig lavere behov for innsatsfaktorer, med andre ord. Og hvordan det går med stengte grenser i et konvensjonelt landbruk som har gjort seg avhengig av kunstgjødsel og sprøytemidler, kan man jo spørre seg i den sammenhengen.

Økologisk produksjon kan altså gi oss en mer allsidig, men litt mindre avling, dette selv om den styrker resiliensen på sikt. En totalomlegging kan heller ikke tre i kraft umiddelbart. Det tar tid å bygge opp jordliv, frøsystemer, husdyrhold og lokale kretsløp. Og selv økologiske gårder er i dag delvis avhengige av importerte innsatsvarer, særlig fôr og mineraler. Overgangen til et helt selvforsynt matsystem krever derfor både politiske grep, forskning, investering og tid.

«Omstilling» er et nøkkelord her. Norge har i dag lagre av korn og enkelte innsatsmidler, men rapporter fra NIBIO understreker at dette kun gir trygghet i kortvarige kriser. Dersom forsyningsproblemene varer, må produksjon og kosthold legges om. Da vil evnen til å bruke lokale ressurser, dyrke alternative vekster og utnytte hele verdikjeden bli avgjørende. I Innlandet er det nylig satt i gang et pilotprosjekt under navnet «Matproduksjon som del av totalforsvaret», der man ønsker å se på matberedskap som en del av regional planlegging. Prosjekteier og prosjektansvarlig er Innlandet fylkeskommune ved avdeling for næring og internasjonalt samarbeid, og med seg på laget har de: Statsforvalteren i Innlandet, Innlandet Bondelag, Bonde- og småbrukarlaget i både Hedmark og Oppland, Tine, Felleskjøpet og Nortura. Saken ble enstemmig vedtatt i hovedutvalget. Prosjektet er estimert til å gå over to år, fordelt i seks faser og målet er økt matberedskap, samt sterkere og mer motstandsdyktige verdikjeder.

Målet er å utvikle en metodikk for lokal forsyning, redusere sårbarhet i verdikjeden og øke bruken av norskprodusert mat. Slike prosjekter viser at beredskap ikke bare handler om landbrukspolitikk, men om sikkerhetspolitikk.

ET ANNET SPØRSMÅL er hvor stor trygghet dagens ordninger egentlig gir. Norge rangeres jevnt over høyt på internasjonale matsikkerhetsindekser, men disse målingene sier lite om hva som skjer dersom verdenshandelen stopper opp. Den norske modellen bygger på stabilitet, ikke på isolasjon. Det betyr at vår trygghet i stor grad hviler på at systemet fortsetter å fungere – at skipene seiler, grensene er åpne, valutaen holder seg stabil, og transporten går. I møte med geopolitiske sjokk eller handelsblokader blir slike forutsetninger raskt et skjørt grunnlag.

På den positive siden har Norge sterke institusjoner, god infrastruktur og høy teknologisk kapasitet. Vi har en landbruksnæring som er tilpasningsdyktig, og en økende offentlig interesse for beredskap. Samtidig er vi et høyinntektsland med et forbruksmønster som er lite krisetilpasset: Vi spiser og drikker mange importerte varer som kaffe, ris og ferdigprodukter. På toppen av denne listen står poteter, korn og frukt – eksempelvis bananer. Når det kommer til bær, ser vi en synkende trend, i dag med knappe 17 prosent egenproduksjon. Den norske matkulturen er i stor grad globalisert, mens produksjonen i landet handler i hovedsak om kjøtt, melk og korn. I et langsiktig krisescenario må både produksjon og kosthold endres: Mer rotgrønnsaker, korn og belgvekster, mindre kjøtt, mindre avhengighet av importert frukt og spesialvarer.

ET SLIKT SKIFTE krever at forbrukerne kommer på banen. Hvor stor kunnskap har vi om dette, og er vi informert nok? «Klar, ferdig, så», oppfordrer Felleskjøpet. Målet med kampanjen er å få flere til å dyrke sin egen mat. I det store bildet kan din egen hageflekk eller verandakasse om en viktig mental endring. I artikkelen «Beredskapshagen – matsikkerhet i praksis» skriver Marit G. Wright hvor mye vi selv egentlig kan bidra. Wright er tidligere seniorrådgiver i Økologisk Norge, agronom og økonom og påpeker at den tryggeste maten er den som blir produsert nært der folk bor, på grunnlag av de ressursene som finnes.

– Den sikreste kunnskapen får du via handling, skriver hun. – Gjennom handling, altså ved å dyrke, foredle, lagre og tilberede maten.

En ekstra nytteeffekt av å dyrke egen jord, er at vi får mer respekt for avlingen og maten i seg selv, mener Wright.

– (…) du genererer mindre matsvinn og lærer hvordan du kan lagre de matvarene du har på en hensiktsmessig og bedre måte. Mest nyttig er i så måte matplanter som virkelig monner.

Frisk salat er en ting, men kan vanskelig foredles. Da er det bedre økonomi i rotgrønnsaker, kål, løk og bønner.

MIDT PÅ EN FELLESPLEN i Larvik kommune har Helene Johnsen plassert seks kasser med jord. Hun deler hagen med tre andre familier og søkte denne våren om å gjøre plenen om til eng, samt cirka 15 kvadratmeter om til grønnsakshage. Plenen ville beboerne beholde, men Johnsen fikk innvilget dyrkningsløyve. Historien starter egentlig med en offentlig brosjyre som dumpet ned i alle postkasser. På den var det listet opp alt du bure kjøpe for å være beredt. Helene Johnsen reagerte.

– Hvorfor stod det ingenting om hva vi kunne gjøre selv? Nei, dette ble for passivt! Hvor var tiltakene om egeninnsats, kunnskap og tradisjon?

Johnsen har erfaring som småbruker og andelsbonde. Tidligere år har hun både saftet og syltet og fryseboksen har stort sett vært full. Denne gangen var ønsket å tenke mer langsiktig og bærekraftig.

– Hermetisering er en lagringsmetode som ikke krever strøm, opplyser hun og kan nå vise til et eget spiskammers der norgesglassene står på rekke og rad. Det er sure agurker, syltede tomater og rødbeter. Også desserten har hun tenkt på: Plommekompott!

I tråd med Marit G. Wrights spådom, har plenen i Larvik kastet av seg store mengder rotfrukt, især rødbeter. Var det virkelig mulig å høste slike mengder?

– Det kom litt brått på, innrømmer Helene Johnsen, og legger til at det jo er blitt litt arbeid med all denne maten. Likevel har prosessen fra dyrking til hermetisering stort sett vært lystbetont.

Hun har forståelse for at ordet «beredskap» kan vekke noe vondt i folk; angst og frykt. Men kan vi snu dette?

– For min del er det snarere en hyllest til tradisjonene, naturen og et rikere liv, sier Johnsen og legger til:

– Det handler om trygghet, næring, å lære av andre, avlaste den døende matjorda i konvensjonelt jordbruk, samt det å kunne spise kortreist, ren mat uten sprøytemidler og kunstgjødsel.

– Besteforeldrene våre kunne dette. Det er ikke nytt, bare glemt. Jeg ønsker å ta tilbake noe av det vi har mistet og samtidig gjøre det relevant for vår tid.

Men prosjektet stopper ikke her. Helene Johnsen, som i utgangspunktet er utdannet grafisk designer og spillutvikler, er nå i gang med å opprette en egen nettside som får navnet Vitaljord. Her skal hun på enkelt vis dele sine erfaringer og inkludere økologisk filosofi.

Vitaljord lages i første omgang som et pilotprosjekt i Larvik. Men ideen er at den etter hvert skal bli nasjonal – et praktisk verktøy som veileder og oppfordrer forbrukere til urbant jordbruk, skole- og offentlige grønnsakshager, matforsyning og selvberging, samt oppmuntrer til sosiale felleskap der man kan gå sammen om økologisk dyrking og kompostering. Nettsiden vil hele tiden kunne oppdatere deg om muligheter for bytte- og gi bort-funksjon, samt en REKO-ring-funksjon der alle fanene gir kunnskap og informasjon som støtter tanken om kortreist mat og en bærekraftig livsstil.

– Vitaljord kan på den måten være et lite bidrag til den nasjonale beredskapen, sier Helene Johnsen.

Lanseringen av nettsiden Vitaljord planlegges i begynnelsen av 2026 og er et eksempel på tiltak som starter i det små, men som kan få vide og positive konsekvenser. Den viser at beredskap ikke bare handler om store satsninger fra statens side, lagre og fylte siloer, men også om kunnskap, fellesskap og forståelse for hvordan maten faktisk blir til. Et samfunn der flere forstår verdien av lokal matproduksjon, står sterkere når forsyningslinjene svikter.

Butikkhyllene og grønnsaksdisken i butikkene er fortsatt fulle. Det er ingen fare. Foreløpig. Men uroen brer seg. Da er det betryggende å vite at Norge har et sterkt forsvar og at matberedskapen inngår som en viktig brikke. På den annen side er det ingen grunn til at vi som forbrukere skal sitte med hendene i fanget. Mer fornuftig er det å ta spaden fatt.

BEREDSKAP ER IKKE et statisk mål, men en prosess. Det handler om å bygge strukturer som tåler forandring, ikke bare om å forberede seg på det verste. I møte med en mer uforutsigbar verden må matsikkerhet sees i sammenheng med klima, energi, handel og lokalt eierskap. Økologisk landbruk representerer i så måte ikke bare et alternativ, men et verktøy for å styrke resiliens i hele systemet.

Kanskje er det nettopp det som blir framtidens trygghet: Ikke store lagre eller teknologiske løsninger alene, men et landbruk som bygger på lokale ressurser, levende jord og mennesker som forstår verdien av mat som noe mer enn en vare. I en tid der maten stadig oftere brukes som politisk våpen, kan det vise seg å være vår viktigste forsvarslinje.