Samberging – ikke selvberging

PÅ KJØKKENET STÅR en kjele og småputrer. En svak lukt av mjødurt fyller portnerboligen på Bogstad gård, hvor Kia Vulgaris bor med kjæresten Jesper og en liten smårolling som akkurat nå fornøyd inntar dagens formiddagsmat. Teen er egenprodusert – en hverdagslig påminnelse om valget hun tok da hun bestemte seg for å leve et år på bare norsk mat. Vulgaris snur seg, ler litt og forteller om den gangen de lagde «deep fried lutefisk» – lutefisk fritert i talg, tilberedt med det de hadde for hånden. Det ble, sier hun, det villeste hun noen gang har laget. Et uttrykk for 31-åringens tilnærming til både mat og liv: Når man begrenser utvalget, åpner man kreativiteten. 

KIA ER BYBONDE på urbane Losæter i Oslo. I tillegg dyrker hun grønnsaker, urter og potet på en parsell hjemme i hagen, og det hun ikke dyrker selv, vet hun hvor kommer fra. For henne handler hverdagen om å bygge noe varig – ikke bare et matsystem, men et menneskesystem. «Samberging» kaller hun det. Et ord Kia fant på selv, og som vokste frem da hun syntes selvberging ble for trangt og ensomt. 

– Selvberging er egosentrisk. Hvis det jeg gjør handler om å overleve, har det ingen funksjon om jeg overlever alene, sier hun. 

– Vi lever med hverandre, for hverandre. Da må vi også overleve sammen. Ideen kom til henne mens hun gikk på Fosen folkehøgskole. Der opplevde hun en fellesskapsfølelse som sto i sterk kontrast til den selvbergingen hun hadde lest om i litteraturen, og opplevd i samfunnsdebatten. 

– Hos Isak Sellanraa i Hamsuns Markens grøde var alt hardt og isolert. Menneskene sto mot hverandre. På Fosen opplevde hun det motsatte – dugnadsånd, deling og et «vi».  – Vi gjorde alt for hverandre og for noe som var større enn oss selv. Det ga mening.

«Når du lukker utvalget, åpner du kreativitetsslusene.»

I DAG LEVER HUN etter det samme prinsippet, i portnerboligen der asfalt møter eng og byen ender i en åkerkant. Familien spiser mest mulig norsk og kortreist, mye fra egen produksjon. Året hun forsøkte å leve på bare norsk mat, ble hun gravid, og innså at veien til selvforsyning ikke går gjennom perfeksjon, men gjennom prioritering. 

– Vi spiser nesten bare ting vi vet hvor kommer fra. Grønnsaker, egg, kjøtt – alt vi legger på tallerkenen, kjenner vi opprinnelsen til. Vi gjør dette samtidig som vi har små barn og jobber, nettopp for å leve vanlig og prioritere sånn. Det blir et biprodukt at andre ser at det går an. Samberging handler også om å se verdien av og gleden i det nære. 

Hun forteller om hvordan hun og kjæresten, som er klassisk skolert kokk, utforsker det norske kjøkkenet sammen. 

– For ham, som er vant til fransk kjøkken og har jobbet i København i ti år, var omstillingen større enn for meg. Jeg er selvlært og har jobbet «sært» med både larver og innmat. Å se ham begrense råvarer og øke kreativiteten var fantastisk. Når du lukker utvalget, åpner du kreativitetsslusene. 

KIA BLIR BEKYMRET over å oppleve hvor mange som har mistet – eller aldri fått – kunnskap om mat. Toro-generasjonen, kaller hun det – de som aldri lærte hvor maten egentlig kommer fra. 

– Man kan ikke bygge beredskap uten kunnskap. Noe ansvar ligger på hver enkelt. Økologisk Norge gjør også mye. Men staten har også ansvar. Økologisk mat må bli mer tilgjengelig og rimelig. Vi må ha flere produsenter som lager ferdigmat av norske råvarer, så de riktige valgene blir like enkle som andre, sier hun. Hun mener det er et alvor her som vi ikke helt vil ta inn over oss: At vi står i et «enten–eller». Når samtalen glir over i handel og import, trekker hun linjene skarpt. 

– Det er ikke kaffe og bananer som er problemet. Det er alt det vi faktisk kan produsere selv, men likevel importerer – potet, løk, epler og gulrøtter. Vi kan spise langt mer norsk. Jeg drikker kaffe og spiser bananer, men det er ikke avgjørende i kostholdet mitt. Det var imidlertid kaffe folk spurte mest om under «norsk mat-året» mitt – ikke om basisvarene, sier Kia, Hun forteller om andelsgården på Virgenes, der de dyrker enorme mengder poteter, og hvordan andelshaverne blir en del av kretsløpet: De lager oppskrifter, holder kurs, noen lager suppe. Det blir et fellesskap – og en følelse av å høre til. 

– Det er det samberging handler om, sier hun. 

– Å trekke produsenten nærmere, gjøre bonden til en del av hverdagen igjen. Når jeg spør om forbrukermakt og kjedemakt, svarer hun uten nøling. 

– Kapitalmakt veier tyngre. Du får ikke NorgesGruppen til å velge å tjene mindre. Med matkastelov som eksempel: Det koster dem ofte mer å selge billig enn å kaste. Så da må staten inn. Fungerer loven, kan man bruke den som modell for andre reguleringer; subsidiere så lokalmat kan konkurrere på pris, støtte oppstartsbedrifter som lager kortreiste og økologiske alternativer. Regulering er nødvendig. Hun snakker engasjert om hvordan vi må tenke nytt om verdier. 

– Vi må måle avkastning i samfunnsvekst, ikke bare i kroner. Det er også en form for beredskap. 

KIAS VEI INN i mat og aktivisme begynte tidlig. Som femten- åring sto hun bak disken på Café Blitz, lenge før «plante- basert» ble et ord på folkemunne. Hun lærte at uten mat ble det ingen revolusjon – og var med og startet Oslo- avdelingen av Food Not Bombs, som hentet overskuddsmat og delte den ut på gata. 

– Jeg fant raskt min plass på kjøkkenet, sier hun. Senere bodde hun i Brakkebygrenda og jobbet med økologiske boligprosjekter, før hun som 19-åring flyttet til Fosen folkehøgskole og ble kjent med landbruk, slakt og håndverk. Hun forteller om den dagen de slaktet egne sauer og grillet hodene over bål. 

– Øyet til sauen sprakk i varmen, og jeg spiste det. Åtte uker tidligere var jeg vegetarianer. Men det føltes helt naturlig, for jeg kjente hele kretsløpet. Hun kaller det en oppvåkning. For henne henger alt sammen – mat, mennesker, samfunn. 

– Jeg tror samfunnet står på to pilarer: matproduksjon og kultur. Det er det som definerer hvem vi er og hvordan vi bygger byene våre, sier hun. 

SIDEN HAR HUN viet livet til å binde de to pilarene sammen – som kokk, som bybonde, som aktivist og en stemme for et mer lokalt og jordnært matsystem. Hun ser samberging som et alternativ til både individualistisk selvberging og tungt byråkrati. 

– Samberging er menneskelig kontakt. Det er å se hverandre, å se bonden, dyret, planten. Da vil man også gjøre det godt, sier hun, mens vi beveger oss ut i grønnsaks- hagen, hvor det meste nå er høstet inn, men hvor gresskar og grønnkål fortsatt lyser opp det bynære dyrkningsfeltet hvor Holmenkollbakken skimtes i høsttåken. 

– Vi byøkologer kan stimulere til mer småskala- og husholdningsproduksjon. NIBIO har kartlagt jordbruksareal i Oslo, og det er over 16 000 dekar. Ytterligere cirka 6000 dekar er dyrkbar jord som kan tas i bruk. Da er det jo masse man kan gjøre, sier Kia ivrig, og fortsetter; 

– Urbant landbruk kunne blitt et reelt bidrag til selvforsyningsgraden om noen år hvis det ble lagt en solid innsats i dag. Det er åpenbart at Kia tar sin del av ansvaret. Selv ser hun mange paralleller mellom aktivistlivet og hvordan hun mener matproduksjon og møtet mellom mennesker og mat kan bli bedre: nærhet, små samfunn, at ansvar fordeles etter vilje og evne – ikke etter fødselslodd. Alle skal ha mulighet til å bidra, men ikke alle skal gjøre alt. 

– Store, tettbodde byer kan gjøre folk fremmede for hverandre. Man står fysisk nær, men mentalt fjernt. I Norge er økologimiljøet lite, men alle kjenner hverandre – det skaper vilje og flere muligheter til å bidra. Det er en fordel vi bør utnytte bedre, oppfordrer hun. 

I HAGEN TIL DEN GAMLE portnerboligen er omvisningen i urte- og grønnsakshagen ferdig. Smårollingen vil helst bli igjen ute og knaske grønnkål, men vi går mot huset. – Når kulda gjør at vi lukker døra for å holde varmen, kan vi bli litt innesluttede. Vi må rett og slett åpne døra oftere – ta folk inn i varmen, avslutter hun. Og lar døra bli stående på gløtt.