PAPPA KAN KUNSTEN Å KOPE. «Il dolce far' niente». Ikke sende ut et søkende blikk, men heller stille synsfeltet til tjeneste, for det som vil markere seg. I det kosmologisk lange løp er vi på kollisjonskurs med Andromeda-galaksen, men Pappa mener vi har god tid til å sitte og glane. Vi kan godt glane over godt drikke, for eksempel kontemplere over vin i stedet for landskapet. Kope-kunsten er å ikke gå løs på vinen, men la vinen komme til deg. Ikke for å drikke den, men for å undre deg. Og det første jeg lurer på er: Var det du som valgte denne vinen?
VAR DET EN EKSPERT som valgte ut buksa du har på deg? Kikertene du kjøpte, eller tomatene, var det en ekspert som pekte det ut for deg? Sikkert ikke. Hvorfor skulle vi overlate til eksperter å peke ut hvilken vin vi skal kjøpe? I det siste har jeg blitt mer var på profesjonaliseringen i drikkebransjen, men det gjelder også bøker og forlagsbransjen. Styringstall for salg, ekspertutvalg, og «klikk» blir stadig mer sentrale for kuratering av det utvalget vi skal «velge» fra (på Vinmonopolet kjemper om lag 30 000 varelinjer om din oppmerksomhet). Kulturkritiker Torgrim Eggen sammenligner fagdommere (i Bakemesterskapet) med gudene på Olympen. Vi har fortsatt mye frihet til å velge selv, men ofte til å drikke/lese svada. Det er innkjøpsordninger, lager-krav og messe-priser for å få presentert varene sine. Små vinimportører og små bokforlag blir skviset ut. Denne temautgaven handler om frihet, til å plukke en flaske selv, å «gå på magefølelsen», og stole på egne oppfatninger av verden.
DET KAN VÆRE BEROLIGENDE å kontemplere over en flaske sammen med andre. Når man lar blikket sveipe over de samme etikettene, drar inn de samme duftene – kanskje synkroniseres hjerterytmene våre som på korøvelser? Kanskje er det besparende, selvoppløsende, utflytende, å synkroniseres med andres bevegelser og kroppsprosesser, deres glass-løfting, snusing og smatting, stillhet og undring. Kanskje kan vi til og med skimte vinmakeren i flasken, ubevisst, hens humør eller entusiasme. Hvem vet hva som kan dukke opp, hvis vi oppfatter «fritt»? Denne komposisjonen av druer, soltimer og gjæring som vi til slutt kaller vin, denne vinheten er kanskje ikke så avgrenset som vi tror eller ser. Vi kan kontemplere over lyden av vin, lyden av bobler, kanskje kan det ha samme effekt som lyden av vill natur. Kanskje den liflige lyden av brusende juice eller stille væske senker blodtrykket, demper angst og bedrer humøret, uten at vi i det hele tatt har smakt på vinen? En leser sendte meg et bilde av økopioneren Tony Norskog som «lytter» til vinen med øret mot vintønna. Vi snakker ofte om ettersmak på vin, men hvis vi koper lenge nok kan vi kanskje oppfatte etterklangen også; de vidtrekkende effektene av et lokalt vinmarksarbeid som forplanter seg ut i både marker og markeder, som en trykkbølge i luft. Kanskje kan vi løfte ganen enda litt til, som en stor konsertsal, og oppfatte detaljer vi ikke la merke til i forrige munnfull.
VI SOM SMAKER (mye) vin og skriver kritikker, har ikke tid til koping over glasset. De aller fleste vinkritikker er nok basert på ikke-koping, en ganske hurtig og kontekstløs vurdering. Bare hjemme tar jeg meg tid til å la en grumsete, brusende og kålluktende vin få spille seg ut til kosmiske dimensjoner. Viner kan grense til det latterlige, men etter lang dveling ler jeg ofte høyt av fornøyelse. Du som tar deg tid til å kope foran glasset har frihet til å bruke alle dine sanser og din persepsjon, og kan lene deg (fornøyd!) på egne oppfatninger.
Du finner alle vinomtalene til Silje her: Drikkeomtaler
