Hanna Marie Fosse Nes / Kagge, 2026
I boka Dyrlegen følger vi Hanna fra hun er liten jente og for første gang får være med når familiehunden får valper, gjennom yrkesvalg og muligheter, til hun ender opp som flittig veterinærstudent, har praksisperioder i Norges mange grisgrendte strøk, og til hun plutselig ikke kan jobbe med det som hele tiden har stått for henne som drømmeyrket. Der møter den unge veterinæren en rekke bønder. Det er bønder med stor omsorg for dyra sine, bønder som gir blaffen og bønder som er fortvilte fordi de er under stort press og ikke klarer å følge opp krav som eksempelvis overgangen fra bås til løsdrift, eller fordi de stadig må øke størrelsen på buskapen for å få det til å gå rundt. Forfatteren er så vidt også inne på bøndenes fordommer mot henne som ung kvinne – kan hun yrket sitt godt nok, eller er hun bare en av mange «hestejenter »? Som leser får vi innblikk i mange prekære situasjoner som en veterinær må hamle opp med, som børfremfall og forfangenhet. Fosse Nes ser ut til å fikse det aller meste, men poengterer at i dette yrket møter du ofte døden. Du må også lære deg å ta liv. Men hva slags bok er egentlig Dyrlegen og hvem er den skrevet til? Omslaget røper ingen tydelig sjanger, og også underveis beveger teksten seg mellom flere uttrykksformer, fra roman-grep og personlige betraktninger til fagformidling og landbrukspolitisk kritikk. Denne sjangeråpenheten oppleves litt uavklart, men speiler samtidig kompleksiteten i yrket og næringen den skildrer. Fosse Nes har en lett penn og mye på hjertet, og med en tydeligere spissing kunne dette blitt enda mer samlet og slagkraftig. Resultatet er en nær og oppriktig bok som berører mer enn den forklarer.
