– DET FINNES FAKTISK MER C-vitamin i kål enn i appelsiner. Dette sier Barbro Raen Thomassen, forfatter av den aktivistiske matboka «Dyrk og spis med glede». Å tusle rundt i egen hage kan gjøre deg lykkelig, og i tillegg kan du sanke inn det du måtte trenge til dagens meny. Barbro avliver myten om at vi trenger eksotisk, langreist frukt for å holde oss friske gjennom vinteren. – Hodekål, knutekål og kålrabi kan lett lagres og tåler både frost, snø og kulde, opplyser hun og legger til at kålrabi, av noen kalt kålrot, også har æresbetegnelsen «Nordens appelsin». Få vekster slår kålrabiens innhold av C-vitamin, men et svart punktum av et bær overgår kålrota. Barbro viser til en artikkel fra Scandinavian University Press. Dette er om mulig høstens mest sexy nyhet: Solbær har hele tre ganger så mye C-vitamin som appelsiner!
Men det stopper ikke her. Barbro bor på Røynås i Birkenes i Agder, og slår gjerne et slag for grønnkålen. Det morsomme er at grønnkål ikke alltid er grønn. Den kan være purpurfarget eller dyp grønn, nesten sort. Det er mange varianter og det er lettere å dyrke dem frem, enn å finne dem i butikken. Barbro går inn for vekster som trives i norsk klima og som lett kan dyrkes der vi bor. I forbindelse med boka, arrangerte hun barnetog gjennom hagen sin. Barna bar store plakater med budskap som: Råvarene har rangen! Økohagen redder liv! Stikk fingeren i jorda! La humla suse! og Leve meitemarken! Dette var imidlertid ikke et opptog av det sinte slaget. Her var det ingen som tråkket i salaten. Dette var vennlige og velmenende aktivister og i Barbros hageopptog er det alltid plass til flere.
«AKTIVIST» ER ET POSITIVT ORD, mener Barbro. – Det innebærer handling, at vi ikke bare tenker, men aktivt gjør. Kort fortalt kan filosofien kokes ned til handling fremfor ord. Kanskje høres det ut som en klisje. Eller også er det livsnødvendig? Forfatteren sier det slik: – Jeg vil vise at aktivisme ikke bare dreier seg om å gå i demonstrasjonstog, men om å forsøke å leve det livet det demonstreres for. Det er ikke feig tilbaketrekning, men kan være hardt arbeid. Grønnsakshage har hun og mannen drevet med siden 1980-tallet. Den gangen bodde de rett utenfor Bergen og fikk lov til å spa opp et hjørne av ei eng. Dermed var de i gang, og har aldri sluttet. – Vi har prøvd og feilet og prøvd igjen og lærer stadig.
«Studer et frø i mikroskop eller under et godt forstørrelsesglass, og du vil oppdage skjønnheten i skaperverket ned på mikronivå.»
SELVSAGT KAN VI IKKE dyrke appelsiner, avokado og dadler, men det finnes mye annet å dyrke og spise. – Stikk fingeren i jorda! oppfordrer Barbro:
– Olja gjorde landet vårt rikt på penger, men fordi vi har kjøpt så mye importerte matvarer, har vi samtidig mistet mye kunnskap og dyrkingserfaring. Vi har sovet i timen, lullet oss inn i en falsk trygghet om at alt kan kjøpes for penger. Men slik et det ikke lenger! Å satse ensidig på industrielle metoder og store gårder, er en utvikling Barbro Raen Thomassen er sterkt imot.
– Småbrukene, uten store monokulturer som krever store flater og tunge landbruksmaskiner, kan utnytte sine åkerlapper på en helt annen måte og med færre kostnadskrevende innsatsfaktorer.
– Å holde en familie selvforsynt med grønnsaker krever ikke store jordlappen, presiserer Barbro.
– Og et par dyrkekasser på balkongen, en tomatplante eller to i et sørvendt vindu kan gi mye mat det også, selv om det ikke rekker all verdens langt. En ting er det du kan spise, nesten like stor verdi har den kunnskapen og erfaringen det gir. Hageentusiasten sier det slik:
– Med Ukraina-krigen som bakteppe, foruten miljøkatastrofer, flom og tørke, er det ikke opplagt at vi i all fremtid vil kunne importere og kjøpe mat i butikken. Mørke skyer farer over himmelen. Barbro kan snakke lenge om klodens helse. Hun er redd. Men samtidig også takknemlig. Å arbeide i hagen gir ikke bare gratis mosjon, det er også en motsats til ondskap, ødeleggelse og uforstand.
– Det er arbeid som både gir mat og mot. Det er håpspraksis. Hun løfter frem truede arter, samler frø, tar vare på jorda, dyrker den regenerativt med stedstilpassede vekster, prøver å leve ansvarlig.
– Det gir en dyp glede å se et lite frø spire og følge det til fullvokst plante, vite at det er ren mat, uten giftstoffer. Å dyrke egen jord kan i den store sammenhengen kanskje virke fislete. Hva hjelper det når verden brenner? Barbro trøster:
– Det nytter, mener hun. – Det er tilsynelatende små handlinger, men som gjør stor forskjell: Spise kortreist, og med årstidene.
ER DU FORTSATT USIKKER på hva du skal spise, kan du la fargene bestemme.
– Alle grønnsaker, urter, frukt og bær som har sterke farger er proppet av antioksidanter, opplyser Barbro. I tillegg til tidligere omtalte kålvekster, nevner hun spesielt rødbeter og tomater, men også salat, bønner, spinat, persille, paprika og chili. Barbros evne til å se det store i det små slutter ikke her. Hun bøyer seg ned på kne og tar gjerne med seg lupe.
– Se, sier hun og ligner en oppdagelsessulten 4-åring. På pekefingeren har hun noe som kan ligne et ubetydelig rusk. Nå er det som om hageentusiasten hører hva vi tenker.
– Et frø er ikke bare en rund liten prikk, retter hun. – Under et forstørrelsesglass eller mikroskop åpenbarer det seg de mest fascinerende og fantastiske former og fasonger.
I håp om å vekke interessen for frøenes fantastiske verden har hun materialisert og forstørret dem som store steinskulpturer. På dette viset har hun løftet det usynlige til noe helt konkret og synlig – en hyllest av frøenes rolle som grunnlag for all eksistens.
– Uten planter som setter frø, vil ikke menneskeheten overleve. Når vi ser på verden fra dette perspektivet, vil vi stadig kunne få nye åpenbaringer:
– Det vakre kan finnes der vi minst forventer det. Det du ser er ikke alltid det du tror, og det du tror er ikke alltid det du ser. Også ugress er, ifølge Barbro Raen Thomassen, en viktig ressurs. Joda, hun bekrefter også at det er ulemper med slike vekster, men så sant de holdes i sjakk, kan de gjerne få leve i balanse med matplantene.
– Noen av dem er jo spiselige, opplyser hun og trekker frem meldestokk og brennesle. Noen er også nitrogenfikserende og fungerer som gjødsel, som ulike typer kløver. Også her henter Barbro frem frøenes potensiale:
– Frø av ugress begynner å spire straks de kommer i kontakt med åpen jord. Når ugresset legger seg som en kappe, hindrer det fordampning og at jorda tørker ut. Ugress som lukes kan bli god kompost – om det blir liggende i åkeren som overflatekompost, eller det blir samlet sammen og kompostert et annet sted.
EN HAGE FULL AV BLOMSTER gir stor glede. Det er imidlertid den visnende og døende planten som produserer frø. – Plantens siste stadium er paradoksalt nok også dens første. Videre ligger det et paradoks i å hogge forgjengelige frø i evigvarende stein. Det tilsynelatende ubetydelige og skjøre blir betydelig og massivt. Det lette blir tungt, det lille blir stort, det nesten usynlige blir synlig. Frøet blir brått en bærer av spørsmålet om menneskets og klodens fremtid. Et uttrykk for insisterende tro og håp.
