Alle egg i samme kurv

UANSETT HVA SLAGS produksjon du ønsker å ha i dag så kommer fuglene fra de samme kildene. Du må tilpasse produksjonen din til hva de tilbyr, sier Christopher Frøiland, rådgiver ved Norsk genressurssenter. Han er lidenskapelig opptatt av hønseavl og forteller at han alltid har hatt en drøm om å utvikle en egen hønserase som er spesielt godt egnet til norske forhold.

Men, vent litt nå. To selskaper i hele verden? Dette høres jo ut som en helt ekstrem duopolsituasjon. For å finne svaret på hvordan dette kunne skje må vi tilbake til 1865.

Da publiserte nemlig Gregor Mendel, en munk fra Østerrike, sine funn fra eksperimenter han hadde gjort på erteplanter. Han hadde undersøkt hvordan plantenes egenskaper ble overført til neste generasjon. Funnene hans fikk ikke umiddelbart oppmerksomhet, men da tre andre forskere kom frem til samme konklusjon et par tiår senere, ble «Mendels arvelover» utgangspunkt for en ny avlsteori og -praksis.

Tidligere hadde de ulike hønserasene blitt avlet opp hver for seg. Bonden hadde sin flokk med Rhode Island Reds eller Hvite italienere for eksempel. Men på 1930-tallet begynte man for alvor å teste ut hybrider og krysningsavl. Dette skulle vise seg å bli banebrytende – og første steg på veien mot et hønsemonopol.

FLERE STORE AVLSFIRMAER ble etablert i mellomkrigstiden, og de skapte etter hvert ekstremt produktive fugler. Et av disse selskapene var Lohmann Tierzucht, grunnlagt av tyske Heinz Lohmann og Paul Wesjohann i 1932. Wesjohanns to sønner drev selskapet videre sammen, frem til de delte det opp i 1999. Storebror Paul-Heinz etablerte da PHW Group som snart ble en av de største fjørfeprodusentene i Europa, mens lillebror Erich grunnla EW Group.

I utgangspunktet fokuserte EW Group på verpehøns, da Lohmann Tierzucht allerede var markedsledende der. Men i 2005 gjorde Erich Wesjohann en avtale med Aviagen – verdens daværende markedsleder for broileravl – som resulterte i at EW Group fikk 21% av aksjene i selskapet og Wesjohann ble med i styret. To år senere kjøpte han opp resten.

I 2010 tok EW Group over en hel avlslinje med slaktekylling fra amerikanske Petersons Farms. I 2015 ble de medeier i Plukon Food Group, Europas nest største kyllingkjøttprodusent, og i 2017 kjøpte de opp slaktekyllingselskapet Hubbard Breeders. I 2021 tok de over det franske oppdrettsselskapet Novogen som ble opprettet i 2008 for å være et reelt alternativ til den allerede svært monopoliserte avlsindustrien. Novogen greide faktisk å ta omtrent 6 % av markedsandelene for verpehøns før de ble kjøpt opp.

EW GROUP HAR én eneste reell konkurrent: Nederlandske Hendrix Genetics. Dette selskapet ble grunnlagt i 2005 og eier, for å si det litt flåsete, omtrent alt det EW Group ikke eier. Selskapet eies halvveis av grunnleggerne, Thijs Hendrix og Antoon van den Berg, og halvveis av investeringsselskapet Paine Schwartz.

Hendrix Genetics eier blant annet Babcock, Dekalb, Hisex, Shaver og SASSO og Warren. Samtlige av disse er selskapene som begynte som små familiebedrifter, vokste seg store, for til slutt å bli kjøpt opp. Søker du opp nettsidene deres legger du merke til at de bruker nøyaktig samme mal – gjerne også med et inspirerende sitat om hvor fint det er med samarbeid og utvikling.

I tillegg til disse eier Hendrix Genetics «Institut de Sélection Animale», opprettet midt på 70-tallet av det franske landbruksdepartementet, og Euribrid, et avlsselskap som også arbeider med svin og kalkuner, som de anskaffet til den nette sum av 50 millioner euro.

Resultatet av alle disse oppkjøpene er at nesten uansett hvor du befinner deg i verden, så er det cirka 50 prosent sjanse for at det egget du kjøper i butikken stammer fra Hendrix Genetics.

I Norge brukes hovedsakelig verpehønsrasene Lohmann (eid av EW Group) og Dekalb (eid av Hendrix Genetics) både ved økologisk og konvensjonell drift. De konvensjonelle slaktekyllingene har lenge vært av rasen Ross 308, men nå har også den litt mer saktevoksende Hubbard JA787 blitt vanlig. EW Group eier begge to. I økologisk drift er det ofte Rowan Ranger-kyllinger som benyttes. De vokser litt saktere og er bedre egnet til kravene som stilles til dyrevelferd – og er også eid av EW Group.

MEN HVORDAN KAN noen egentlig eie nesten alle verdens høner? De kan ikke det – de eier bare alle besteforeldrene deres.

Det den østerrikske munken Mendel oppdaget, var at hvis du krysser to rene linjer med ulike komplimenterende egenskaper, så vil du kunne få et avkom som er bedre enn utgangspunktene. Og hvis du krysser det avkommet med et annet kryssavkom fra to andre linjer, så får du et avkom som er enda bedre enn dét igjen. Men der stopper forbedringspotensialet. Fortsetter man å krysse vil de helt spesifikke egenskapene man har avlet på kunne reverseres igjen. Det er derfor avkommet til kryssavkommet du vil ha, hvis du ønsker maks produksjon.

– Grunnen til å lage hybrider er rent økonomisk, sier Christopher Frøiland.

– Det er som med frø. Man lager hybrider for å være helt sikker på å få de egenskapene man ønsker. Oppskriftene er hemmelige og eid av de store selskapene. Det er en litt mer komplisert variant enn med hybridfrø, for det er ikke bare én pluss én. De har åtte forskjellige linjer, også krysser de to og to. Til slutt sitter du igjen med en mor- og en farlinje som produserer det som skal ut til bøndene.

EW Group og Hendrix Genetics eier altså besteforeldrelinjene og produserer hovedsakelig foreldredyr.

Morten Tønnessen er professor i filosofi ved Universitetet i Stavanger og dypt engasjert i miljøetikk og dyrevelferd. Han har vært involvert som etiker i et Europeisk forskningssamarbeid om verpehøns og stiller seg kritisk til maktdominansen til de to avlsselskapene.

Kjøttvekta på alle høns er mer enn vekten på alle ville fugler på jorda lagt sammen. (...) Så det er voldsomt mye makt på få hender.

– Hvis du ser på verden som helhet er det veldig stor dominans med to europeisk-baserte selskaper. Det er et utrolig antall dyr det involverer. Næringen er mye større enn selskapene så de virker kanskje ikke så store målt i omsetning, men likevel styrer de genetikken og avlen til det store flertallet av høns.

Tønnessen setter også det hele i et litt større perspektiv:

– Høns er en art som er totalt dominerende. Kjøttvekta på alle høns er mer enn vekten på alle ville fugler på jorda lagt sammen. Det er et veldig tydelig uttrykk for hvordan matproduksjonen har formet vår økologi. Vi gir masse resurser til produksjon av egg og kyllinger, langt mer enn det alle ville fugler får til sammen. Så det er voldsomt mye makt på få hender.

HVORFOR BRUKER ALLE tyske og nederlandske høner? Finnes det ingen norske vi kan bruke? Joda, noen. Frem til midten av 90-tallet hadde vi et nasjonalt avlsarbeid, og våre egne høner, NorBrid, var faktisk blant de beste i verden på fôreffektivitet. De stod for hele 98 % av det norske markedet. Men så ble innførselsforbudet på rugeegg og livdyr opphevet i forbindelse med at Norge gikk inn i EØS, og NorBrid-hønene ble utkonkurrert av importerte raser som la flere egg per høne og hadde litt lavere dødelighet.

Nå er det EW Group sine Lohmann-høner som dominerer. Det finnes en norsk genbank for verpehøns. Den ble opprettet av Norsk Fjørfeavlslag i 1973 og driftes nå av Hvam videregående skole i Nes. Der sikres de siste fem linjene av norske produksjonshøns: Norbrid 1, 4, 7 og 8 samt Rokohøns. I tillegg bevarer de Jærhøns (Norges eneste nasjonale hønserase) og seks andre raser som har vært brukt i norsk fjørfeavl.

Hvam selger hovedsakelig til hobbyhold og hovedmålet er å bevare den genetiske variasjonen. Det kan potensielt vise seg å være viktig i fremtiden, spesielt om vi ønsker bedre dyrevelferd. Høner som skal få gå ute må for eksempel tåle det norske klimaet. Da vil vi trenge andre egenskaper enn det som tilbys i dag.

FRA ET RENT produksjonsperspektiv, er det mest lønnsomt for bonden om slaktekyllingene sitter i ro og spiser seg tjukke i rekordfart. En kylling som bruker kalorier på å sprette rundt utendørs blir nødvendigvis dyrere i drift. Det er ulønnsomt. Det samme gjelder høner som hakker på hverandre – det fører til høyere dødelighet og dårligere velferd. Morten Tønnessen trekker frem hybriden Smoky Joe som et skrekkeksempel på hvor langt det kan gå i effektivitetens navn.

– Det ble avlet frem blinde høner, forteller han.

– De kunne jo ikke hakke på hverandre når de ikke kunne se hverandre, så da hadde man løst et problem... Men vi kan ikke avle frem blinde dyr fordi det er enklere for oss. Da har vi ikke nok fokus på høners rett til å ha et fullverdig liv.

Christopher Frøiland stiller også spørsmål ved hvorvidt avlen tar godt nok hensyn til fuglene.

– Man har fått effektive produksjonsdyr, men vi vet jo at i fremtiden så må vi avle dem annerledes på grunn av dyrevelferden, sier han.

– Hadde vi utviklet høns i det miljøet de faktisk skal produsere i, så ville vi fått høns som var mye bedre tilpasset. Hvis vi for eksempel vil at hønene våre skal være mer ute så må de tåle det også. Da kan de ikke ha besteforeldre som ikke har vært ute i hele sitt liv.

– Selv om det er en del ulike hybrider å velge mellom, så er de avlet frem for å ha de samme egenskapene, enten å gi en høy eggproduksjon eller produsere mye kjøtt, sier Morten Tønnessen.

– Det finnes selvfølgelig andre raser som kan ha bedre velferd, men de tilbys ikke av de store selskapene. De er hobbyhøns.

KAN FREMTIDENS HØNS få et godt liv? Kan rammene for hønseholdet gjøre det mulig for dem å utfolde seg tilnærmet naturlig? Hvis fremtidshøna skal få bedre kår vil det kreve en systemforandring og volumet på hønseholdet er utfordring nummer én.

– Høner som hakker på hverandre er et symptom på moderne landbruk og et tegn på at det er noe problematisk med måten vi holder dyr på, sier Morten Tønnessen.

– Skadelig adferd som hakking er et uttrykk for stress. Det blir en stor kontrast til hobbyhold hvor du kan se høner i hagen. De går fritt og kan se ut til å ha det veldig bra. Men å holde fem høner og en hane blir jo helt andre omstendigheter enn når man har flere tusen i en stor hall. Den direkte kontakten bonden kan ha med dyret er umulig med 3000 høns eller 20 000 slaktekyllinger. Man går gjennom en hall i beskyttelsesutstyr og inspiserer, og kanskje man plukker opp noen døde eller skadde dyr. Man mister muligheten til å se hvordan de har det og følge dem opp.

Christopher Frøiland mener også at å skalere ned holdet kan gi bedre velferd:

– Høner er sosiale, men når man kommer over et visst antall så blir det kaos. De kjenner ikke igjen hverandre.

Han påpeker også at å kreve litt mindre av fuglene vil være bedre for dem.

– Hva hvis det vi avlet på var passelig? Kanskje hønene kan legge 250 egg i året, ikke 400. Da ville det vært mer rom for andre egenskaper. Hvis de ville ha en høne som la litt færre egg så kunne fuglene kanskje spist norsk fôr, for eksempel. Dagens høner verper så mye at det er ganske mye proteiner som skal inn. Hvis vi skal bruke norske råvarer, kan vi egentlig forvente at de skal legge så mange egg og fortsatt holde seg friske og fine?

Morten Tønnessen mener også at vi må gå bort fra å avle frem høns som er maksimalt produktive, og heller legge til rette for høner som både kan legge egg og slaktes for kjøtt.

– Vi må bruke og avle frem vanlige og aktive dyr og gi dem anstendige kår, sier han.

– Men da må vi akseptere at vi ikke kan ha maksimal produksjon som styrende for avlen. Det har noen ulemper, de vil trenge mer fôr og areal, men hvis det gir mer forsvarlig etikk og bedre bærekraft så synes jeg likevel det er riktig. Men det vil kreve betalingsvilje, enten det er hos staten eller hos forbrukerne, eller begge deler.

Så langt er det dessverre produksjonskapasiteten som rår. I 2010 kunne vi forvente 300 egg per høne. Nå er forventningene rundt 400.

– Man skjønner jo hvorfor disse selskapene finnes og hvorfor det fungerer i dag, for de har funnet en veldig effektiv måte å gi oss det vi ber om. Alt skal være billig og effektivt. Selskapene konkurrerer om markedsandeler, så de må hele tiden forbedre hønene for å selge dem inn, påpeker Christopher Frøiland.

Han tror ikke at mye vil endre seg hvis ikke bøndene selv etterspør det.

DET FINNES NOEN der ute som prøver å gå sin egen vei – utenom duopolets hybridhøns. Tore Jardar Wirgenes driver en andelsgård i Kvelde i Vestfold med både egg- og kyllingkjøttproduksjon. Han ville gi de gamle kombinasjonsrasene en sjanse.

– Vi satte i gang et prosjekt med Sussex-høner, forteller han.

– Vi ville ikke kassere verken hanen eller høna som ble klekket. Man driver jo og knuser haner enda, selv om det forhåpentligvis snart kan løses.

Wirgenes sikter til maserasjon, praksisen med å avlive daggamle hanekyllinger av verperaser i en kvern med raskt roterende kniver. Han ønsket seg derfor en kombinasjonsrase, hvor hønene kunne legge egg og hanene bli til kjøtt.

– Grunnen til at vi valgte Sussex er fordi det var greit å få tak i den i Norge, via Hvam. Jeg vil ikke kalle det storskala akkurat, men vi hadde rundt 800 egg. Vi tok vare på både hanene og hønene. Da de ble kjønnsmodne måtte vi splitte gjengen, så vi lot hanene gå i én flokk og hønene i en annen.

Sussex er en britisk hønserase som var svært vanlig på begynnelsen av 1900-tallet. Den ble holdt både for kjøtt og for egg, helt til den ble utkonkurrert av hybridene. I teorien burde den derfor vært et fornuftig valg, men det gikk ikke helt som håpet.

– Jeg har ikke noen happy ending her dessverre, sier han.

– Hønene var flotte, men vi fikk litt usmak på eggene fordi vi ikke forer med soya, kun lokale proteiner som raps. Det er vanskelig med gamle hønseraser for det kan bli litt oljete bismak. Problem nummer to var at de verpet altfor dårlig om vinteren. Så da må du oppdra forbrukerne til at egg er sesongbasert, og det er ikke lett.

KJØTTET FRA HANENE ble helt akseptabelt. Godt på smak, men kjøttmengden fra en gammel landrase vil rett og slett aldri være i nærheten av broilerne i dagens produksjon. En annen utfordring for Wirgenes var at hanene gikk dårlig sammen.

– De slåss mer enn vi hadde trodd. Det var brutalt og vi mistet en god del haner. Da måtte jeg stille meg spørsmålet: hva er verst? At vi knuser hanekyllinger når de er små, eller at vi aksepterer at noen haner må lide for at vi skal fôre opp resten?

Han endte opp med å gå tilbake til hybridene, både for kjøtt og for egg.

– Alle medlemmene våre har jo abonnement på egg, så vi har endt opp med å fortsette med hybrider, forklarer han.

– Det hadde ikke vært så populært om vi bare kunne levert egg om sommeren. Vi har også testet ut noen av de veldig saktevoksende hybridkyllingene. Ikke sånne som Rema 1000 driver med, men ordentlig saktevoksende, og de fikk vi egentlig kjempegode resultater med. Ikke noe mobbing og fantastiske slakt.

SELV OM ERFARINGEN med hybridene har vært god, påpeker han at det er av stor betydning hvordan man behandler dem.

– Fordelen når du driver i en stor hangar med tusenvis av høner, er at du kan stille inn temperatur og luftfuktighet og så videre til noe helt optimalt. Mens for oss som lar hønene gå ute... Det blir noe annet. Når hønene er utenfor et laboratorium for å bruke det ordet, så trenger de mye mer stimuli og areal. De er så sensitive. Er du flink med dem så går det bra, men det skal forferdelig lite til før noe skjer. De biter av seg hele fjørdrakta eller mister den. Det er noe veldig gærent med dem. Og de blir mer og mer sensitive jo mer du pusher produktiviteten.

Wirgenes har derfor ikke gitt opp tanken på de gamle hønserasene helt enda.

– Konklusjonen ble vel egentlig at vi ikke vet helt hva som er best. Det var jo en del utfordringer med Sussexen, men det kan hende vi valgte feil fugl. Kanskje det finnes fugler som er bedre egnet? Jeg har en idé om å prøve en gang til med en enda tyngre rase. Orpington for eksempel, men den kan ikke Hvam gi oss. Jeg tror ikke den har slåsspro- blemet med hanene. Kanskje den legger litt egg om vinteren og? Jeg skulle hatt et miniprosjekt på det. Utfordringen er å få egg – da må jeg begynne å plukke i småbesetninger hos hobbyfolk og Mattilsynet hater jo det... Men jeg har absolutt ikke gitt opp!

DE ENORME AVLSSELSKAPENE får mye kritikk, men hva sier de selv? Er de virkelig roten til alt ondt?

– Det er jo bare to selskaper igjen, så vi er alltid under lupen. Det er ikke så rart, og vi vil gjerne være åpne om hva vi gjør, sier Teun van de Braak. Han er verpehønegenetiker i Hendrix Genetics.

Van de Braak forteller at det tidligere var et enormt fokus på stadig økt produksjon, men at både hensynet til dyrevelferd og mer sirkulær tenkning rundt hva hønene skal fôres med har ført til endringer i avlen. Pådriverne for disse endringene kommer fra Vest-Europa, hvor også reglene for fjørfehold er strengest.

Vi kunne ha laget en kylling som ble kjønnsmoden etter 10 uker. Vi har sagt til oss selv at det skal vi ikke, for det er ikke bra, men det er absolutt genetisk mulig.

– Men det er bare her at markedet er mettet på animalske proteiner. Alle andre steder i verden så mangler det fortsatt. Så vi i Europa har råd til å tenke mer på hvordan fuglene har det, påpeker han.

Han understreker at de mener at velferden og det økologiske fotavtrykket til hønene er viktig, samtidig som at det nødvendigvis må være økonomi i det.

– Målet vårt har vært å avle frem høyest antall egg, fordi det er alt som betyr noe for bøndene. Den beste linjen med fugler vi noen gang har hatt klarte å produsere nesten 600 egg per år. Men for å gi fuglene litt mer å ta av så må vi også be dem om mindre. Det gjenstår mye arbeid, men vi har allerede flatet ut kurven for produksjon. Fuglene produserer bedre hvis vi pusher dem mindre. Og ingen vil ha døde fugler, verken oss eller bøndene.

Van de Braak trekker frem noen eksempler på valg de har tatt internt fordi de mener det ville resultert i for dårlig dyrevelferd.

– Vi kunne ha laget en kylling som ble kjønnsmoden etter 10 uker. Vi har sagt til oss selv at det skal vi ikke, for det er ikke bra – men det er absolutt genetisk mulig. Vi mener at man må investere i selve fuglen i stedet, fordi friske fugler lønner seg. Det er mer bærekraftig om en høne lever lenger, for da må du ikke bytte dem ut så ofte. Og vi ønsker for eksempel ikke større egg. Egg som veier et par gram mer legger mer press på høna. Hvis eggene er så store at du tømmer høna for ressurser, så legger hun ikke godt. Det går utover skjelettet, særlig kjølbeinet kan bli skjørt. Så vi ønsker fugler som har litt ekstra reserver og har et sunt skjelett slik at de kan produsere over lengre tid.

EN ANNEN VIKTIG faktor i deres avlsprosjekter er å utvikle høns som kan ha en mer variert diett. For når vi diskuterer hvordan vi skal utvikle et mer bærekraftig og klimasmart landbruk, er det naturlig å se til hønseraser som har god evne til å nyttiggjøre seg av lokalt tilgjengelig fôr.

– Det blir stadig tydeligere krav om at høna skal ha en mer sirkulær diett, forklarer van de Braak.

– Vi vil ha variasjon og høner som kan spise «hva som helst», ikke høner som må ha soya. Derfor avler vi ikke på økt fôrproduktivitet lenger. Det er bedre om de får spise på seg litt overskudd. Vi vil ikke drepe verken regnskogen eller orangutangene, så en stor del av avlsprogrammene handler nå om å finne høns som trives med et mer variert fôr som er produsert lokalt.

Van de Braak kan også fortelle at de tilbyr dual purpose-hybrider, altså fugler som kan gi både egg og kjøtt, men at det dessverre er veldig lav etterspørsel etter dem.

– Vi mener det er et marked for dem, så vi fortsetter å produsere og utvikle dem, men samtidig ser vi at hvis disse hønene skal bli mer populære så krever det at folk tenker annerledes. Kombinasjonsfugler er det mer jobb med, og det er jo ikke det bøndene har lyst til å høre.

HVORDAN SER FREMTIDEN ut for hønene? Hva skjer hvis krig eller andre forsyningsproblemer skulle føre til at vi ikke lenger får importert fugler eller rugeegg? Hva vil være den beste løsningen? Og for hvem er den i så fall best – for forbrukerne, for bøndene eller for hønene? Hva vil vi egentlig trenge i fremtiden? Kommer vi til å ende opp med kombinasjonsfugler som får gå utendørs så mye de ønsker og spiser lokalt produsert fôr, eller er det en utopi? For hønenes skyld får vi håpe at det ikke er det.

_{EW Group ble også forespurt om å uttale seg. De henviste til sitt underselskap Aviagen, som på generelt grunnlag sa at de er sitt ansvar bevisst, at de forholder seg til gjeldende regler for avl og dyrevelferd, og at de fordeler sin produksjon over ulike land slik at forsyningslinjene vil kunne opprettholdes ved for eksempel krig, sykdomsutbrudd, ekstremvær eller store politiske endringer.}