Stillehavsøsters – populær og problematisk

Lenge gikk det ganske bra, og den rømte østersyngelen reiste ikke spesielt langt. Men så, i 2007, ble det påvist flere forekomster i Vestfold. Deretter har østersen spredt seg raskt innover hele Oslofjorden og langs Sørlandskysten. Det nordligste funnet er foreløpig gjort i Møre og Romsdal.

Stillehavsøstersen har invadert kysten vår i rekordfart. Den ødelegger badeplasser med sine skarpe skjell, og fortrenger blåskjell og flatøsters – som igjen er viktig mat for mange arter. Østersen kan også bygge store rev, og dermed fullstendig forandre bløtbunnen som blant annet vadefugler er avhengige av. Foreløpig har vi bare sett dette i begrenset omfang i Norge, men veksten forventes å øke hvis havtemperaturene fortsetter å stige.¹ På bakgrunn av stillehavsøstersens store spredningsevne, raske vekst og omfattende økologiske effekt, har Artsdatabanken oppført den i kategorien «svært høy risiko».

OPPDRETT AV STILLEHAVSØSTERS er nå forbudt i Norge, men det er ikke realistisk at vi blir kvitt den igjen. I geografisk avgrensede områder, som for eksempel på en populær badestrand eller i et naturreservat, kan vi holde bestanden nede gjennom plukking og knusing. Ifølge Havforskningsinstituttet er de mest effektive metodene for å bli kvitt stillehavsøsters å knuse skjellene med en hammer hvis de vokser på harde overflater, eller å plukke og fjerne dem for hånd hvis de vokser på bløtbunn.² Blant annet ble det gjennomført et ryddeprosjekt i Ytre Hvaler nasjonalpark i 2016 og 2017, hvor plukking reduserte bestanden kraftig. Dessverre kom også østersen raskt tilbake hvis man sluttet å plukke.

I Vestfold har de etablert «Østersdugnaden». Gjennom prosjektet deles det ut informasjon og utstyr til innbyggere som vil bidra med plukking. Det er også blitt laget en kartfunksjon hvor frivillige kan registrere funn. Siden prosjektets oppstart i 2018, har hele 100 tonn østers blitt fjernet.³

HVA SKAL MAN SÅ GJØRE med så mange skjell? Store mengder har blitt kompostert, men de siste par årene har man i Vestfold også begynt å brenne skjellene til kalk, som deretter kan brukes i maling og mørtel ved restaurering av kulturhistoriske bygg.

Stillehavsøstersen har selvfølgelig også potensielt stor verdi som mat – det var derfor den ble importert til Europa i utgangspunktet. Hva Oslofjorden angår, så mener Mattilsynet at stillehavsøstersen er for forurenset til å kunne brukes som mat⁴. Østersen kan inneholde norovirus som tilføres vannet via kloakk. Den kan også akkumulere algetoksiner og miljøgifter, slik som blåskjell. Mattilsynet har et blåskjellvarsel, men det finnes dessverre ikke noe tilsvarende for stillehavsøsters. Og blåskjellvarselet er ikke nødvendigvis overførbart til østers da de kan akkumulere giftstoffer ulikt.⁵

På andre plasser, med bedre gjennomstrømming av friskt sjøvann og lavere menneskelig aktivitet, kan østersen være et skikkelig gourmetmåltid. Koking og steking dreper norovirus. Algetoksiner vil derimot ikke bli borte ved varmebehandling. Det kan også være greit å være klar over at eldre stillehavsøsters akkumulerer miljøgifter i større grad enn det blåskjell gjør, så det er alltid best å spise yngre skjell. Stillehavsøstersen får en ny ring på skallet sitt for hvert leveår, så alderen kan bestemmes ut ifra disse.⁶