ØNSKET OM bærekraftig matproduksjon er økende hos både forbrukere, produsenter, forskere og beslutningstakere. Dagens matsystem står overfor flere utfordringer, blant annet innen fôrressurser. I mars 2016 samlet i overkant av 60 mennesker fra landbruksbransjen seg på Fokhol gård på Stange for å diskutere grovfôrbasert melke- og kjøttproduksjon i Norge. Tanker om en merkeordning for å kunne synliggjøre de heldige miljø- og helseeffektene av å utnytte norske gras- og beitearealer ble lansert. Deltakerne belyste også behovet for en nyansering av utfordringene knyttet til små- og storfeproduksjon. Resultatet ble den nylig lanserte merkeordningen Grasbasert.
Prosjektgruppa, som tok ansvar for å utvikle regelverket, mente det var essensielt at bransjen selv stod bak eierskap, forvaltning og finansiering av en slik merkeordning. En bransjeeid merkeordning ville kunne sørge for en bred forankring i bransjen og sikre rotfeste, spredning og troverdighet for ordningen. For Debio har det vært et ufravikelig krav at ordningen måtte være tredjepartssertifisert, det vil si at en uavhengig tredjepart hadde ansvaret for å gjennomføre kontroll av virksomhetene. En slik innretning styrker troverdigheten til merkeordningen og garanterer like vilkår for alle som benytter seg av den. Selv om det var stor enighet mellom aktørene som var involvert om at det burde utarbeides en merkeordning for både økologisk og ikke-økologisk produksjon, var det vanskelig å finne en eier av merkeordningen. Styret i Debio bestemte derfor i 2020 at Debio selv skulle teste ut ordningen i en gitt periode.
Bryr du deg om bærekraftig mat – bry deg om hva husdyra spiser!
Det har vært et ønske at merkeordningen skal være lettfattelig, både av hensyn til produsenter og forbrukere. Grasbasert-ordningen omfatter kjøtt og melk fra storfe (okse, ku og kalv) og småfe (sau og geit). Det mest vesentlige i ordningen er at 90 % av fôrandelene skal være norskprodusert grasfôr. Det skal være aktiv beitebruk hele vekstsesongen, og dyra skal i størst mulig grad fôres på beite når det er mulig, noe som uansett er påkrevd for økologiske produsenter gjennom det offentlige økologiregelverket. Opp mot 10 % kan være kraftfôr, men av norsk opphav. Soya og GMO-produkter er ikke tillatt. Både kjøtt- og melkeproduksjon er forsøkt tatt hensyn til i fastsettelse av maksbegrensningen på kraftfôr.
MERKEORDNINGEN er utviklet for å kunne benyttes hos både økologiske og ikke-økologiske virksomheter. Å lønne kvalitetsrevisorer og drive saksbehandling har en kostnad for Debio, og siden vi allerede fører tilsyn med økologiske virksomheter, var det naturlig for oss å starte med dem i pilotperioden. Nordland Bonde- og Småbrukarlag har tatt initiativ til et forprosjekt der Grasbasert-ordningen blir forsøkt på ikke-økologiske gårdsbruk i Nord-Norge. Forprosjektet er støtta av Arktiske midler hos Statsforvalteren i Nord-Norge, og av Nordland Fylkeskommune.
I dag er det flere virksomheter som har søkt om tilknytning til ordningen, og i skrivende stund har tre produsenter fått godkjenning. Den aller første var økobonde Embrik Rudningen. Hans besetning av storfe lever på 99,7 % grasbasert fôr. Han legger selv vekt på verdien av å utnytte de ressursene vi har i Norge, og har kommentert i avisene at «selv om jeg og mine kunder har et godt tillitsforhold, gir dette, som økosertifiseringen, både meg og kundene en ekstra trygghet i påstanden om at fôret er kontrollert og dokumentert av en uavhengig tredjepart».
VI HAR I NORGE rike naturressurser for matproduksjon, på tross av lite dyrkbar jord. Mye av avlingen møter ikke de høye kvalitetskravene vi setter til maten i dag og store deler av nordmenns planteinnslag i kosten importeres. Selv om vi både kan omdefinere noen av disse kravene, og øke produksjonen av belgvekster, korn og grønnsaker til menneskeføde, vokser det i store deler av landet planter vi selv ikke kan spise, men som husdyra lever godt av. Husdyra trives med gras, fôrkorn og biprodukter. Med riktig fôr bidrar husdyr til økt matsikkerhet. Det kan være sårbart å basere vårt kjøttforbruk på import eller på norske grønnsaker, korn- og belgvekster vi mennesker kan spise selv. Mange vil også peke på at import av fôrressurser fra utlandet betyr at vi legger beslag på viktig matjord i andre, fattigere land. Selvforsyning av mat er et spørsmål om samfunnssikkerhet, og Norge har lenge vært et av landene i verden med lavest selvforsyningsgrad. Dersom det skulle oppstå sviktende avlinger i viktige eksportland på grunn av klimaendringer eller uroligheter, bør vi ha en plan B.
Med riktig fôr bidrar husdyr til økt matsikkerhet.
Matjord er en begrenset ressurs vi må ta godt vare på. Dyrking av fôrvekster og husdyrmøkk bygger opp jordfruktbarheten der hvor det har vært ensidig åkerdrift. Fôr eller korn trenger ikke være et spørsmål om enten eller. Vi kan si ja takk til husdyrfôr og matvekster i vekstskifte, og til gode effekter for jordhelsen.
LANDBRUK PÅVIRKER alltid naturen, men opphør av landbruk påvirker også natur. I Norge er beitelandskapet viktig for opprettholdelse av naturmangfold. Semi-naturlig eng og slåttemark er rødlista for naturtyper, og ca. en fjerdedel av de truede artene er knyttet til kulturmark. Insekter og planter tilpasset skjøtsel med ljå eller beitende husdyr forsvinner med nedgangen i beitebruk.
Samtidig som norske beitelandskap gror igjen, ryddes regnskog i Brasil, blant annet for å gjøre plass til beiter for storfe og produksjon av fôr til verdens husdyr. Dette er en trussel mot biomangfold på verdensbasis. I Norge er derimot den avtagende beitebruken et miljøproblem.
God ernæring er åpenbart viktig for at dyr skal ha god helse og et godt liv. Fôr er dessuten mer enn bare næring: Ku, geit og sau er biologisk tilpasset et liv på gras og beite. Hvis disse dyra hadde hatt en timeplan, ville store deler av dagen bli satt av til å lete etter, ete og fordøye gras. Fôr, naturlig atferd og dyrevelferd henger tett sammen. Beitebruk gir mange velferdsmessige fordeler, inkludert gode forutsetninger for å utøve naturlig atferd. For best mulig velferd på beite forutsettes selvsagt lavt trykk av beiteparasitter og rovdyr, samt muligheten til å velge ly for vær og vind.
Av hensyn til dyrevelferden er det et lovfestet krav at storfe, sau og geit skal få komme ut et visst antall uker, helst på beite. Grasbasertmerket garanterer tilgang på beite hele sommeren, utover det lovpålagte minstekravet.
BRUK AV NORSKE beiteressurser er i dag en mye omtalt del av den pågående debatten om norsk landbruk og hva som skal regnes som bærekraftig kosthold og matproduksjon. Klima står sentralt, men er et av flere bærekraftsaspekter som må balanseres mot hverandre. Å spise mer bærekraftig enten av hensyn til egen helse eller kloden innebærer gjerne en reduksjon av kjøttinntaket. Skal man spise kjøtt, bør det stamme fra dyr som er tilpasset naturressursene vi har tilgang til i Norge.
Forskning viser at gras- og beitebasert produksjon gir en høyere andel sunne fettsyrer i melk og kjøtt. Den viktigste kvaliteten ved grasbasert kjøtt og melk er likevel kjennskap til hvordan kjøttet og melka er produsert, enten det du bryr deg mest om er kulturlandskapet, lokale arbeidsplasser, økt trivsel for dyra, matsikkerhet eller biologisk mangfold.
Et regelverk må inneholde rammer for hva som er tillatt og ikke. Akkurat hvor grensene settes kan i noen tilfeller være åpent for debatt. Bør en merkeordning som denne ha rom for andre arter enn storfe og småfe? Kunne kravene til grasfôrandel være strengere for kjøttfe? Burde det være egne krav om utmarksbeite? Merkeordningen er nå i en pilotfase ut 2023. Det vil si at vi skal høste erfaringer og se hva som må til for å gjøre merkeordningen mer fornuftig, for oss og for andre. Vi i Debio, som har merket mat i snart 40 år, vet at det mest sentrale for merkeordningen er at den er bærekraftig. Miljø er den mest grunnleggende bærekraftsdimensjonen, men for oss kan merkeordningen ikke være et tapsprosjekt, og kostnaden ved merkeordningen må være levelig for produsenter også. Ønsker vi et norsk landbruk som kan dokumentere at vi bruker norske fôrressurser og som sikrer lokale kretsløp, trenger vi merkeordninger som Grasbasert.
