Vi er på beitene på Horgen Gård og skal være med å flytte storfeflokken til nytt beite, sammen med landbrukerne Jenni Brynjulvsdatter Qvale og Gudbrand Johannes Qvale. Her flyttes nemlig flokken til nytt beite ganske ofte. Ikke bare kyrne, men beitende griser og høns flyttes rundt jevnt og trutt. Gården drives økologisk og etter regenerative prinsipper, med et helhetlig og målrettet beitesystem. For viderekomne kalles det holistic planned grazing, og er en del styringsystemet Holistic Management, utviklet av Savory Institute, og brukt helt og delvis av en rekke bønder internasjonalt. Felles for dem er at de deler en idé om at gården skal gi mer enn den tar.
Vi bruker bevisst minst mulig kapital.
– Verdiskapningen her er fotosyntesen, sier Gudbrand mens vi vandrer over sletta mot storfeflokken med Aberdeen Angus.
Et av verktøyene i regenerativt landbruk er så kalt holistic management, eller helhetlig forvaltning, som tar utgangspunkt i ressursene på gården, dyr, områder og folk.
– Dyrenes beiting stimulerer til mer vekst av gress og mer fotosyntese, men vi må flytte dem på riktig tidspunkt. For jorda skal ikke bli ødelagt av tråkk og den skal alltid ha et grønt og levende plantedekke, forteller han.
Selv om det er en grå dag i november, er dyrene ute – året rundt, på gresslettene eller i skogen. Slik bindes det stadig mer karbon i jorden, og jorden blir stadig med fruktbar, samtidig som dyrene får leve ut naturlige instinkter og se sola.
– Vi bruker bevisst minst mulig kapital. Vi har ikke fjøs og store maskiner, og vi kjøper inn lite fôr. Det gir oss en større frihet, sier Gudbrand. Det er altså en vinn-vinn-vinn-situasjon på Horgen – en etterlengtet forvaltningspraksis i landbruket?
Alle dyrene går i samme flokk, for å spare oss for arbeid og for at de skal utvikle flokkinstinkter.
OVER LIA MØTER vi den brune og svarte flokken, omtrent 170 dyr. Okser, kyr og kalver er på samme beite.
– Alle dyrene går i samme flokk, for å spare oss for arbeid og for at de skal utvikle flokkinstinkter, sier Gudbrand og åpner opp bunnen av gjerdet. Han klapper, og dyrene vet hva de skal.
– De er hundre prosent gressfôret og vi lokker ikke med kraftfôr, så da bruker vi klapping for å flytte dem, sier han.
Det er litt av et syn der den store flokken kommer over lia, og går pent på rekke og rad inn i gutua som fører dem til det nye beitet. Noen kalver stopper opp og kikker nysgjerrig på oss før en av de store dulter borti dem og de rusler rolig videre i troppen.
– De eldre dyrene lærer opp de unge, og alle kommer når vi klapper. De smarteste kommer først, sier Jenni.
Noen av de store kalvene har rød nesering.
– Det er fjorårskalvene. De får nesering så de kan gå sammen med moren sin og den nye kalven. Da kan de ikke die, slik at den nye kalven får all melken, men likevel kan alle være i samme flokk, forteller Jenni.
DET ER LETT å få med seg at Horgen gård drives for dyrenes beste.
– Vi har en regel om at kyr som kalver lar vi være i fred; det er back off. Vi noterer oss at fødselen er i gang, og sjekker innom på avstand. Det er sjeldent vi må hjelpe til. Vi lar ku og kalv bli igjen på beite når vi flytter flokken, så de får tid sammen. Etter at jeg har blitt mor selv så har jeg fått veldig forståelse for det. At hun skal få ro og tid til å knytte bånd med kalven. Vi forstyrrer ikke med å veie og merke kalven med en gang den er ute, forteller Jenni.
Vi står blant flokken av kraftige dyr. De bryr seg lite om at vi er der og er tydelig vant til folk. En nysgjerrig kalv dunker forsiktig fotografen i ryggen.
– Av svigerfar lærte vi å ikke kose med kalver, selv om det frister. Det er best å ikke venne dem til kos, for til slutt blir kalven en stor okse, og når den kommer løpende over jordet kan de lett velte et menneske, sier Jenni.
– Skal vi klappe dem, så gjør vi det på rumpa. Da rygger de heller mot oss for kos. Oksekalvene er gjerne lekne, og hopper og spretter mot oss. Da tar vi armene over hodet, og lager en høy lyd. Da backer de unna, sier Gudbrand og lager noen slags horn av armene.
Vi har en regel om at kyr som kalver lar vi være i fred; det er back off.
Det slår oss at disse bøndene tar en god del risiko for at dyrene skal få leve så fritt som de gjør.
Pelsen ser overraskende fin og skinnende ut til å være ute i november, synes vi, men Gudbrand mener at de er litt skitne.
– Det er helt kritisk når vi har storfe ute i kaldt vær at de er rene i pelsen. Da isolerer den og holder varmen i 20 minus. Er den skitten blir det ikke nok luft. De slikker seg rene og klarer å håndtere den skitten som er der nå. Men vi må være på vakt og passe på, og i verste fall vasker vi og børster dem, men vi prøver å unngå det ved å flytte godt mellom beitene, forteller han.
I dag er det ikke noen merpris for bedre dyrevelferd.
FLOKKEN HER ER helt gressfôret. Men gress er dyrt, sammenliknet med kraftfôr.
– Subsidiene og kanaliseringspolitikken vil at vi skal ha korn på åkrene her og kuene inne i et fjøs, hvor vi fôrerer dem med subsidiert og billig kraftfôr. Da hadde vi makset tilskuddet. På den måten gjør myndighetene gress dyrt og her spiser jo dyra bare gress. Men vi har en drift som vi tror på, sier Gudbrand.
Hvis det skal bli flere som driver på denne måten må systemet endres, mener han.
– I dag er det ikke noen merpris for bedre dyrevelferd, og når du leverer til slakteriet skal det helst være flere titalls av gangen. Selv de som driver stort med frilandsgris klarer ikke å levere så mange på en gang. Og så må det være mulig for folk flest å finne disse produktene i butikken, og ikke bare på Reko-ringer.
VI RUSLER OPP til grisene. På det store beitet får vi ikke øye på dem med det første, men noen grynt avslører en flokk griser som kommer løpende mot oss. En nysgjerrig gjeng som ikke nøler med å sjekke hendene våre eller om gummistøvlene kan spises.
– Grisene henger liksom med oss. Selv om de lever til en viss grad på naturlig vis så kommer de løpende når vi er her. De skjønner at det skjer noe gøy, nytt beite eller mat, sier Jenni.
Gudbrand legger til; – Vi har jo hatt skoleelever her som har vokst opp på konvensjonelle grisegårder, og de er jo sjokka over at grisene her kommer til dem, og ikke stikker fra dem.
Grisene henger stadig rundt oss og driver med sitt. Noen graver i jorda med trynet, andre slapper av i gjørma mens de tygger på noen strå som om livet ikke var noen sak. En gris lager seg til ved å samle bunter med gress.
– De er jo så kule dyr. I går var vi her sent på formiddagen. Da lå alle fremdeles inni hyttene sine og kosa seg, de skulle ikke ut i dag fordi det «duskregna». De er så syvsovere ass, sier hun.
– FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP er vår kontekst, sier Gudbrand og refererer til kontekstprinsippet i regenerativt landbruk som handler om å vurdere egen situasjon i sammenheng med målet om et vitalt økosystem på gården.
– For oss betyr frihet å ikke være bundet til det vi gjør resten av livet. Investerer vi i et fjøs til tjue millioner må vi jobbe det inn resten av yrkeskarrieren vår. Derfor har vi dyra ute, og det gir dem også en frihet til å leve ute som de er skapt for. Likhet handler om å kunne leve som andre i samfunnet. Det er litt cheesy, vi har det jo veldig godt her, men vi må ha mulighet til å følge opp barna våre. Vi vil ikke at vårt valg om å være landbrukere skal gå negativt ut over hvordan de oppfatter oppveksten sin, sier Gudbrand.
Derfor har vi dyra ute, og det gir dem også en frihet til å leve ute som de er skapt for.
– Det siste er brorskap. Gården kan være en ensom arbeidsplass. Bonden jobber alene, kona har en annen jobb. De møter folk når dyra blir hentet til slakt eller det kommer levering av kraftfôr. For oss er det viktig med utveksling av ideer og kunnskap med andre for å kunne forvalte det området vi har best mulig på vegne av samfunnet. Salgsformen vår er direkte til kunder og restauranter og det er en del av brorskapet hvor vi utveksler tanker og får tilbakemeldinger. Og så har vi faste ansatte og praktikanter. Mange av dem har ikke landbruksfaglig bakgrunn, men de har lyst til å lære seg noe nytt og kommer med kunnskap og erfaring fra andre bransjer, forteller Gudbrand.
– Min drøm var å ha en levende gård, med mye forskjellig som skjer og mange dyr og folk sammen, sier Jenni.
JENNI OG GUDBRAND er ikke helt de gjengse bøndene. Da Jenni sa opp konsulentjobben i Oslo for å bli fulltidsbonde på Horgen hadde hun verken agronomutdanning eller erfaring.
– Jeg tror at det utgangspunktet gjør at jeg ikke ser noen begrensninger. Jeg bryr meg ikke om hva andre sier og synes det egentlig bare er gøy å drive med det her, sier hun.
– Selv uten erfaring fra gårdsdrift så var denne måten å drive på håndgripelig for meg. Jeg tror at hvis svigerfar bare hadde drevet med korn, og jeg skulle lære meg store maskiner som pløya og sprøyta, da ville det nok ikke vært interessant. Derfor tror jeg at denne måten å drive på kan gjøre at enda flere kan og har lyst til å bli bønder. Alt er så logisk, mener Jenni.
Gudbrand har vokst opp på gården her, som har vært i familien i fem generasjoner. Men planen var egentlig en helt annen, fram til søsteren takket nei til odelen da han var godt inn i økonomistudiene på Norges Handelshøyskole. Faren, Trond Ivar Qvale, har vært primus motor for det regenerative landbruket på gården. I dag hjelper faren ofte til på gården og tar også ofte ordet i medier for regenerativt landbruk.
Derfor tror jeg at denne måten å drive på kan gjøre at enda flere kan og har lyst til å bli bønder. Alt er så logisk.
– Det var mammas idé å legge om til økologisk en gang på åttitallet, med melk, kjøtt og korn. De forsøkte å selge økologisk melk gjennom Tine, men det var ikke veldig lett den gangen. De drev med melkeproduksjon fram til 1999, men det var så mye motvilje mot økologisk landbruk i de store samvirkene at de solgte melkekvoten. Da tok de opp drømmen om Aberdeen Angus, og siden 2009 har kyrne vært helt gressfôra. Fattern hadde mange ideer og begynte med Holistic Management allerede for ti år siden, og når Jenni og jeg tok over for fullt i 2020 gikk vi all in i det regenerative landbruket, forteller Gudbrand.
– Jeg blir helt sprø av tanken om store maskiner inn her og at mennesket skal vekk fra naturen. Vi er jo en del av dette og det er vi som har satt grisene her, legger hun til.
– Jeg tror landbruk er fotosyntese og det er low tech. Landbruket skal være bærekraftig, og i tillegg være sosialt bærekraftig for bonden. Vi vil vise andre at det er mulig å bygge en forretning basert på en liten flokk med griser, høner og storfe og at summen blir et levebrød for to stykker, sier Gudbrand.
Han tror det kan være en styrke å komme som utenforstående inn i landbruket, kulturelt sett.
– Fra landbruksskolen får man kanskje mye av det sosiale livet sitt, og med det blir det kanskje mer spørsmål rundt det å drive på en annen måte; «det var jo ikke dette vi lærte på skolen?» Mens våre venner er siviløkonomer og når vi forteller dem hvorfor vi gjør som vi gjør så er reaksjonen at «ja, det er jo det mest rasjonelle». For fattern, som hadde sine venner i det konvensjonelle landbruket, har det nok vært annerledes og han har kanskje holdt litt tilbake i driften sin. Det har jo ikke vært moro for fattern å være på fest og snakke om jobb. Slik sett er det en styrke for oss som utenforstående, men vi har stor respekt for det faglige, planter, biologi og kjemi, og der kunne vi vært sterkere, sier han.
– Jeg tror den største showstopperen for at landbruket skal utvikle seg mot et mer artstilpasset dyrehold, større mangfold og mer fotosyntese, ikke handler om biologikunnskap – men om kultur og de sosiale forholdene. Det er der vi må begynne, sier Gudbrand.
HØNENE SAMLER seg rundt oss når vi kommer ut på beitet. Sjefen, hanen Håkon, følger med på at det ikke skjer noe tull.
– De bor i disse vognene hele året, der har de rugekasser og vaglepinner. Om vinteren kjører vi vognene inn i drivhustunnelen og så har de luftegård i grønnsakshagen utenfor. De spiser, stimulerer og gjødsler samtidig, forteller Jenni. – Målet er å få en optimal beiting mellom dyreslagene. Sender vi hønene inn etter at kuene har vært her, finner de larver i kurukene og det er mat for hønene. De hakker og leter, og er med på å spre kurukene utover, sier hun.
Hønene er ute om dagen, og de tåler kulde godt. Fjærdrakten strutter der de løper etter fotografen som går over åkeren.
– Mattilsynet var her på kontroll og de synes jo denne driftsformen med beitehøns er spennende. De er jo mest vant med at hønene er inne. De var veldig imponert, spesielt over fjærdrakten, og de kom tilbake med veterinærstudenter senere. Det er jo en sårbarhet at vi har hønene ute. De kan for eksempel få fugleinfluensa som jo er en del av naturen. Men skal vi låse dem inne fordi de kanskje kan bli syke? sier Gudbrand.
Jeg tror landbruk er fotosyntese og det er low tech.
En utbrytergjeng har funnet veien under gjerdet.
– De er veldig nysgjerrige og kan fint bryte ut. Der borte ved rundballene er det en gjeng som holder til nå og en god stund bodde det en gjeng ved låven, forteller Gudbrand.
På vei tilbake til gårdsplassen tar vi turen innom grisehyttene, hvor grisene fra beite nå har rigget seg til. En gris stikker hodet opp fra halmen «hva skjer a?» de grynter litt og slenger seg nedpå igjen i en stor grisehaug blant masse ny halm.
– Noen ganger får jeg så lyst til å slenge meg nedpå halmen sammen med grisene, det ser så digg ut å ligge der, sier Jenni.
– Også gir det jo en sjelero da, å være her ute med grisene hvor vi er nå, legger Gudbrand til.
Vi kunne ikke vært mer enig.
@horgengaard