Kombinasjonsbruket med jordbruk, fiske, skogbruk og sanking, har stått sterkt her i nord, før landbruket og fisket ble mer spesialisert. Da Tom Lien og Linda Aarøen Lien flyttet til gården etter besteforeldrene hans på Nordnes i Gaivvuotna/Kåfjord i 1986, hadde jorda ligget brakk siden 1962. Gården hadde tradisjonelt vært drevet som en typisk fiskerbondegård med liten innmark, stor utmark og fjorden et steinkast unna. Skillene mellom natur og kultur var glidende og uklare. De bestemte seg for å bygge opp gården igjen etter økofilosofiske prinsipper, med et fokus på nye måter å utnytte de gamle næringskombinasjonene på.
Å TA VARE PÅ det gamle er en rød tråd på gården; sortsklenodier, nyttevekster fra glemmeboka, gamle dyreraser. – På det meste hadde vi lynghest, villsauer, den gamle gåserasen Norsk hvit gås, kjøttkaniner, angorakaniner, jærhøns og honningbier, ved siden av fire dekar med grønnsaker, et stort gartneri og unger – fullt sirkus, forteller han og ler. Samtidig ble utmark, fjell og fjord ivrig benyttet til fiske, sanking og småviltjakt. Ikke rart at mange mennesker stadig har funnet sin vei til Lien økologiske urtegård for å jobbe og lære.
Helseplager førte til at de gradvis la ned dyreholdet og det meste av grønnsaksdyrkingen for salg. Kjernevirksomheten er nå gartneriet, hagen, videreforedling, sanking og kunnskapsformidling. I dag dyrker Linda og Tom mellom 150 og 200 sorter nyttevekster, foruten eksterne hageprosjekter. Når vi prater med Tom på telefonen, forteller han at innhøstingen så vidt er ferdig. Foredlingen står for tur, og selvsagt siste rest av frøsankingen.
Kunnskapen var ofte svært lokal, men kunne også være tilknytta større områder og kulturer
– HVA DYRKER DU, spør vi Tom på telefonen. – Spør heller hva vi ikke har dyrka, svarer han. – Jeg har vært interessert i alt, og dyrker alltid noe nytt hver sesong. Det interessante med nyttevekster er alle måtene å bruke dem på; mat, krydder, kosttilskudd, medisin, kosmetikk, plantefarging, gjødsel, plantevernmidler – og hvert tema er ekstremt omfattende, sier han. Tom har lenge hatt veldig lyst til å etablere en ren etnobotanisk hage bestående av nyttevekster som tradisjonelt har vært viktige på Nord-Kalotten og i arktiske strøk. Etnobotanikk er læren om forholdet mellom planter og menneskelige kulturer. Har du besøkt Riddu Riđđu-festivalen har du kanskje sett Toms nytteveksthage, med 80-90 ulike planter fra hele verden. Her er det også tatt inn en del ville planter fra nærområdet som villmarkjordbær, sibirsk gressløk, villkarve, ryllik og kvann.
TOM SKILLER mellom moderne urtemedisin og folkemedisin. – I tidligere tider var medisin stort sett planter og diverse remedier basert på disse. Folkemedisinen var praktisk erfaring bygget opp over generasjoner. Alle hadde «sine nyttevekster», kunnskapen var ofte svært lokal, men kunne også være tilknytta større områder og kulturer; samiske tradisjoner og Nord-Kalott-tradisjoner, til eksempel, forteller Tom. – Moderne urtemedisin, kalt fytoterapi, er analyser av og forskning på plantenes virkestoffer underlagt vitenskapelige kriterier. Det er spennende at nye studier stadig viser at mye av folkemedisinen hadde noe for seg. Det er også svært fascinerende at vidt forskjellige kulturer, livssyn og filosofier ofte med særdeles ulike innfallsvinkler, har kommet fram til samme bruk og «løsning» på noen av de samme plantene, forteller Tom og refererer blant annet til indisk ayurveda, tradisjonell kinesisk medisin og diverse sjamanistiske tradisjoner.
Gamle tradisjoner innen primærnæring, høsting fra naturen, videreforedling og håndverk ble glemt og nedvurdert.
«DEN TAPTE GENERASJONEN» nevner Tom stadig under praten vår: – Fra sekstitallet og fram mot årtusenskiftet var velstandsøkningen betydelig, varehandelen var mer global og tilsvarende mindre lokal. Gamle tradisjoner innen primærnæring, høsting fra naturen, videreforedling og håndverk ble glemt og nedvurdert. Rundt åtti- og nittitallet var mange av oss opptatt av helt andre ting enn naturen og dens skatter. Apotekene fikk hyllene fylt opp med store mengder tradisjonsurter som ryllik, kjerringrokk og brennesle, hovedsakelig fra områder lengre sør i Europa med stor forurensing og kvalitetssikringen var det nok så som så med. Disse ble solgt i tonnevis mens de samme urtene av super kvalitet vokste i mengder rett utenfor stuedøra, sier Tom. Han husker at dette var et tema som ble mye diskutert i økomiljøet på den tida.
I dag er situasjonen annerledes. Kosttilskudd og urtemedisiner er blitt multimilliardindustri og produkter fra hele verden bare et tastetrykk unna. – Det sier seg selv at vi nesten ikke kan være kritiske nok der det flommer over av fagre løfter, udokumenterte påstander, elendig kvalitet og i verste fall helseskadelige remedier, sier Tom.
VI HAR ENORME og til dels lett tilgjengelige ressurser i egen natur. Det bugner over av bær, sopp og urter. – Det er nesten fortvilende å se det massive salget av dyrkede blåbær og bringebær til stive priser når vi vet at så mye som 97-98 prosent av ville bær som både smaks- og ernæringsmessig stiller i en annen divisjon, forblir uutnyttet. Også har vi helsegevinsten ved å komme seg ut å sanke da, sier Tom.
– Jeg har hatt gleden av å treffe en hel del mennesker fra våre naboland i øst og sørøst, fra Russland, Baltikum og Polen der sanking og selvberging har sterke tradisjoner like levende i dag som de alltid har vært. Kanskje den økonomiske velstanden har kommet litt vel fort og brått her hjemme hos oss. Heldigvis har det alltid vært temmelig mange også i dette landet som har hatt stor interesse av disse tingene, og antallet har hele tiden vært økende spesielt det siste tiåret. Særlig gledelig er den store interessen og vitebegjærligheten jeg opplever blant svært mange unge mennesker, sier han.
HVORDAN KAN VI hente denne kunnskapen tilbake, spør vi Tom. – Lese seg opp, gå på kurs, men først og fremst komme seg ut i skog og mark eller prøve å dyrke litt selv. Ingenting slår praktisk erfaring. Og da må vi også snakke litt om hygiene og etikk. Vi må bruke øynene, se etter fugleskit, museskit og andre uhumskheter på plantene vi sanker og unngå forurensede områder. Veikanter, dreneringsgrøfter, naturenger der det nylig har vært spredt møkk er eksempler på lokaliteter vi bør unngå. Når det gjelder etikk – ikke snauplukk. La planter stå igjen og gjerne de fineste, slik at de beste emnene kan frø seg til neste år. Vi kan også spre frø og legge til rette der det er fine bestander av nyttevekster.
Plantemedisin må sees på som komplementær medisin, der forebyggende, lindrende og understøttende bør være nøkkelord.
PLANTEMEDISIN MÅ ikke sees som en konkurrent til skolemedisinen er Tom tydelig på. – Plantemedisin må sees på som komplementær medisin, der forebyggende, lindrende og understøttende bør være nøkkelord. Det er også veldig viktig at vi setter oss inn i plantene og deres egenskaper, før vi bruker dem. Noen medisinplanter er jo svært potente og kan være helseskadelige og giftige hvis man ikke bruker dem rett. De kan også påvirke andre medisiner i stor grad. Bøker og det store internettet er en god start, så lenge vi finner fram til seriøse kilder mener han. Er du usikker bør du alltid konsultere lege eller annet kvalifisert helsepersonell.
DEGENERERTE PLANTER er et begrep Tom bruker om grønnsaker og andre nyttevekster som over flere generasjoner er dyrket med kunstgjødsel og plantevernmiddel i store monokulturer. – De er som pasienter på intravenøs behandling, som får mat rett i kroppen, optimale forhold og alskens beskyttelse. Røttene skrumper inn, samhandlingen med mikrolivet og andre organismer blir borte og de trenger ikke lenger produsere alle de kjemikaliene som er nødvendige forutsetninger for å utvikle og klare seg i et mer naturlig miljø. Mange av disse substansene er nettopp det som er helsebringende for oss og andre organismer, forteller han.
HAN FORTELLER AT det er mange måter å konservere, videreforedle og innta urter på; tørking, frysing, uttrekk, avkok, tinktur og oljer. Det aller beste er å spise dem naturell. – Det er min personlige erfaring, men det er også logisk. Da får vi med oss alle virkestoffene. Men, det er jo aldri en regel uten unntak, og i dette tilfellet er det heldigvis mange.
Tom skal ut i åker’n for å lete etter mer frø. – Egne frø er jo selvsagt de beste, forteller han. – De er jo tilpasset ditt lille mikroklima. Under finner du Toms anbefalinger på noen av mange planter som kan være gunstige å ha i husapoteket. Noen viltvoksende og noen dyrkede.
